Diagnose!

I dag hadde jeg time på lungeavdelingen på Ullevål for pusteprøver og forhåpentligvis en fiks ferdig diagnose for meg.

Og diagnose hadde de. Endelig. Etter fem måneder, fire røntgen, en bronkoskopi, en mediastinoskopi, utallige legetimer og en lengre sykemelding har jeg nå fått vite at jeg har sarkoidose.

Mange har lurt på hvordan legene kunne ta så feil at de antok at jeg hadde lymfekreft. Det er ikke så rart, all den tid sarkoidose er en relativt sjelden sykdom og som oftest rammer den lungene og ikke bare lymfeknutene.

Det er ingen som vet hvorfor noen får sarkoidose. Lenge har det blitt diskutert om hvorvidt sykdommen er en autoimmun sykdom eller ikke, men nå har de landet på at at det er en autoimmun sykdom - og det var hva legen sa også. En autoimmun sykdom innebærer at kroppen angriper seg selv uten noen bestemt årsak. Eksempler på andre autoimmune sykdommer er MS og leddgikt. Sarkoidose er overrepresentert hos afrikanere og skandinaver i forhold til resten av verden.

Sarkoidose kjennetegnes av at kroppen lager granuler (små klumper med celler) i feks lymfer, lunge, ledd, muskler, hjerne, lever, hud etc. Disse granulene kan føre til symptomer som pustebesvær, leddsmerter og generell utslitthet. Det er ikke genetisk og overhodet ikke smittsomt.

Sarkoidose har veldig ulikt sykdomsforløp avhengig av hvor alvorlig den er. Hos ca 60% opptrer sykdommen plutselig, og så har man sarkoidose en stund (normalt i to år) før den forsvinner av seg selv. Hos ca 30% er symptomene mer alvorlige og kan føre til varige endringer i blant annet lungevevet og behandles med kortison. Hos 5-10% sprer sykdommen seg til mange av kroppens organer og kan være dødelig.

Så avhengig av graden av sarkoidose kan den være alt fra en irriterede del av livet til det du dør av.

Ettersom sarkoidosen min ikke er noe annet sted enn i lymfene i brystet skal jeg ikke behandles med kortison. Dette fordi kortison har såpass store bivirkninger at man ikke gir det til en pasient før man virkelig må. Hvis sarkoidosen sprer seg til lungene skal vi revurdere det da. Jeg skal inntil videre observeres og skal tilbake til full sjekking av kroppen i august.

Men jeg er ikke uten prospekter til bedring. Sarkoidsepasienter behandles med trening! Så mye man bare orker! Givetvis påpekte legen ganske mange ganger for en oppglødd meg at jeg må ta det ekstremt rolig i starten og bygge meg opp gradvis - hun foreslo at jeg skulle starte pent og pyntelig med spaserturer. Jeg er i alt for dårlig fysisk tilstand til å ta opp ashtanga yoga igjen, men det er et sats-senter rett oppe i gata som jeg har store planer om å melde meg inn i.

Mange sarkoidosepasienter utvikler en form for allergi for D-vitamin og må derfor holde seg ute av solen. Heldigvis er mine kalsiumnivåer helt normale slik at sykdommen ikke kommer i veien for min evne til å storkose meg utendørs mesteparten av sommeren.

I tillegg er det en del som kan gjøres med et type kosthold som virker betennelsesdempende, samt at jeg må holde meg unna sigarettrøyk og andre ting som kan være irriterende for lungene. Men inntil videre skal jeg trene, trene, trene, pluss at jeg skal melde meg inn i Norsk Sarkoidose Forening for å dra nytte av erfaringer til mennesker som vet mer enn meg.

Velg meg en bok!

På grunn av nylige hendelser er planene mine for sommeren endret fra å gjeninnta min rettmessige plass som et arbeidende menneske til "hvor mange bøker kan jeg lese i sommer?" samt "hvor brun kan jeg bli med solfaktor 15?". Fortrinnsvis vil jeg kombinere disse to aktivitetene. Gjerne samtidig som jeg spiser is og/eller frukt.

Anja skrev for en tid tilbake om de bøkene hun har lest av de 1001 man burde lese før man parkerer tøflene. Jeg har ikke lest like mange som henne, men kanskje jeg rett og slett burde lese noen flere på denne listen i løpet av sommerferien i stedet for å fore hjernen med kun fluff (aka chick-lit).

Og der kommer du inn. Ikke alle bøkene på denne listen er like lesverdige og fengende. Dette vet jeg fordi jeg har lagt fra meg både Moby Dick og Don Quiote, mens jeg desverre led meg gjennom hele Tess of the D’Urbervilles i en periode jeg ikke la fra meg bøker selv om jeg mislikte dem. Derfor vil jeg gjerne få anbefalt noen av bøkene på listen som jeg burde anskaffe meg for sommerprosjektet mitt. Gjerne litt nyere litteratur siden jeg ser at jeg har best grep om klassikerne, men har jeg ikke lest boken og du likte den godt - legg gjerne igjen en kommentar.

De fleste av de 98 bøkene jeg har lest har jeg likt. Så, både for å skryte litt, og for at mine kjære lesere skal slippe å anbefale bøker jeg har lest - her kommer mine 10% av bøkene man visstnok virkelig burde lese:

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time – Mark Haddon
Kafka on the Shore – Haruki Murakami
The Blind Assassin – Margaret Atwood
After the Quake – Haruki Murakami
Sputnik Sweetheart – Haruki Murakami
Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
Trainspotting – Irvine Welsh
The Secret History – Donna Tartt
Jazz – Toni Morrison
The English Patient – Michael Ondaatje
A Home at the End of the World – Michael Cunningham
The Buddha of Suburbia – Hanif Kureishi
A Prayer for Owen Meany – John Irving
The Color Purple – Alice Walker
Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
The Name of the Rose – Umberto Eco
The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
The World According to Garp – John Irving
Delta of Venus – Anaïs Nin
The Shining – Stephen King
Interview With the Vampire – Anne Rice
The Summer Book – Tove Jansson
Fear and Loathing in Las Vegas – Hunter S. Thompson
The Master and Margarita – Mikhail Bulgakov
The Spy Who Came in from the Cold – John Le Carré
The Bell Jar – Sylvia Plath
One Flew Over the Cuckoo’s Nest – Ken Kesey
A Clockwork Orange – Anthony Burgess
Stranger in a Strange Land – Robert Heinlein
Franny and Zooey – J.D. Salinger
Catch-22 – Joseph Heller
To Kill a Mockingbird – Harper Lee
On the Road – Jack Kerouac
The Lord of the Rings – J.R.R. Tolkien
The Talented Mr. Ripley – Patricia Highsmith
The Story of O – Pauline Réage
Lord of the Flies – William Golding
The Catcher in the Rye – J.D. Salinger
Nineteen Eighty-Four – George Orwell
Doctor Faustus – Thomas Mann
Animal Farm – George Orwell
Cannery Row – John Steinbeck
The Little Prince – Antoine de Saint-Exupéry
The Grapes of Wrath – John Steinbeck
Of Mice and Men – John Steinbeck
The Hobbit – J.R.R. Tolkien
Gone With the Wind – Margaret Mitchell
At the Mountains of Madness – H.P. Lovecraft
Brave New World – Aldous Huxley
All Quiet on the Western Front – Erich Maria Remarque
Les Enfants Terribles – Jean Cocteau
The Murder of Roger Ackroyd – Agatha Christie
The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald
A Portrait of the Artist as a Young Man – James Joyce
Howards End – E.M. Forster
The Hound of the Baskervilles – Sir Arthur Conan Doyle
The War of the Worlds – H.G. Wells
The Invisible Man – H.G. Wells
Dracula – Bram Stoker
The Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle
Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
Hunger – Knut Hamsun
The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde – Robert Louis Stevenson
The Adventures of Huckleberry Finn – Mark Twain
Treasure Island – Robert Louis Stevenson
Around the World in Eighty Days – Jules Verne
Journey to the Centre of the Earth – Jules Verne
Alice’s Adventures in Wonderland – Lewis Carroll
Our Mutual Friend – Charles Dickens
Les Misérables – Victor Hugo
Great Expectations – Charles Dickens
Uncle Tom’s Cabin; or, Life Among the Lonely – Harriet Beecher Stowe
David Copperfield – Charles Dickens
Wuthering Heights – Emily Brontë
Jane Eyre – Charlotte Brontë
The Count of Monte-Cristo – Alexandre Dumas
The Three Musketeers – Alexandre Dumas
Martin Chuzzlewit – Charles Dickens
A Christmas Carol – Charles Dickens
The Fall of the House of Usher – Edgar Allan Poe
The Life and Adventures of Nicholas Nickleby – Charles Dickens
Oliver Twist – Charles Dickens
The Hunchback of Notre Dame – Victor Hugo
Ivanhoe – Sir Walter Scott
Frankenstein – Mary Wollstonecraft Shelley
Northanger Abbey – Jane Austen
Emma – Jane Austen
Mansfield Park – Jane Austen
Pride and Prejudice – Jane Austen
Sense and Sensibility – Jane Austen
Hyperion – Friedrich Hölderlin
Gulliver’s Travels – Jonathan Swift
Robinson Crusoe – Daniel Defoe
The Thousand and One Nights – Anonymous
Aesop’s Fables – Aesopus


Oppdatering: Jeg har visst ikke vært så tydelig... (som jeg tar selvkritikk på, mulig forklaringsmodell er at det på tidspunktet jeg skrev denne posten må ha vært i nabolaget av 40 grader i stua mi). Bøkene jeg fortrinnsvis vil ha anbefalt er fra listen over 1001 bøker du burde lese før du dør. Bare for å komme litt lenger på den enn 10%... På den annen side er en bokanbefaling alltid hjertelig velkommen! Jeg er en lesehest, og setter stor pris på å lese bøker andre synes er bra nok til at de vil dele dem med resten av verden. Og det fantastiske med bøker er at det alltid er fler! Uansett hvor mange man leser blir det ikke tomt. Selv ikke for en som meg som har i overkant av 10.000 bøker inne i hodet mitt*.

*Jeg måtte høre med mamma da jeg kom frem til det tallet etter litt tenking tidligere i år. 10.000 er tross alt inmari mange. Men i følge min mor er det uten tvil et minstemål på hva jeg har lest. Så får jeg også oppklart eventuelle misforståelser om at de 98 bøkene på listen min ovenfor her er de jeg har lest i mitt liv.

En arkivar til overs -

"Richard had noticed that events were cowards. They didn't occur singly, but instead they would run in packs and leap out at him all at once".
Neverwhere - Neil Gaiman

For sånn er det. Ting skjer ikke sånn med passe mellomrom slik at man får anledning til å slappe godt av mellom slagene og samle krefter. Neida, her skal man tydeligvis holdes på tå hev og trå vannet med den energien man skulle finne på å ha inne i reservelageret sitt.

Engasjementet mitt som arkivar er kun ut juni, men det har vært forventet at det i det minste skulle bli forlenget til over sommeren pga ferieavviklingen, og så var det alltids en sjanse for at man da ville snuble over litt ekstra penger i budsjettet til høsten. Desverre har budsjettet i stedet vist seg fra sin dårligste side slik at det ikke er en krone å oppdrive for meg. Sjefen min har visstnok lett med lykt og lupe, men om halvannen måned står jeg uten jobb.

Ikke helt den beskjeden jeg kunne tenkt meg å få etter blid og fornøyd endelig ha kommet tilbake igjen i arbeid. Det hjelper ikke mye å få høre at jeg er en eksepsjonelt dyktig medarbeider når jeg blir sittende og tenke på hvor godt jeg liker jobben min og at jeg overhodet ikke har lyst på en annen.

Og det er også litt kjipt å skulle begynne å søke nye jobber mens jeg fortsatt er syk og har som foreløpig mål å jobbe 50% og forhåpentligvis begynne å trene litt snart.

Hadde dette vært en film ville jeg nok påstått at livet mitt har et tilnærmet usannsynlig handlingsmønster. Men banna bein - det er sant hvert ord.

Fruktig

Kjøp frukt ikke godt er omkvedet. Nordmenn er for late og spiser for mye fett og sukker. Men det er sannelig litt kontraintuitivt å bruke 40 kr på en bitteliten eske med bringebær i stedet for en tier på en romslig pakke kjeks. Men bringebær i parken i solen viser seg å være verdt hver krone!

Kan man klage på frisøren da?

Jeg tror de fleste av oss har vært der. At kommunikasjonen mellom deg og frisøren bare er ikke-eksisterende slik at dine planer om hvordan du vil se ut på håret faller brutalt i fisk. Eller at frisøren ikke kan klippe og burde ha skaffet seg et annet yrke for lengst.

Men så håper man på det beste. Man sitter der og smiler og snakker, og selv om det ikke blir riktig blir det jo som oftest fint nok, sånn at man når man går derfra føler man seg passe fresh - om ikke annet fordi de slitte tuppene er vekk og frisøren har bedrevet hårfiksemagi. Noen ganger smiler man bare til man er utenfor døren; som en venninne av meg som begynte å gråte av ren og skjær hårskrekk da hun kom seg litt unna salongen.

På tirsdag klippet jeg meg. Jeg hadde med bilder og pekte og forklarte fordi jeg ville bli slik jeg var i julen. Desverre har frisøren min sluttet som frisør, så jeg fikk et pikebarn i stedet. Jeg ville ha en veldig skråklippet oppklippet bob og trodde det skulle gå bra. I stedet sa hun at nei, et sånt "hakk i frisyren" syntes ikke hun at var noe fint og snart så jeg ut som fru Cruise sin litt kjipe stesøster (og siden hun har like mye hår i luggen som jeg har på hele hodet var det ikke bra).

Jeg stoler litt i overkant på frisører så jeg tenkte at det nok ville bli bra til slutt likevel og følte meg passe fresh da jeg dro.

Da jeg våknet opp på onsdag og vasket håret oppdaget jeg at denne frisyren var oppskriften på permanent dårlig hårdag og at den bare så ok ut hvis jeg dro håret bak ørene. Og "bak ørene" er liksom ingen frisyre. Faktisk var det så ille at jeg usjarmerende nok tok til tårene der jeg stod foran speilet på badet (det kan også skyldes litt at det å jobbe igjen gjør meg ganske sliten...)!

I løpet av morgenen vurderte jeg følgende alternativer:
A) Dra til en annen frisør og fikse det
B) Ta klipperen hjemme og lage Karius-og-Baktus hår
C) Klage

Alternativ A ble forkastet som for dyrt. Alternativ B var ok, men da blir jeg jo veldig kort. Og alternativ C gjorde at jeg fikk vondt i magen. For man klager liksom ikke på frisøren... I dette landet her biter vi tennene sammen og ser ut som skamklipte marsvin før vi klager på frisøren!

Men siden jeg hadde slengt med leppa hos Mia om at det bare er å klage (selv om det er kjipt) følte jeg liksom at jeg måtte trampe med foten i salaten og putte pengene der munnen er.

Og det var ikke så skummelt! Det går fint an! Jeg ringte og var veldig spak og sa at jeg ikke likte å klage og aldri hadde gjort det før, men at jeg og frisøren nok ikke hadde klart å snakke sammen og at jeg følte meg helt horribel på håret, og ... og... og... Og da fikk jeg komme i halvfemtiden for en reklipp.

For å ikke gå i samme fellen igjen hadde jeg nå skrevet ut bildene mine i stort format, tegnet et par tegninger samt planlagt akkurat hvordan jeg skulle forklare håret mitt. Det samme pikebarnet fikk anledning til å rette det opp, noe jeg først syntes var litt klamt. Men hun virket faktisk oppriktig glad for å kunne gjøre meg slik på håret som jeg ville (med modifikasjoner siden jeg tross alt var skamklipt dagen før) og en time senere hadde jeg en veldig kort frisyre, men jeg ble fin! Det er skrått. Det er kort i nakken. Det er rett lugg. Og jeg synes jeg ser ut som meg. En litt 90-talls synth versjon av meg, men det er faktisk litt snasent!

Så mottoet er: man får det ikke slik som man vil hvis man ikke står litt på krava. Gjerne mens man er blid og smiler litt i stedet for å rope og kjefte. Folk flest vil nemlig at du som kunde skal være glad!

Ny dings!

Siden den gamle mp3-spilleren min hadde fått sprekk i glasset sitt og var slitt og litt stor har jeg unnet meg selv en Samsung P2. Det ble denne fordi jeg virkelig hadde lyst på en med lekkert design samt touch screen, men uten å måtte forholde meg til iTunes.

Samsungen skuffer ikke på noen måte. Den er pen, intuitiv og enkel å bruke og 8gigen har nok lagringsplass til mitt behov. Det eneste å utsette må være at jeg er for teknisk utfordret til å klare å få videofiler over i filformatet som denne spilleren støtter.

I tillegg er den litt kresen på hvilke øretelefoner som gir bra lyd. Mine gamle lagde en suselyd på linja slik at jeg de siste dagene har drasset rundt på enorme øretelefoner som gjør meg godt kjent med øresvette. Dette er nå fikset siden jeg fikk "velkommen tilbake som arbeider"-gave fra Kent: Rosa øretelefoner som rett og slett er shiny og med brilliant lyd!

Så nå er jeg muligens damen med kulest dings i hele Oslo...

Jeg er et arbeidende menneske!

Da jeg reiste hjemmefra i morges for første arbeidsdag på nesten tre måneder var jeg selvsagt zombietrøtt men likevel litt euforisk over å stå på trikkeholdeplassen i morgensolen med andre mennesker.

Da jeg kom på jobb var jeg ikke bare glad for at jeg fortsatt husket koden min, men også lykkelig over å være et arbeidende menneske som folk flest. Jeg var ganske motbydelig blid i hele dag faktisk.

Klokken lunsj var jeg så sliten at jeg helst ville hjem, og jeg hadde problemer med å henge med i lunsjsamtalen fordi jeg var for sliten. Så etter mat måtte jeg ha en lengre kaffepause før jeg lukket døren til kontoret mitt og puslet med noen fine rutineoppgaver (og dem er det en del av i et arkiv heldigvis).

Alle har fortstått at "kronisk betennelse" uten medisinering gjør Delirium sliten, og det er godt å ha kolleger som er forståelsesfulle og samtidg glade for å ha meg tilbake igjen i nogenlunde ett stykke.

Nå har jeg både spist iskrem og sovet på sofaen. Jeg er utstudert krøllete, men optimistisk og glad. Hele dagen har tross alt vært fylt av øyeblikk som "yey-trikk!", "yey - kolleger!", "yey -lunsj!", "yey - arbeidsoppgaver!", "yey - nyttig!" og "yey - normal!" og i tillegg skal jeg ha sykemeldtdag i morgen slik at jeg kan sove lenge og slappe av da.

Newsflash! Sommeren kommer!

I dag da jeg spaserte rundt om kring på Carl Berner med grillmat i mine franske markedsbærenett og merkesolbriller var det innlysende at våren er tilbake. Og mest sannsynligvis for å bli.

Derfor er jo den mest logiske tingen å tilbringe tidlig lørdagskveld med å rydde i klesskapet! Jeg vet ikke om flere har det som meg - at om vinteren er klesskapet dominert av tykke strømpebukser, ullgensere og høyhalser slik at når det blir varmt er det bare å rulle opp t-skjorteermene og sette i gang for å være korrekt antrukket for årstiden.

Jeg kan nå stolt informere om at klærne mine nå er sirlig brettet sammen og ommøblert. T-skjorter med ymse trykk er lett tilgjengelige, og vinterklær og klær som er for små er forvist til skapets mørke kroker.

Siden jeg også har fått mine nye sandaler i posten (som viste seg å være enda finere enn på bildet) mangler jeg bare å rydde i smykkene mine samt noen flere varmegrader og så er det offisielt sommer.

Skunk Anansie

Av alle bandene jeg har stående i CD-hyllen min er det vel bare ett jeg kan si at har forandret meg på noen måte. Til gjengjeld hadde akkurat dette bandet en enorm innvirkning på meg.

Første gangen jeg så Skunk Anansie på MTV med Weak var jeg solgt og fortapt. Til da hadde jeg hovedsakelig hørt på det "alle andre hørte på", og de nyeste store hitene var Støveldans og Jenter av Di Derre. Jeg, jeg likte Madonna og Janet Jackson. Kanskje ikke så rart da at Skunk Anansie flerret i stykker min musikalske verden og etterlot meg sulten for mer alternativ musikk.

Jeg var 18. Jeg var 18 og utilfreds med livet. Jeg følte ikke at jeg hørte hjemme noe sted, men hadde ingen vei ut. Skunk Anansie ble min første ventil og den første steinen i et stort steinras som forvandlet meg fra bare søt og snill jente med bluse til en dame som raskt vokste fra sitt tre-årige første forhold, som skiftet klesstil drastisk og som raskt ikke hadde den fjerneste anelse om hva som rørte seg på ordinære hitlister. Det hele sementerte seg da jeg fant Oslos Goth-miljø og begynte å laive.

I tillegg hadde jeg en fullstendig avstandsforelskelse i Skin og syntes at hun med sin komplette alternative look var det mest tiltrekkende vesenet jeg noensinne hadde sett. Skallet, lang og mager med en stemme som rørte meg innerst inne. Folk syntes hun var skummel, jeg syntes hun var fantastisk.

Selv om Weak var det store gjennombruddet for meg personlig ble Skunk Anansie ikke veldig store før med Hedonism. Det var rart å se "mitt band" plutselig være på alles lepper, men jeg unnet dem alt godt og dessuten spilte de både på Rockefeller og på Kalvøya så jeg var lykkelig.

Desverre ble det bare tre album på bandet. Jeg kjøpte Fleshwounds med Skin da den kom, men det var ikke det samme.

En av de beste låtene deres er Charlie Big Potato. Den er på listen min over sanger som har et spesielt riff, en spesiell måte å sette sammen ting på som etterlater meg overstadig begeistret. I tillegg er videoen helt sjef.

Etter en lang, kald vinter

I løpet av halvannen time i passkø i går er jeg overbevist om at jeg må være det eneste mennesket på det sentrale østlandet uten barn som skal utenlands i sommer. Etter en stund på en vond trebenk med nesen langt ned i fluff-boken min fant jeg ut at det måtte da bare virke som om alle hadde med seg barn! Så da lente jeg meg frem (ikke veldig diskret, men folk er stort sett opptatt med sitt uansett) og så telte jeg dem. Og joda - jeg var den eneste barnløse på hele passkontoret!

Det er jo litt underlig at det ikke har kommet i avisen at jeg er den eneste på det sentrale østlandet som ikke har formert seg, men avisene har jo strengt tatt så mye annet spennende å skrive om.

These Cucumber Eyes

Det er så vanskelig å forklare til andre hvordan det er å være syk slik jeg er. Jeg føler meg som en bedrager der jeg snakker om å bli så sliten av fire timers tur ute blandt folk at jeg nesten ikke klarer å sitte oppreist mens jeg spiser mat og at jeg må hvile meg i tre dager. Jeg snakker om å måtte stoppe halvveis i bakker for å slappe av og om å spasere i gammeldame-tempo. Munnen min forteller om at jeg vasker over kjøkkenbenken og kummene og så må jeg hvile en time før jeg er i stand til å støvsuge. Og så kan jeg plutselig føle meg nesten helt fin i et par uker hvis jeg bare passer på at ta ting pent.

Jeg vet at jeg ikke når igjennom. Jeg hører stadig folk si at man blir jo sliten av å gå hjemme, og så orker man ikke like mye som før, men det er ikke sånn sliten.

Jeg blir utslitt. Tvers igjennom helt utrolig sliten.

Og jeg er glad jeg ikke har ME. Tenk å forsøke å overbevise folk hele tiden om at du ikke er lat, at du ikke gjørs på, at du faktisk må hvile mer enn noe vanlig menneske er i stand til å forstå. ME er vår tids fibromyalgi i forhold til folks oppfattelse av om du er ekte syk eller bare en bedragersk snylter.

Men i likhet med ME synes jeg ikke utenpå. Selv om jeg med litt flaks har både medisiner og behandling i min nære fremtid. Jeg velger å være optimistisk anlagt.

Om en uke skal jeg starte å jobbe 50%. Jeg ønsker å komme ut i Livet Mitt igjen og har stor tro på at jeg skal få det til. Men likevel må jeg si til sjefen at jeg vet ikke om jeg klarer, men jeg vil gjerne gi det et hederlig forsøk.

Når følelsen av å måtte forsvare og forklare en fortsatt vag sykdom overfor andre blir for kjip finnes det heldigvis både kjeks, kaffe med sjokoladesmak, røkelse med grønt eple og FrouFrou.

Horton Hears a Who

Jeg er litt i overkant glad i barnefilmer og spesielt tegnefilmer. I tillegg er jeg stor fan av dr. Seuss. Derfor hadde jeg egentlig ganske store forventinger da jeg i går (endelig) fikk satt meg ned for å se "Horton Hears a Who".




Selvsagt så jeg den på engelsk. Mye fordi oversettelsen av tittelen til "Horton redder en Hvem" hopper paradis over dr. Seuss sitt meget gjennomtenkte bokstavrim. Jeg mener; hvis oversetteren hadde problemer fordi h*n ikke visste at dr. Seuss dreier seg om rim og lek med ord kan jeg henvise til noe så enkelt som wikipedia. Om jeg tror jeg kunne gjort det bedre? Javisst - Hva med "Horton hjelper en Hvem" eller den direkte oversettelsen "Horton Hører en Hvem". Norsk Film kan bare si i fra neste gang de skal oversette en tegnefilm til norsk, jeg kan sikkert gjøre det jeg - sannsynlighetene taler for at jeg neppe kan gjøre det noe verre enn h*n de har ansatt i dag.

Men jeg gikk visst inn på et sidespor her.

Filmen om elefanten Horton som er den eneste som hører de bittesmå Whoene på et lite støvkorn er kjempemorsom! Den er vellaget og gøyal og de har klart å finne en mellomting mellom at fortelleren snakker i dr. Seuss-rim, mens karakterene ikke gjør det. Jeg lo og storkoste meg gjennom hele filmen.

Og så burde man omfavne mottoet til filmen også: "A person is a person no matter how small".

Perfekte røde negler -

Inne hos den glamorøse bibliotekaren var det nylig et innlegg om rød neglelakk. Personlig synes jeg røde, korte negler gir en herlig dæsj Diva og et sus av 1940-talls glamour.

Jeg har min nr 112 fra Lancome som har gått ut for flere år siden. Den har den perfekte dype rødfargen som bare så vidt ramler ned på den orange siden av skalaen. Så da en venninne tidligere i uken ville ha tilsvarende negler møtte vi opp på Glassmagasinet med mine rødlakkerte puselanker, en flaske med utgått neglelakk og pågangsmotet til et par hauker.

Å finne fargen rød viste seg å være lettere sagt enn gjort. Lancome har ikke beholdt fargen i sitt nye sortiment og Chanels klassiske røde viste seg å være litt for mye Falcon Crest og litt for lite 40-talls. Vi vimset rundt og testet og sammenlignet og mumlet og avviste og var i det hele tatt meeeeget vanskelige kunder.

Helt til vi kom til MAC. Der endte vår jakt på Den Perfekte Rødfargen. En flaske med Shirelle fikk være med venninnen min hjem. Og siden en flaske rød og en flaske underlakk ikke kom på mer enn 210,- kr var Shirelle ett funn i både økonomisk og estetisk forstand.

Om kirsebærblomster og tanker som må overvinnes

I dag spaserte jeg i Botanisk Hage med noen gode venner på besøk. Det er vakkert der nå, og noe nytt å se selv om man skulle finne på å dra dit daglig.

De har et kirsebærtre. Velduftende lyslysrosa blomster midt på en grønn flekk. Og plutselig svømte all bitterheten inn over meg fordi jeg ikke fikk sittet på et pledd med en japansk piknikkurv og spist fremmedartet mat med kirsebærblomstblader dryssende omkring meg - flyvende, dalende omkring meg. En sølete bitterhet inne i magen min fordi jeg i stedet har vært syk og blitt operert.

Og så slår det meg at det kan bli mye bitterhet hvis jeg ikke passer på. Fordi to minutter senere etter en litt slak oppoverbakke måtte jeg pent be om at vi stoppet fordi jeg måtte hvile meg litt. Sympatien og vemodigheten i øynene til vennen min var til å ta og føle på. Han er vant til meg som en dame som flagrer og virrer rundt om kring med fysisk energi til overs. Ikke en som må hvile når de ikke er i nærheten av å være andpustne.

Jeg har ingen anelse om jeg klarer å jobbe 50% som jeg skal prøve meg på fra starten av mai. Jeg har ingen anelse om jeg kan klare å trene en klasse med ashtanga; men hvis noen vil vedde penger på den ville jeg nok satt dem på "mest sannsynligvis ikke". Jeg blir så sliten så fort. Og når jeg først blir sliten bruker jeg dager på å komme meg igjen.

Jeg har en snikende mistanke om at "kronisk betennelse" betyr at jeg må gjøre en del tilpasninger og kompromisser i livet mitt og at jeg ikke kan skli inn i livet slik det var før jeg ble syk. Inne i hodet mitt forsøker jeg å innstille meg på at jeg kanskje må ta ting så pent at det er frustrerende og slitsomt og føles som å stå på stedet hvil.

Å måtte endre på livsstilen sin såpass drastisk kan være hovedveien til en heller ukledelig bitterhet tror jeg.

Jeg har ikke satt meg ned og gitt opp. Selv om jeg har undersøkt hva slags økonomiske muligheter NAV har å tilby meg hvis jeg ikke klarer å gå tilbake til 100% jobb. Jeg håper innstendig på at det er et normalt arbeidsliv, treningsliv og sosialt liv i min snarlige fremtid. Men jeg tror sannelig ikke det er så dumt å fundere litt over hvordan jeg skal unngå å bli en gammel, bitter og innesluttet dame hvis ting ikke går slik jeg ønsker.

Legevisitt på en helt vanlig torsdag

I dag var jeg på verdens korteste legetime på thorax poliklinikk. Det er mulig den ikke var lenger enn ett minutt og femten sekunder.

Det var kjapt, enkelt og rett på sak: Usermonielt røsket legen av stripsen og sa at såret gror bra og at jeg nå kan bade og sole meg og gjøre som jeg vil. Han spurte om legen har snakket med meg. Da jeg forteller raskt om beskjeden fra sekretæren om at jeg ikke har kreft (hurra!) sa han at det stemmer. Deretter forteller han meg hva de faktisk har funnet, at han ikke vil spekulere i det overhodet siden det ikke er hans felt, og at jeg skal overføres til lungeavdelingen for utredning, oppfølging og behandling.

Det jeg fikk ut av denne timen bortsett fra sårkikk er da altså at jeg vet sånn ca hva som er galt med meg! Jeg har tydeligvis en kronisk betennelse inne i lymfeknutene mine. Hva slag betennelse og hva som skal gjøres med den aner jeg ikke, men jeg skal pent og pyntelig avvente time på lungeavdelingen.

Nå vil jeg ikke si at "kronisk betennelse" umiddelbart høres direkte oppmuntrende ut, men jeg er fortsatt sjeleglad over at jeg ikke har kreft, og føler meg så full av lykkelig energi at jeg til og med har planer om å sette i gang på jobb igjen fra mai. Ikke fulltid fordi det ville vært ren galskap, men pent og pyntelig i 50% tror jeg er akkurat passe.

I tillegg forklarer ordene "kronisk betennelse" mye av mitt sinnsyke søvn- og hvilebehov, og så er det deilig å vite at de ikke skar meg opp for ingen konkret nytte. Inne i hodet mitt fabulerer jeg om at de sikkert kan behandle denne betennelsen med antibiotika og så blir jeg frisk og kan sette i gang med trening igjen!

Uansett så er dette første virkelige skrittet fremover etter å ha ventet nesten fire måneder på diagnose...


PS.
Hvis noen lurer er arrklumpen min i halsgropen ca en femmer stor og ganske høy og ganske rar og ganske ekkel. Den er øm og det kjennes ut som om jeg har satt fast en tablett i halsen når jeg svelger fordi arrklumpen presser mot. Men siden jeg har vært på samme avdeling som hjerteopererte klarer jeg ikke helt å finne det i meg å klage... (Men arrklumpen er veldig ekkelt altså og jeg gleder meg til den går nedover smått om senn og om et år skal jeg være god som ny!)

En liten (nesten frisk) ballong er jeg...

I dag har jeg snakket med sykehuset. Jeg fikk ikke snakket med legen, men han videreformidlet en fin beskjed via sekretæren.

Jeg har ikke kreft.

Alle prøvene de tok av lymfeknutene mine er negative.

Så mellom biopsien og blodprøvene mine er vi tilbake til at det ikke er noe galt med meg. Med mulig unntak av den nye mystiske sykdommen Deliriums syndrom.

Men den tid den sorg. Jeg skal på kontrolltime på sykehuset i morgen og da får jeg sikkert tatt meg en liten prat om hva som skjer fremover. Om jeg skal overvåkes eller testes eller et eller annet. Om hvordan vi skal få meg tilbake i den strømmen som heter Livet.

Akkurat nå er jeg tom og flat som en ballong og merker hvor sliten jeg er fordi jeg sitter og nesten vil gråte hele tiden. Hjernen min raser med ideer om hvordan det skal bli å Leve igjen i stedet for å bare eksistere. Jeg slipper å ligge om kveldene og tenke på hva jeg skal gi i gave til ulike mennesker hvis det viser seg at jeg skal dø. Jeg merker akkurat nå hvor mye jeg har spent meg og hvor mye jeg har vært i alarmberedskap i måneder samt hvor slitsomt det har vært å være modig hele tiden.

Man skulle tro jeg ville vært gladere. Slått hjul. Løpt ut i solen og jublet. Klemt fremmede mennesker på gata. Men det er jeg faktisk for sliten til. For flat. For når man slipper å være reddest av alle i hele verden så klapper man faktisk litt sammen. Men jeg har en stemme inne i hodet mitt som med pipende, lykkelig røst gjentar om og om igjen "jeg har ikke kreft, jeg slipper å dø i år".

Ting som egentlig burde si seg selv?

Jeg ser nyheter. Og så er det bare en del ting jeg ikke skjønner at folk bare ikke forstår at er ekstremt innlysende og ikke noe å bråke om.

Flagg på 17. mai
17. mai er Norges nasjonaldag. Da sier det vel seg selv at det er norske flagg man skal vifte med hvis man ønsker å bedrive flaggvifting. Skulle man tro. Enkelte mennesker ønsker av ulike årsaker å veive med andre nasjoners flagg, de synes jeg man kan vente med til de landene har sin nasjonaldag (eller man bare vil lufte flaggene sine).

Homo-ekteskap
A) Folk er homo: lev med det.
B) Hvis du ikke klarer å leve med det: Hold kjeft i offentlighet, ikke bank en skeiv en, og grav deg ned i din egen triste verden.
C) Selvsagt burde vi ha likekjønnet ekteskap.
D) Selvsagt burde homofile få adoptere og få tilgang til assistert befruktning og slippe stebarnsadopsjon hvis paret i fellesskap har skaffet seg avkom.
E) Så lenge vi har en statskirke får prestene leve med å vie homofile. Hvis de har et problem med det får de lage sin egen kirke.
F) Hvis religionen din er imot homofile får du holde det innenfor kirken din. Hold kjeft og ikke plag fornuftige mennesker.
G) Skjønner ikke de som er imot homofile at de høres like tilbakestående ut som folk som mener at mørkhudete er dummere enn hvite?
H) Hvis din sønn/datter/søsken/venn/venninne/forelder/fyll inn passende person her forteller deg at h*n er skeiv og du synes det er forferdelig så holder du det for deg selv og later som om du synes det er helt greit inntil du får gravd deg ut av din egen uvitenhet og godtar personen for den h*n her på riktig. Å slå hånden av noen fordi de er homo putter deg rett i kategori G.

Statskirke
I dagens samfunn er dette bare tull og tøv. Folk flest er sekulariserte eller tilhengere av en annen religiøs gruppering enn statskirken likevel. Og så slipper prestene å forholde seg til det sekulariserte regelverket. Det virker ypperlig i Sverige, og da burde vel alle bli glade?


...og nå passer det seg vel å nynne litt på Folk og røvere i Kardemommeby... "hvis alle bare var som meg så ville alt bli bra" i beste tante Sophie-stil...

Deliriums velprøvde hudpleieplan

Jeg ble spurt pent i et kommentarfelt om jeg kunne komme med min grundig utprøvde hudpleieplan som holder både tørr hud i kinnene og kvisete voksenhud i t-sonen og langs kinnbenet sånn passe i sjakk.

Her følger Deliriums hudpleiplan:
Steg 1: Rens huden både morgen og kveld. Kjøp en mild hudvask som fungerer som en såpe; dvs at du skummer den opp i hendene og vasker ansiktet med den. Kjøp en på tube, unngå såpestykker og for all del ikke bruk en rensemelk, den etterlater for mye produkt på huden din. Personlige favoritter er Gentle foaming cleanser for all skin fra Clarins som også fint tar bort mascara, og Special cleansing gel fra Dermalogica.

Steg 2: Dropp tonic/rensevann. De inneholder mange hudirriterende ingredienser og sjansen er stor for at du velger et merke som gjør vondt verre.

Steg 3 på kvelden: Fuktighetskrem rundt øynene (velg selv om du vil ha egen øyekrem, forskning sier at det ikke spiller noen trille), jeg sverger til Advanced night repair for øyne fra Estee Lauder selv om den er latterlig dyr.

Steg 4 på kvelden: Bruk en peeling. Ikke en mekanisk peeling som du får på tube med små korn, men en kjemisk peeling som BHA-syre eller azelainsyre*. En slik peeling vil for tørr hud sørge for at gammel, flassete hud forsvinner og at ny hud kommer til overflaten som også gjør at den blir lettere fuktet med fuktighetskrem. For uren hud sørger disse for at porene ikke blir tilstoppet da disse to syretypene løser opp i det fettet som stopper til porene i tillegg til at de mildt peeler huden din. Hvis man har kviser er det lett å få tak i denne typen peeling. Jeg bruker Skinoren (azelainsyre) som jeg får av legen på resept fordi jeg har kviser. De fleste bha produkter som finnes i butikken i Norge inneholder ingredienser som virker irriterende på huden fordi de skal virke uttørrende på kviser og jeg vil derfor ikke anbefale dem til tørr hud (ikke kvisete hud heller forresten...). I tillegg har mange BHA-produkter en ph-verdi som gjør at syren ikke virker som den skal. Et produkt du kan bestille på nettet som jeg vet at virker er fra Paula's Choice. Den første tiden du bruker et syreprodukt ville jeg startet med annehver dag eller noe for å venne huden til det hele.

Steg 5 på kvelden: Fuktighetskrem på huden etter at peelingproduktet har tørket dersom du har behov for det. Jeg bruker ikke fuktighetskrem på kvelden, ikke engang i kinnene.

Steg 3 på morgenen: Fuktighetskrem. Har du ekstra tørr hud ta gjerne på litt til etter en stund. En veldig fet krem kan til dels virke mot sin hensikt fordi den tetter igjen porene i huden. Men når det gjelder krem må man rett og slett prøve seg frem til sin egen favoritt - og pris har sjelden noe med saken å gjøre. Jeg bruker Aqua Sensation fra Nivea.

Steg 4 på morgenen/i løpet av dagen: Solkrem. Å bli solbrent er irriterende for huden, i tillegg til at hudkreft ikke akkurat er noe å juble over det heller. Jeg pleier å ha en solkrem i vesken med faktor 15 som jeg rundhåndet smører på selv om jeg bare skal sitte en halvtimes tid ute i lunsjen eller spasere litt i byen. Ok, solkrem gjør ikke underverker for kvisene mine, men noen ganger må man bare ta et valg!


Dette er en hudpleieplan som når jeg følger den slavisk har pen hud. Hvis jeg av ulike årsaker styrer vekk fra den merker jeg ganske fort at huden min blir dårligere.


PS.
Hvis du tror at du kan erstatte daglig syrepeeling med sånn med korn så tro om igjen. De med korn er generelt sett mye mer irriterende for huden din i tillegg til at de ofte etterlater litt rester av produkter på huden. I tillegg blir slike produkter gjerne brukt litt sporadisk og da kan man like gjerne la være.

PS2.
Et tips jeg leste et sted om å bruke dove kroppssepe i skrubbehansker for å peele ansiktshuden med er så latterlig elendig at hadde det ikke vært fordi jeg har lest det i et blad ment i ramme alvor hadde jeg ikke trodd det var verdt å nevne...

PS3. Folk med ekstremt tørr hud kan ha bedre utbytte av å bruke AHA-syre som peeling fordi den hjelper huden til å holde på fukt. Jeg har ingen personlig erfaring med AHA-syre, men de kan reagere veldig med sol så da må man være ekstra påpasselig med solkrem.

*azelainsyre er ikke photosensitiv. Det betyr at du ikke blir lettere solbrent selv om du bruker den.

Bare ring og mas sa dem...

I dag ringte jeg og maste på biopsireslutatene mine. Eller - i dag også; jeg ringte nemlig første gang på fredag, men da visste de ikke noe.

Det var alldeles ikke tilfredsstillende å mase fordi de har fått inn svar og de vil ikke fortelle meg dem! Sekretæren kunne alldeles ikke fortelle meg hva prøvene viste, for det måtte en lege gjøre. Og legen er ikke på jobb i dag, og dessuten tenkte hun vel at jeg kunne vente til jeg har time på torsdag. Da forklarte jeg henne pent at jeg har ventet i snart fire måneder på en diagnose og at jeg overhodet ikke vil vente helt til torsdag!

Så da ringer legen meg i morgen når han er på jobb. Hvis han har tid selvsagt.

Så akkurat nå går jeg på nåler og skulle egentlig mest av alt ønske at jeg hadde vært en snill og flink pasient som ventet pent og stille helt til legen fant det for godt å kontakte meg for egen maskin.

Og så tror jeg at det ryker litt av topplokket mitt fordi jeg er ytterst irritert over at jeg ikke fikk vite svarene. Selv om legen ikke var der. Det er nemlig mine svar og jeg synes vel strengt tatt jeg burde få vite hva de sier med en gang de kommer inn, i det minste når jeg er engasjert nok til å ringe og høre etter.

Gjør det selv prosjekt

Når det fine vårværet har kommet begynner jeg å få lyst til å sitte på den lille terrassen min med et glass kaldt drikke og en bok. Litt som en blomst som entusiastisk strekker seg mot solen. I den forbindelse ble det plutselig litt påtrengende at alle naboene har full utsikt til min utendørsflekk.

Siden terassen min har et rammeverk til å henge gardiner som hindrer innsyn har jeg i dag ved hjelp av et fargerikt dusjforheng i stoff fra Ikea, en saks, noen knappenåler og nål og tråd laget meg flotte sperrer for nyskjerrige naboer som vil vite om jeg har syltetøy eller smør på vaflene mine.

Jeg er spent på om de holder første og beste skikkelig blåsevær, men den tid den sorg. I morgen er det vel kanskje på tide å kjøpe meg noen balkongkasser som jeg kan myrde utendørsblomster i.