En rar verden fyker forbi

I går var jeg ute og reiste med 54-bussen. Du vet, bussen med de sureste passasjerene som ikke evner å ta hensyn til andre, og som gjør at jeg blir varm i hjertet hver gang jeg ser noen som smiler eller oppfører seg med normal høflighet. Jeg er dypt takknemlig for at jeg ikke har dette som min dagligbuss.

I går var ikke noe unntak. Et sted underveis i rushtiden (selvsagt) kommer det på en dame med tvillingvogn. Alle vet at vogn i rushtiden er en dårlig idé, men må man så må man. Det man derimot ikke må er å bruke vogna som rambukk og skyve unna passasjerer til man klarer å ordne seg sitteplass til det store mammabaken sin i tillegg til plass til vogna! Slikt som dette provoserer meg i overkant mye etter at jeg selv ble en sånn med barnevogn da det er slike som denne damen som gir resten av oss et meget dårlig rykte.

Så hadde vi damen som snakket russisk til meg, et originalt valg på Oslobussen må jeg si.

Men min personlige favoritt er hun i sandaler. Jupp. Sandaler. I april. I tre varmegrader. Jeg har sjelden vært så lei meg over å ha glemt mobilen hjemme slik at jeg ikke fikk tatt bildebevis. Resten av passasjerene hadde skjerf og tjukk jakke (jeg hadde også lue), men denne unge damen hadde tydeligvis bestemt seg for at det var vår.

For å avrunde dagen kalte min datter meg forresten for "fitte" på kvelden. Jeg håper og tror det er en talefeil for "mamma du er super", og ikke noe hun har plukket opp i barnis. Men det er vanskelig å si, hun er nemlig også meget innstendig på at sjokolademelk skal uttales "sjokoladepikk".

Stikker opp hodet- og sier hei.

Vil bare si at eventuelle rykter om min død er sterkt overdrevet. Derimot har en eller annen i familien vært syke kontinuerlig siden midten av november sånn jevnt over og på et eller annet tidspunkt ble blogging helt utrolig nedprioritert. Vi kan alle være enige om at det finnes nok bloggposter her i verden om snørr, oppkast, diare, hoste, surkling, nysing, hodepine og mer snørr - sånn uten at jeg trenger å bidra ytterligere. Og det har virkelig, helt ærlig, ikke skjedd så mye spennende her utover at jeg har kjøpt ny sofa.

Illustrasjonsfoto: syk-Knappen i en periode der hun levde på smoothie.
(I bakgrunnen kan den nye sofaen skues)

Slank, slankere, tykkest

Jeg kan ikke noe for det, men jeg nekter å slanke meg mer (selv om jeg vet at jeg strengt tatt rent helsemessig hadde hatt godt av å veie i nabolaget av 10 kilo mindre). Jeg orker ikke. Man blir gal i hodet av å slanke seg. Av å skulle gå ned 12 kilo til, 8 kilo til og 2 til og 2 til. Man blir gal i hodet av å telle mat, veie mat, planlegge mat.

Etter å ha slanket meg mer eller mindre kontinuerlig de siste 6 årene uten noe særlig å vise til i den forbindelse annet enn veldig mye stress har jeg bare sluttet.

En gang i november bare hang jeg fra meg hele slankeideen. Jeg er så lei av å stadig jage etter et tapt og svunnet ideal der jeg så utrolig gjerne vil se ut som jeg gjorde da jeg var 25; slank, veltrent og spenstig. Og det verste av alt er at i dag vil jeg gi masse for å se ut som jeg gjorde da jeg startet å slanke meg første gang da jeg hadde fått en fiks ide om at jeg "bare skulle gå ned litt for å komme under 60 kilo igjen".

Jeg har aldri kommet under 60 kilo (med mindre jeg regner med en periode der jeg var syk, ikke hadde matlyst og kastet badevekta da jeg veide under 55 kilo - å gå ned i nabolaget av 10 kilo på under et par måneder er ikke nevneverdig sunt eller kledelig.).

Derimot har jeg veid mellom 62 og 69 kilo de siste årene (jo-jo-slanker, jadda). Uansett hva jeg har gjort og forsøkt har jeg bare ikke funnet det stedet i meg selv som klarer å presse kroppen min ned dit jeg har satt målet. Det jeg derimot har oppnådd er å vite kaloriene i veldig mange matvarer og retter, jeg vet uendelig mye om mat, mat, mat. Og jeg vet inmari mye om dårlig samvittighet.

Ved å ha slanket meg mer eller mindre kontinuerlig i så mange år - og hardcore etter at jeg var gravid - har jeg mistet kontakten med hvordan det er å ha et normalt spisemønster, bare spise sunt, godt og det som er bra for meg.

Så nå har jeg sluttet - kald kalkun. Jeg nekter å ha en identitet som en av disse damene i 30-årene som alltid er på slankern. Og selv om jeg fortsatt etter fire måneder tar meg selv i å telle kalorier på automaten av og til har jeg et mye mer avslappet forhold til mat. Neste skritt er å bli generelt litt sunnere i matveien uten å bli ekstrem, uten å følge et opplegg og uten å ha regler som jeg kommer til å feile med. Målet er å være sterk og sunn - å ha et funksjonelt, godt liv. Jeg vet hva som er bra for meg.

Og underveis skal jeg i bittesmå museskritt forsøke å bli glad i meg selv, akkurat slik som jeg er; valker, hengepupper, arr og appelsinhud inkludert. Å ja - og kanskje endelig klare å lære meg hvordan jeg skal kle meg for slik kroppen ser ut nå, for siden jeg alltid har tenkt at jeg jo skal bli tynnere har jeg ikke lagt mye energi og penger ned i å anskaffe meg klær og en stil som gjør meg pen og komfortabel slik jeg faktisk er.

Udødelig kjærlighet

Du vet ikke hvor glad du kan bli i ungen din før du faktisk blir noens forelder. Hørt den før? Jeg også. Kanskje en milliard ganger all den tid jeg var ganske sent ute med å anskaffe meg mitt eget barn sett i forhold til min omgangskrets.

Og det er så irriterende når folk driver og gnåler om det, fordi det er noe selvsagt i det at man faktisk ikke vet hvordan noe som helst i hele verden er før man har opplevd det selv. Gå fisk, liksom.

Når det er sagt så er jeg mer begeistret for datteren min enn jeg på forhånd visste at kunne være mulig. Det er blitt et nytt rom inne i meg som hun kan fylle opp med å være seg selv. Og til og med de gangene jeg har litt lyst til å pakke henne sammen inn i livmoren min under de verste trasseperiodene så elsker jeg henne like mye, uten forbehold. Hun er for tiden veldig opptatt av mamma min, og pappa min. Og jeg er veldig opptatt av Knappen min.

Akkurat nå sitter jeg og bare gleder meg til hun kommer hjem i kveld. Hun har vært tre dager hos farmoren og farfaren sin, men i dag er jeg frisk nok til at hun kan komme hjem, og hun er frisk nok til å kunne dra i barnehagen i morgen. Hurra!

For greia er nemlig den at når hun ikke er her så savner jeg henne noe så inmari. Fine ungen min.

Jeg vil gjerne ha tilbake selvmedlidenheten min takk

Ryktene om mengden sykdom som ville treffe oss når vinteren startet og alle barnehagebarna løper rundt innendørs og kliner snørr på hverandre og deler bakterier og virus på alle tenkelige måter har ikke vært overdrevet.

Vi klarte oss bra i høst.

Så sluttet vi med det. Immunforsvarene våre liksom bare klappet sammen som et overlesset pakkesel og siden november en gang har stort sett en av oss vært inmari sjuk. Vi har kost oss med omgangssyke (hun lille), kraftig dobbeltsidig ørebetennelse (han store), RS-virus (hun lille), et par forkjølelser (alle), en influensa (hun lille), migrene (meg) og nå sist en lungebetennelse (også meg).

Jeg var forresten sikker på at jeg bare hadde en influensa - feber og vondt i hele kroppen, helt utslått og litt hoste og sånn. Nei, nei - i stedet tikket jeg inn 107 i crp, en sykemelding og en antibiotikakur. Siden jeg er skadet i hodet mitt var det første jeg tenkte noe i retning av at nå får jeg en i overkant lang treningspause. 

Mamma har allerede ledd rått av meg fordi jeg er utålmodig og gjerne skulle vært frisk etter inntak av to tabletter (mens hun mumlet noe om sånn har du alltid vært, lille venn). For sannheten er dessverre at jeg fortsatt er skikkelig sjuk og veksler mellom å tape i wordfeud, se på tv-serier av varierende kvalitet og stirre tomt ut i luften. Det siste gjør jeg forresten mer av enn noe fornuftig menneske burde gjøre. 

Men det jeg ikke gjør så mye er å synes synd på meg selv. For neida - jeg har nemlig formert meg jeg, så på lørdag og søndag da jeg hadde masse feber var jeg opptatt av å tenke på hvor kjipt Knappen må ha hatt det med all feberen sin mens hun hadde influensa meget nylig (såpass nylig at hun enda ikke er tilbake i barnis og er på feriebesøk hos mine svigerforeldre siden jeg ikke er noen omsorgsperson akkurat nå). Og etter at jeg begynte å øve hardt på å hoste opp begge lungene har jeg tenkt masse på hvor fælt Knappen må ha hatt det der hun hostet som en gal da hun skulle sove eller gudforby forsøkte seg på noe så ekstravagant som å leke. 

Og så er det noe utrolig irriterende over å ikke føle for å klynke "er så synd på meg, er så syk, stakkars meg, send smågodet". Denne altruismen kom seilende på et meget lite passende tidspunkt synes jeg.

Men siden ingen kan sende meg litt selvmedlidenhet vil jeg heller sette pris på forslag til bøker å lese som er enkle å fordøye da Game of Thrones viser seg å være litt for komplisert for den stakkars hjernen min akkurat nå. En god ungdomsroman, chick lit eller krim eller noe. Det må bare helst ikke være så dårlig at jeg vil foretrekke å stirre ut i luften i stedet. 

Delirium leser - The Urban Legend - Norsk superhelt-tegneserie

Da har jeg lest The Urban Legend. Norsk tegneserie om en superhelt - en ekte en i trikot og greier som løper ut i gatene og bekjemper kriminalitet. 

Og jeg er litt uimponert.

Jeg ville gjerne få veldig lyst til å lese resten fordi hallo! norsk superhelt! tegneserie!, men jeg klarte ikke å la meg begeistre. Storyen til Josef Yohannes er i alle fall i første nummer helt standard som superheltfødselshistorie og jeg følte heller ikke noen nevneverdig dybde i noen av karakterene. Når heftet i tillegg skjemmes av tildels litt dårlig språk skal det en del til før jeg plukker med meg nummer to neste gang jeg er på Outland. 

I tillegg har jeg av alle ting hengt meg opp i at papiret serien var trykket på var for glatt og tykt til å bla komfortabelt i samt at det manglet sidetall. 

Og på toppen av alt dette er jeg ikke noen kjempefan av tegnestilen til Newtasty slik den presenteres i The Urban Legend i alt av de dagligdagse scenene. For meg duger den best til actionscenene - som til gjengjeld jeg oppfattet som veldig bra og som hadde en nerve jeg gjerne skulle ha sett i resten av rutene.

Mye fordi det er kult hvis en norskbasert serie om en superhelt slår igjennom vil jeg gjerne at denne serien blir bedre og blir internasjonalt kjent. I intervju med Øyvind Holen ser det jo også ut til at Yohannes har store ambisjoner for serien sin.

Men med mindre noen om et nummer eller to klarer å overbevise meg om å gjenoppta et bekjentskap med denne urbane superhelten så er dette dessverre det første og siste jeg har plukket med meg fra den kanten.

Bildet er ærlig og redelig stjålet fra hjemmesiden til the Urban Legend.

Hvem sammenligner du deg med?

Noen ganger tror jeg faktisk at hjernen min mangler noen puslespillbrikker, klinkekuler eller noe annet vesentlig. Her om dagen tok jeg meg nemlig i å for ørtende gang sammenligne meg med noen som overhodet ikke er innenfor et segment det er naturlig å sammenligne seg med.

Og mens jeg stod der og skjente litt på meg selv for å ikke akkurat være den rødeste bilen i brannbilgarasjen gikk det opp for meg at det er jo dette jeg gjør. Der jeg smugkikker på de andre damene i garderoben, kule/pene/flotte folk på t-banen/i byen/hvorsomheslst - jeg sammenligner meg konsekvent med mennesker som er ca 10 år yngre enn meg og som ikke har vært gravide og grodd en baby.

Snakk om å legge en felle for seg selv! Når det er et slikt drømmebilde jeg driver og fremelsker er det jo ikke rart jeg blir skuffet over mitt eget speilbilde! Over håndtakene på siden av magen som definitivt ikke var der før jeg plasserte to graviditetskilo permanent på hver side, over det faktum at jeg er eldre og armhuden har blitt slækkere (grevinnesleng, noen?), puppene som har funnet tyngdekraften, rynker og mer pistrete hår.

Hjernen min er så skadet at hvis noen hadde satt 20 damer på min alder foran meg der 18 av dem ser ut som damer flest, hun 19. er fitnessbabe og hun 20. er en slik som genetisk sett er slank og stram så vil jeg da uten en skygge av tvil sammenligne meg med nr 19 og 20. Jeg ville ikke gått derfra med en følelse av at jeg er fin som jeg er og akkurat som de fleste andre, neineinei - jeg er nemlig gæærn og ville derfor sittet med en sånn greie i hodet mitt om at jeg burde sett ut som de to som skilte seg ut.

Her er jeg - 26 årig flis som koser Shrek

Og da jeg her om dagen mens jeg stod og glodde på småripsa og lurte på hvorfor ikke magen min kunne se mer slik ut og puppene mine være litt mer eh... oppover og andre sammenligningsmomenter som gjorde at jeg fikk et sort øyeblikk i truse foran speilet kun sekunder senere - så var det noe som slo meg. Hardt slo det meg - jeg pleide også å se ut som om jeg var i 20-årene da jeg var i 20-årene! Og jeg er ikke det lenger. Jeg er en gammel røy på 35. Som er 15 kilo tyngre enn da jeg var 25 - sånn for ordens skyld.

Så.
Kanskje det er på tide å slutte med denne usunne fikseringen på noe som jeg aldri kan få igjen? For uansett hvor lite jeg skulle finne på å spise, og hvor mye trening og hverdagsmosjon jeg ville lagt inn og hvor mye sminke og frisørtimer så vil det faktisk være umulig å skjule det faktum at jeg ikke lenger utseendemessig er i livets vår. Men den realitetsorienteringen sitter litt langt inne merker jeg her hjernen min liker å rope "gammel og stygg" til meg.

Jeg trenger hjelp. Virkelig. Synd at kk.no ikke har svart på min halvdesperate forespørsel om en make-over.

Min datter - virvelvinden

I dag har vi vært i treårsbursdag til en søtnos av en liten jente. En bursdag som var akkurat passe lavterskel for oss med hjemmebakt kake, pølse, løk på boks og ikke en eneste organisert aktivitet (selv om jeg altså var den eneste mammaen uten kjole).

Knappen brukte i underkant av kvarteret på å varme opp og storkoste seg med å leke med alle menneskene og absolutt alle lekene i hele leiligheten.

En ting som er gøy å se på når mange unger er sammen er hvor like unger på samme alder er. Det er noe med måten de beveger seg på, kikker på ting på og forholder seg til mennesker og saker. Når det er sagt er det like påfallende etter en viss alder å se hvor ulike de begynner å bli - at personligheten på mange områder begynner å danke ut alder og utviklingstrinn som den dominerende faktoren. 

Hver gang jeg er med Knappen og andre barn slår det meg at mye av det som er unikt henne er en egen evne til å pelle på alt som ser ut som leker, utvise enorm entusiasme, alltid skulle herme etter og leke med de som er eldre enn seg, fullstendig munndiare, en utrolig interesse for bøker, hun roper en hel del og er ekstremt bestemt i tillegg til at hun virkelig ikke sitter stille. Når jeg ser på andre barn ved siden av henne slår det meg at de virker så rolige der Knappen fyker omkring som en liten virvelvind av en jentunge. Flaks hun er høflig, sier mye takk og smiler til ca alle sier nå jeg.

Livet AS

Herregud. Jeg er sykemeldt. Igjen.

Etter et av tidenes kjipeste migreneanfall for to uker siden som varte i herlige fire dager og hvor jeg på et tidspunkt ville sagt "jatakk bare skyt meg som en halt hest" (selv om jeg selvsagt ikke mener det nå hvor hjernen ikke forsøker å krype ut av høyre hodehalvdel og jeg ikke har blandet en spennende cocktail av det jeg måtte ha tilgjengelig av hardt dop mens jeg vurderer om jeg må på legevakta i et håp om at de har strengere skyts der nede).

Som en fantastisk ettervirkning av denne migrenen har jeg nå hatt middels hodepine i varierende grad hver eneste dag, hvert eneste minutt siden anfallet roet seg. Musklene i ryggen min kan man sikkert sprette mynter på som en militært oppredd seng og jeg må konsentrere meg med all min kraft for å utføre de enkleste oppgaver. Ryggen min som har beveget seg så fint i det siste har strammet, strammet seg til og bare sluttet å være samarbeidsvillig.

Bare tro meg også når jeg sier at tålmodigheten min til verden generelt er nede på et målbart lavt nivå med all denne hodesmerten. Her om natten (i noe som burde vært en stille natt, men som var en bråkete natt fordi Knappen og vi ikke klarer å komme frem til noen som helst måte å hjelpe henne med å sove for tiden) måtte jeg gå inn til min mann og si at NÅ, nå måtte han gå og ta barnet fordi jeg ikke klarte mer. Jeg kjente hardt på den biten av et menneske som plutselig mister tålmodigheten med barnet og kanskje bare rister litt for hardt. Jeg er ikke dum, jeg klemte henne litt ekstra inntil meg i stedet mens jeg mumlet noe om at jeg elsker deg din lille drittunge og så vekket jeg pappaen hennes.

Det tar tid, sier helsepersonellet. Du må regne med tilbakefall, sier helsepersonellet. Du har hatt skikkelig uflaks med denne ryggskaden, sier helsepersonellet. Du blir nok aldri helt bra, sier helsepersonellet. Og så minner de meg på at det tar tid når jeg nøkker og rykker og blir utålmodig og helst vil jobbe 100% hele tiden og ta med Knappen ut og ake og sånt som et helt vanlig menneske.

Det er faktisk nesten (nesten) verre med tilbakefall enn å bare gå rundt og ha det vondt. Den subjektive opplevelsen av å bli fratatt livskvalitet og faktisk hele oppfatningen av smerten er verre, kjipere, mer påtagelig. Og mye vanskeligere å forholde seg til. Etter en lang stund med kroniske, kontinuerlige smerter venner man seg til det - man får en ny linje for hvordan man organiserer livet sitt og hva man forventer å få til med den energien man har til rådighet: Faktisk smiler man og gjør så godt man kan og prioriterer hardt, fokuserer på de bra tingene og lar hjernen til vanlig hoppe over det andre (og så forteller man en venninne hvordan man har det kanskje, og så blir man sjokkert når hun gråter fordi man ikke oppfatter sitt eget liv som så ille fordi man må liksom bare være glad i det livet man faktisk har fordi det er sånn det virker). Men når man har kjent på å gjøre mer, strukket seg utenfor den veldig marginale sfæren sin, er det nesten brutalt det å få denne opplevelsen revet bort igjen.

I det hele tatt er denne greia med å ikke være frisk utrolig stigmatiserende. Inne i mitt eget hode altså. Jeg rangerer meg selv som noe annenrangs, som en som skuffer, ikke takler og bare ikke er bra nok. Når jeg svikter på jobb merker jeg hvor mye av selvbildet som er knyttet til dette med jobben - ikke bare å gjøre en god jobb, men faktisk det å være der; selve oppmøtet. Å skulle reorganisere mitt menneskeverd, min verdi her i livet, til å måles i helt andre ting (som fritid, trening, tålmodighet med mitt barn, lese en bok, være oppe lenger enn til kl 21 om kvelden) er utrolig vanskelig og jeg føler det som om det er en direkte motsetning til hvordan man "skal være". Sykemelding smaker nederlag.

Jeg tror ikke jeg er spesielt unik i dette. Faktisk mistenker jeg at dette er en helt normal selvoppfattelse blant mennesker som ikke er velsignet med den normalt gode helsen. Blant mennesker som faktisk ikke har muligheten til å smile, ta seg sammen og løfte seg opp på et forventet normalnivå.

Akkurat som at jeg mistenker at jeg ikke er særskilt unik i dette at jeg nekter, nekter med nebb, klør og blod, svette og slike tårer, å godta at jeg kan være en av dem som må akseptere at jeg mye mulig ikke har en kropp som virker.

En ulykke kommer sjelden alene

Hei,
Jeg er Delirium sin venstre stortå. Jeg har vondt og har hatt det i flere uker. Delirium ler rått når helsepersonell spør om hun har noe "traume" da hun generelt sett er dårlig til å rydde Knappens leker og dermed sparker inn i ting nesten daglig. Siden ingen helt vet hvorfor jeg er hoven og øm skal jeg få lov til å dra på røntgen i morgen, og til ortoped på tirsdag. Det blir sikkert moro. Eller nyttig eller noe. Delirium sier hun ser frem til å kunne gå litt lettere snart og kanskje slutte med å få vondt av å trene. Pysa.

Hei,
Jeg er Delirium sin høyre stortå. Jeg har også vondt, men har kun hatt det i noen timer. Dette fordi Delirium på trening i sted mistet en firekilos vekt på meg. Jeg er nå full av blåmerker og sånt. Mystisk nok ropte ikke Delirium "au!" eller noe, det kan være fordi hun syntes det var så flaut at hun ble stum av det.

- - -
I det hele tatt er det viktig med symmetri synes jeg. Bare vondt i ene stortåa er for gamle damer uten tilstrekkelig fantasi i hverdagen rett og slett.

Forfengelighetens fall

Altså. Virkelig. Øyekatarr igjen? Som eneste i familien? Det hender jeg føler at jeg er det familiemedlemmet som bare ikke eier immunforsvar. Til gjengjeld er jeg veldig flink til å ikke smitte de to jeg bor med - forrige runde med herligheten varte i fem uker, og ingen av de andre fikk noen plager.

Forrige gang var forresten i november/desember.

Da var jeg gjennom tre behandlinger med øyedråper og øyesalver før møkka ga seg. Den mannlige legen i 60-årene som jeg var hos første dagen fniste og lo og fleipet med at her både sprutet det øyekatarr og at han virkelig håpet jeg ikke trengte se presentabel ut med det første. Siden jeg kunne skremt nøkken på flatmark så hadde han rett i det, og hyggelig at noen kunne ta det hele med godt humør.

Bildebevis fra forrige runde

Denne gangen her er det ikke like ille, ikke minst fordi det kun er venstre øye som er rødsprengt, hovent og produserer latterlige mengder gugg.

Og godt inspirert av den siste tids forskningsresultater om at klut og saltvann funker like bra til behandling av øyekatarr som salver og dråper har jeg testet det. Min dom er: PØLSEVEV. Og sludder. Det kan godt hende at forløpet av øyekatarren ikke blir påvirket av behandlingsmetode - men kløe, hovenhet, rødhet, ømhet og guggeproduksjon blir definitivt det.

Derfor har jeg nå dryppet meg med en uåpnet salvetube jeg hadde klart å tuske til meg ved forrige korsvei og håper jeg er nogenlunde normaltutseende igjen før jeg skal være pen og fjong på onsdag (da skal jeg til gjengjeld være veldig pen og fjong, ikke noe press altså...).

Og så klart, blablabla, - består øyekatarren kun av litt overproduksjon av søvnlignende substans i øyenkroken er det sikkert ikke behov for å dra frem medisinen - men ser du eller barnet ut som Quasimodo så kan du ta fra meg at øyedråper er gull og noen ganger er symptomlindring alt man trenger.

Skyrim, eller hvordan jeg gikk fra PC-innkjøp til hjemmeklipp på et par timer

Den aller enkleste måten å sørge for at hovedkortet på den stasjonære spill-PC-en legger seg ned og dør er å ha en kjapp samtale om at forbruket av penger til mat har nådd Luksusfellen-nivå og at det er på tide å skjerpe seg. Tenkte jeg skulle spre tipset videre, sånn i tilfelle du har lyst på en ekstra regning nå i januar.

Det hadde vel strengt tatt ikke vi, men litt sent å unngå nå. Murphy har allerede vært på besøk.

I forbindelse med PC-døden av 2012 tok jeg en kjapp titt på den generelle økonomien min. Den er ikke en direkte sørgelig affære, men ikke nevneverdig oppløftende heller. Et halvt år med mer enn jevnlig kiropraktikk og to timer med personlig trener i uka har vært en effektiv slankekur av både sparekonto, brukskonto, feriekonto og bufferkonto. Hvis jeg skal ha noe som helst håp om å kunne fullføre opptrening og behandling må jeg knipe inn både her og der (kanskje spesielt på min vannvittige trang til impulskjøp av ræl jeg virkelig ikke trenger).

Og siden jeg har nøyaktig 88,60 kr på visakortkontoen min der det ikke kommer inn noen lønn før til uken tenkte jeg som så at det er en strålende ide å klippe meg selv i år! Det er minst 6.000,- kr spart (som tilsvarer ca 10 PT-timer), og dessuten var frisørtimen min i overimorgen aller siste time hos min geniale frisør som er påtvunget å slutte siden kroppen hennes har skreket stopp en stund.

Som tenkt så gjort! Derfor klippet jeg i går luggen og ved ørene og fikk Kent til å stusse nakken med barbermaskinen. Det kan hende nakken bærer ørlitegranne preg av å ikke være frisørstusset, men den ser jo ikke jeg daglig uansett, og resultatet er mer enn greit nok. Og hvis jeg klarer å opprettholde dette nivået på selvklippen ser jeg virkelig ingen grunn til å finne ny frisør med det aller første.

700 kr spart - klippa sjæl

Brev til 2012

Kjære 2012,

Jeg er fan av deg allerede, selv om du knapt nok har startet. Du begynte med en småredd liten jente som så sitt første fyrverkeri gjennom vinduet på kjøkkenet før hun lå urolig i armkroken min i storesengen og koste meg på den myke delen av armen og ga meg smokken sin og kosekaninen da hun skjønte at jeg ville sove mye mer enn henne. Du fortsatte med en mann som tok seg av barnet mens jeg sov helt til hele familien endelig fikk sluknet når de galeste og fulleste der ute ga seg med fyrverkeriet en gang i fire-tiden på natten.

Jeg er også fan av deg bare fordi du ikke er 2011. Dusteåret 2011. Faktisk må nesten 2012 bli bedre bare fordi pappa døde i fjor, ikke i år - og fordi det ville vært underlig om noen bombet jobben min og så massakrerte mange mennesker etterpå i dette året også.

Ikke bare det, men i fjor fikk jeg endelig adekvat behandling og opptrening for ryggen min. Det var jo på høy tid, og både opptakten og prosessen har vært vond og kjip. Forhåpentligvis er jeg så godt i gang med behandling at den fysiske tilstanden jeg var i store deler av 2011 rett og slett er et tilbakelagt stadium nå i 2012.

Og på slutten av 2011 sluttet jeg også å slanke meg. Da hadde jeg slanket meg kontinuerlig siden jeg fødte Knappen i april 2010. Ikke at jeg har nådd noen vektmål, men jeg vil heller være sterk enn tynn for en periode nå, og det er himmelsk å ikke tenke kalorier og underskudd. Målet er en kropp som virker, ikke en slank en. Tror jeg tar med meg den mentaliteten inn i dette året, jeg - selv om gammel dame er vond å vende.

Ser du hvorfor jeg er fan av deg allerede, 2012?

Faktisk er jeg så begeistret at jeg så godt som avstår fra nyttårsforsett i år. Jeg vil bare gjøre mer av det som er bra for meg, kose meg masse og (bortsett fra Candy Shop hvis jeg finner den igjen) ikke kjøpe noen neglelakker før juni.

Jeg håper du svarer til forventningene.

Mvh,
Delirium

Dagens oppgave: Sortere neglelakker i min Helmer

Slik så det ut da jeg startet

Det er viktig å starte det nye året ferdig organisert - eller noe sånt. Derfor utsatte jeg alt annet på min Teux Deux til fordel for å ta ut alle skuffene av mine to røde Helmere for å resortere, rydde og merke alle skuffene. Og sørge for at alt stemmer i excel-arket mitt selvsagt.

Siden jeg per av i dag eier ganske nøyaktig 327 neglelakker (dubletter og klistrelakker ikke regnet med) så er det en del å ta fatt i. Jeg tar min hobby seriøst - eventuelt har jeg et problem med å kvitte meg med ting; du kan velge selv hvilken side av det gjerdet du lander på.

Neglelakkene mine har jeg valgt å sortere etter farge, samt egne skuffer ubrukte lakker, udefinerbart glitter, foil, metalliske lakker, magnetlakker, shatter og flakies. Jeg vurderte om jeg skulle sortere etter merke, men siden jeg aldri sitter og tenker på om jeg vil lakke med China Glaze, Chanel eller OPI en kveld, men heller farge og finish så var det egentlig ikke noe å lure på. Egentlig. Selv om jeg nok har brukt uforholdsmessig mye tid til å tenke gjennom akkurat den problemstillingen...

Men nå er alt pent og ryddig. Ti skuffer har neglelakker sirlig sortert og to skuffer inneholder sminkeoverskuddet som jeg ikke har plass til på badet. Så da er i alle fall jeg klar for et godt og fargerikt 2012!

Ferdig! Skuff for ubrukte kan skimtes øverst til venstre.

Estetisk sans

Det er en del ting man gir slipp på når man blir noens mamma - rene klær, gulv man kan gå på uten å skade seg på noen leker og privatliv på do.

Og øredobber.
En sånn bitteliten baby med overraskende hardt grep har en tendens til å bare hekte seg fast i smykker og dra. Knappen har røket mangt et kjede i sitt korte liv, og jeg har etter å ha snakket med noen som faktisk har fått øreflippen splittet av kombinasjonen ørering og baby tatt ut mine ørepiercinger ca rundt Knappens ankomst i verden.

Av alle ting er det disse øredobbene jeg har savnet mest, jeg har hatt dem siden jeg var tenåring og jeg føler meg rett og slett som litt mindre meg når jeg ikke har noe sølvfarget dinglende på hver side av hodet mitt.

I går tok jeg derfor og benyttet meg av halv-skatt-lønningen og dro på Pinpoint mellom jobb og trening. Der videt de ut mine nesten gjengrodde hull og vipsvips fem nye ringer og jeg ble mer enn fem ganger så pen (Minst. I alle fall innvendig.). De er litt ømme nå, men det vil gå seg til på noen dager og så blir alt som før!

Den lekre rødsprengte looken skyldes treninga!

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke gikk til en frisør og fikk skutt opp igjen hullene så kommer det faktisk ikke på tale at de får lage hull i kroppen min etter at jeg lærte hvor sykt usterile og fulle av bakterier slike pistoler er. På den mer estetiske siden vil jeg ha piercingringer til hverdags uansett og da blir det i alle fall latterlig å gå veien om en frisør først.

Det er bare å late som!

Da jeg gikk til sengs i åtte-tiden i går kveld med en kaktus godt plassert i halsen og minst 50 kilo iskaldt bly i blodårene mine var det med en vag følelse av at neste morgen nok ikke akkurat ville bringe med seg store mengder energi og friskhet. Bare kall meg synsk - jeg våknet opp forkjølet og da jeg ble slått ut av en dusj bestemte jeg meg for at det nok bare var å holde seg hjemme fra jobb (noe som satt langt inne, å bli syk når man er 50% sykemeldt er et logistikkmessig mareritt).

Derfor sendte jeg mann og barn avgårde til jobb og barnehage, leste et halvt Pondus og krøp godt inn under to dyner. Tenkte jeg kanskje kunne gjøre det beste ut av det og spille Super Mario og drikke te når jeg våknet en gang rundt lunsjtider.

Klokka ni rev telefonen meg skrekkelig brutalt ut av den søteste søvn. Det hjelper faktisk ikke å ha Map of Tasmania som ringelyd når man er (bokstavelig talt) sykt trøtt. De som ville ha ta i meg var barnehagen. Knappen hadde visst et akutt tilfelle av omgangssyke gående og om jeg bare kunne hente henne ca nå?

Joda. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putte tyggis i munnen, dra på meg joggedress, lue over håret som bar preg av å ha blitt sovet med mens det var vått og småjogge hvesende til en t-bane jeg rakk så vidt.

Flaks den ungen er søt.

Og blid. Herreminfred så blid! Omgangssyke meg her og der tenker tydeligvis hun og hun spurtet leende rundt inne i barnehagen da jeg dukket opp. Og stort sett var hun så blid resten av dagen. Vi har sett litt på Biler på tv, lekt med hest, hoppet, sett på snøen, kranglet litt om det at sylteforkjølede mammaer ikke vil ut og leke i snøen selv etter to paracet med det omgangssykebefengte barnet, lekt mer med hesten, lest flere bøker, laget mat, laget kaffe, kosemost i sofaen, kranglet litt om behovet for å drikke vann når man har omgangssyke, danset til barnesanger, sett på litt mer tegnefilm på tv og med jevne mellomrom kollapset på sofaen for å samle mer energi.

Vi har kost oss, men seriøst? Hva er greia med at små barn ikke ser ut til å bli nevneverdig slått ut av å være syke? Det har tatt enorme mengder viljestyrke fra min side å holde tritt med den lille TurboKnappen i dag. For som voksen og syk er det virkelig ikke noe annet jeg heller har hatt lyst til enn å krype sammen under ett pledd med noe varm drikke og noe hjernedødt på tv.

I stedet har jeg kollapset på sofaen nå. Jeg driver med massiv lading av meg selv. For små jenter som har hatt et tilfelle av omgangssyke på morgenen får nemlig ikke dra i barnehagen før tidligst fredag og ingen tar det aller minste hensyn til at mammaen heller ikke er frisk.

Kan, kan ikke. Eller, facebookstatusene jeg aldri skrev.

Jeg leste inne hos Frøken Makeløs i dag, og kom til å tenke på hvor mange ulike måter man kan presentere seg og livet sitt på. Alle kan være sanne, i form av at det man sier ikke er løgn, men selve sannheten ligger ikke der - i facebookstatusene, sms-ene, twitteren og de kjappe samtalene. Og hvor er min sannhet, liksom.

Hvis jeg ville kunne jeg latt som om jeg bare har det såååå bra. Er såååå perfekt, awesome rett og slett.

Adventslys

Det er ikke vanskelig å skulle vektlegge alt jeg får til. Alt jeg gjør. Fortelle om hvor fint og rent det var her på onsdag, om at jeg hadde en form for hjemmelaget adventsstake fremme første søndag i advent, at jeg har bakt et helt slag med julebakst og er nesten ferdig med julegavene. Jeg kan med god samvittighet legge ut om hvor flink jeg er på trening to ganger i uken - og at jeg nå løfter over 60 kilo i markløft, øver på chin-ups og har fått så vidt synlig muskulatur i både armer og lår. Jeg kan begeistret fortelle om at jeg har bedre bevegelighet i brystryggen enn jeg har hatt på nærmere 10 år. Ikke er jeg vond og be for å fortelle om hvor flink den lille klatremusKnappen er, og hvor søt og pen og morsom når hun nå har begynt å snakke og forsøker å bruke to ord sammen når hun ikke kan så mange ord i utgangspunktet. Å, så enkelt det er å vise frem et bilde av min nye adventsnøstjerne som henger i vinduet i stua, for ikke å snakke i det vide og brede om hvor utrolig god maten var på Trancher da jeg spiste der på lørdag.

Her hadde jeg ryddet bittelitt på bordet skal sies

Men dette er ikke sannheten, det er ikke livet mitt. For livet mitt er også at det kun var fint og rent her på onsdag fordi jeg hadde hatt vaskehjelp, at adventsstaken var fire umake kubbelys og litt pakkebånd som jeg satt på et lilla glassfat jeg fant i skapet på kjøkkenet og det tok meg under tre minutter å slenge det hele sammen. Et slag med julebakst var verdens enkleste biscotti som jeg kun lagde fordi jeg hadde hatt barnefri en hel helg og det var søndag. Trening to ganger i uken er selvsagt utrolig moro, men det er også utrolig slitsomt og ikke noen kjære mor - jeg trener ikke bare fordi det er gøy, men fordi jeg må og fordi kroppen min ikke tåler noen som helst form for treningspause (ikke for det, jeg elsker treningen, det er virkelig blant ukens høydepunkt!). Jeg skryter kanskje heller ikke akkurat av hvor masse tv Knappen har sett de siste månedene da det ikke er spesielt ok å bruke tv så mye som barnevakt, men nød lærer visst småjenter å se en hel del barnetv. Jeg legger så lite vekt jeg kan på at hvis jeg står 10 minutter i en ubehagelig stilling eller tilbringer et par timer på cafe/en tur på teater/en god stund i bil så kramper ryggen seg til igjen og at jeg derfor legger mine få sosiale aktiviteter på en dag der jeg ikke skal på jobb dagen derpå. Det er heller ikke så bra for selvtilliten å dele for mye om at jeg satt i en halv time og glodde på min splitter nye iPad som jeg hadde i fanget før jeg fant krefter til å ta den ut av plasten sin, eller at jeg tidvis bare ikke gjør husarbeid.

Og det er vanskelig å sammenføre disse to delene av livet mitt. At jeg faktisk kan løfte kvasiobjektive tunge vekter og trene en klasse muay thai uten andre bivirkninger at jeg blir sliten, mens jeg på samme tid har problemer hvis jeg sitter i en pinnestol en times tid. Det er akkurat som om disse to aspektene av livet mitt ikke passer sammen og føles uforenelige når jeg skal prate med andre. I tillegg føles det som fordekt syting når jeg begeistret kan dele at jeg nå jevnlig går fire etasjer uten stikkende smerter i ryggen og hofte - noe de fleste tar som en selvfølge og som for meg er fullstendig magisk. Slik ender jeg ofte opp med å være hun som entusiastisk snakker om datteren sin, gjerne med bilder til.

Min sannhet er også at jeg ikke klarer å jobbe 100% akkurat nå. Legen sykemeldte meg i 50% forrige uke ut året slik at jeg jobber 3 korte dager, med pause mellom hver arbeidsdag. Derfor har jeg den siste uken både ryddet litt, vasket klær og hengt opp adventslys i vinduet i stuen. Og i dag orker jeg til og med å forsøke dette med å forklare litt hvordan det er  - dette med å være dårlig.

Noen dager er jeg glad og fornøyd, andre dager er jeg tverr, sur, lei og utslitt. Men uansett er dette meg og mitt. Og en sannhet til er at jeg hele tiden gjør så godt jeg kan, enten det er noens objektive mye eller lite.

Delirium leser - Nettserier.no sin jubileumsbok

Jeg var så heldig og få nettserier.no sin jubileumsbok til å anmelde på bloggen. Etter at den har ligget brakk på kjøkkenbordet en ukes ting fikk jeg i morges endelig krøllet meg sammen i sofaen med en liten bøtte kaffe, en bolle smågodt og store mengder velvilje.

Faktisk hadde jeg ikke trengt så mye velvilje. Boka er knall. Den er pent trykket, forordene og mellomordene er jevnt over morsomme og godt skrevet, og jeg lot meg raskt sjarmere av Olaf Moriarty Solstrand sin lekne nynorske skrivestil. Og som en som ikke har vært noen fast leser på nettserier.no (jeg er så lat, så lat og orker sjelden lete etter gull på slike samlesteder) var denne presentasjonen av sidens mest populære serier en klar oppmuntring til å bokmerke en haug serier jeg vil lese arkivet til og så følge videre. 


En del av seriene har jeg lest før som biserier i den horven tegneserieblader jeg kjøper/har pleid å kjøpe (digresjon: har pleid å kjøpe - jeg synes Norge nå faktisk har for mange stripeserier med egne blader slik at det er vanskelig å finne nok biserier av en kvalitet som gjør at jeg orker å kjøpe mange tegneserieblader hver måned. Når jeg da i tillegg bor i leilighet med begrenset lagringsplass har jeg blitt en person som heller kjøper M, Kollektivet og Eon og sånt i samlebøker. Slik går jeg da også glipp av geniale småtegneserier. Digresjon over.). 

Serier jeg gjerne vil ha med meg videre er blant annet Indemnis, Havet og Reveland. Til gjengjeld faller Brutally Silly milevis utenfor mitt smaksmessige nedslagsfelt, men den er det jo helt sikkert noen andre som liker.

Fans av tegneserier som gjerne vil lese litt om norske serier vil gjøre dårligere valg enn å plukke med seg et eksemplar. Og til nettserier.no - hvis dere virkelig vil at denne samlingen skal være innfallsporten til bruk av siden deres burde dere få en fin, enkel og tydelig søkefunksjon - slik at man slipper å søke opp interessante serier på onkel Google.

Ut på tur, aldri sur!

For fem år siden tok jeg lappen som 30-åring. Frem til jeg forsøkte å bo på i hus på landet hadde jeg ikke sett noe behov for å kunne kjøre bil.

Og etter at jeg innså at jeg ikke er noen huseier av natur og flyttet fra mannen med bilen (ikke på grunn av huset, tror jeg) så har jeg ikke kjørt bil. Jeg flyttet tilbake til Oslo og har rett og slett ikke hatt behov for å eie bil - før jeg fikk Knappen i fjor.

Vi har derfor tatt konsekvensen av å være småbarnsfamilie uten noen familie og nære venner i umiddelbar nærhet og har derfor kjøpt bil. En solid, brukt Toyota Corolla. Grønn. Plass til barnesete og bagasje. Svak eim av røyklukt fra de forrige eierne.

Dessverre har jeg fått litt bilkjøringsangst av å ikke ha kjørt på drøyt fire år. Dette er ikke en ubegrunnet angst, og alle burde være glade for at jeg ikke bare har slengt meg ut på veiene med min manglende trafikkforståelse og semipanikk for å ikke finne blinklyset.

Kent har derfor stått for familiefrakten siden vi kjøpte bilen for en drøy måned siden, men i dag måtte jeg til pers og ble rekjent med bilkjøring på en parkeringsplass. Det var meg der. Og en bil med en annen kone som lærte å kjøre bil - det var tydeligvis koneopplæringsdagen i dag.

Bortsett fra den ene gangen jeg fikk en ufrivillig bakkestart gikk det ganske greit. Jeg skadet ikke noen(n) og kjørte til og med de to minuttene fra parkeringsplassen til Plantasjen. Ja, kjørte på veien faktisk.

Sånn reelt sett skal jeg nok øve mer før jeg begir meg ut på veier med fartsgrense over 30km/t siden jeg får litt panikk både av andre biler, fotgjengere og det å måtte parkere mellom to biler på en helt ordinær plass. Men uansett er det hurra for meg! Det gikk bedre enn fryktet, første skritt er tatt og snart kan jeg nok bruke sertifikatet mitt til andre ting enn overpriset legitimasjon.

Always look on the bright side...

Selvsagt er det kjipt for Knappen min at hun har feber og er syk. Men siden hun bare er litt syk så er det begrenset hvor ille hun har det, og dessuten er hun barnehagebarn så det at hun ryker på noen sykdommer hist og pist er bare å forvente.

Og det som er så fint når jeg har syk-Knapp er at hun blir koselig; vil sitte på fanget og være hyggelig og myk og bitteliten og fin. Til vanlig spinner hun rundt som en liten turbo og har aldeles ikke tid til kosestund med foreldrene sine, men i dag har vi lest mange bøker, sunget Petter Edderkopp en million ganger og sett Kung Fu Panda.

Samt at når hun ikke har matlyst kan hun få smoothie og rosiner til middag og så kan jeg få kyllingvinger mens jeg ser på film etter at hun og Frøken Kanin har lagt seg til å sove. (Og julebrus, smågodt og mer film.)