Livet er det som biter deg i halen

Noen ganger bestemmer Skjebnen seg for at nok er nok - opptil flere uker med ro og fred for Delirium får holde så nå passer vi på at alt bare foregår på en gang! Snurr film! Action! Det er mye gøyere sånn; i alle fall hvis man er Skjebnen og liker å se meg svette innvendig.

Folk synes jeg driver med så mye. Tro meg. Ikke alt er frivillig. Når de blir bedre kjent med meg går de over til å synes at det i stedet skjer så mye rundt meg og med meg. Det er mer riktig. Jeg har blitt en person som suger til meg og nyter alle stille perioder fordi det erfaringsmessig vil storme seg til om ikke så lenge.

I dag fikk hjernen min plutselig nok. I løpet av den neste halvannen uken skal jeg flere ganger til nødvendig behandling for min betente setemuskel, spise kake ute med venninne jeg ser for sjelden, trene med en annen venninne på sats, dra på Ikea, Bohus, Obs! og Biltema, overta leiligheten vi har kjøpt, male 70 kvadratmeter med leilighet, dra på ultralyd for å kikke på babyen i magen, dra i begravelse siden Kents bestefar desverre sovnet inn denne uken, pakke ned alt vi eier, flytte alle tingene våre til ny leilighet og dra på andre svangerskapskontroll hos fastlegen. Jeg skal også helst dra på jobb og arbeide fulltid hver dag, samt alt det andre som utgjør en dag, en kveld og en natt.

Jeg satt på jobb og kjente jeg begynte å hyperventilere litt i det stille. For 10 dager kjennes det ikke ut som om jeg har hverken nok energi eller nok tid til å utføre alle disse tingene og alt som skal gjøres begynte å kollidere som små planeter inne i hodet mitt og truet med å ødelegge balansen.

Egentlig skulle jeg dra på yoga, men alt sa stopp inne i meg. Det var ikke mer plass til ting å gjøre, jeg ville bare hjem og ligge i sengen og lese bok. Da jeg ga meg selv lov til å skulke yoga til fordel for å dra hjem kunne jeg begynne å puste igjen. Da jeg spaserte hjem fra jobb kunne jeg senke skuldrene og la tankene om alt som er fremover fare gjennom hodet mitt og forsøke å pusle seg sammen. Da jeg la fra meg boken for å småslumre litt mens middagen stekte seg i ovnen klarte jeg å godta de neste par ukene og hjernen min sluttet å svette.

Noen ganger må man trekke seg i tide selv fra ting som man liker. I dag måtte yogaen bøte. Men av og til er man flink i forhold til egne behov når man ikke er objektivt flink.

Jo. De neste to ukene kommer til å bli voldsomme og intense. Jeg kommer til å være lykkelig når de er bak meg og jeg er i ny leilighet med mannen i mitt liv. Men hvis jeg klarer å stjele pusterom på samme måte som i dag ved å ikke være flink pike så kommer dette nok faktisk til å gå riktig så bra, selv om Livet kom for å bite meg i halen akkurat nå.

Gravid - Sånn der mage vet du

"Når magen din blir mye større så vil...." er en setningsstart jeg hører stadig vekk, senest hos massasjetorturisten* min i morges. Men jeg merker at jeg ikke helt klarer å ta det inn over meg.

Faktisk synes jeg allerede magen er diger; sånn med tanke på at jeg bare er 16 uker på vei. Jeg har allerede begynt å stange inn i benker når jeg skal legge fra meg ting fordi kropp-omgivelser-ratioen jeg har innebygget i hodet ikke lenger stemmer med virkeligheten. Omgivelsene er jo de samme, men jeg har sånn bulk foran.

Og når magen føles så stor nå hvor stor skal den bli liksom? Jeg holdt på å snuble over mine egne ben i går da jeg travet forbi en høygravid dame fordi hjernen min et øyeblikk koblet at jeg skal få sånn! Jeg skal innrømme at jeg stirret, men jeg mente ikke noe vondt - jeg bare fikk et anfall av sjokk. En mage virker nemlig mye, mye større på seg selv sett ovenfra enn den gjør på andre sett utenfra og på avstand.

Ikke for det, jeg tok en venninne i går i å stirre intenst på magen min i stedet for å kikke på ansiktet mitt som man normalt sett gjør når man snakker med folk. Hun sa at hun syntes den ikke bare var stor, men så spiss og helt annerledes (selvsagt) enn jeg noensinne har sett ut før. Så det er mulig jeg har objektivt stor mage også, og ikke bare sett fra min egen vinkel.

Så: Enten har jeg en schwær unge der inne, eller så er det to (gudene forby), eller så er jeg bare en som sveller opp (beste scenario).

Jeg forventer ellers fortsatt at noen skal komme med et kamera rundt et hjørne mens de fniser og snakker om skjult kamera og punked og sånt fordi jeg har blitt lurt og egentlig ikke er gravid i det hele tatt. Kent har det på samme måte.

Om den uvirkelige følelsen bedrer seg når vi kjenner jevnlig liv? Neppe. Her om dagen er jeg nemlig veldig sikker på at noen sparket meg i magen. Innenfra. Reaksjonen til Kent og meg var at vi så på hverandre og omtrent i kor sa "alien"....


*En massasjetorturist er en person som bedriver medisinsk massasje og som forsøker å behandle en muskelbetennelse i skinka mi. Dette gjør hun mye med albuene og sier ting som "gjør det vondt, det er bra!" og som gjør at selvsamme skinke er full av blåmerker.

Å snakke i tress

Jeg har blitt meme'et av Frøken Makeløs der jeg skal skrive tre ting om meg selv om både histen og pisten.

Tre ting du husker som om det var i går

• Da jeg giftet meg samt bryllupsreisen
• Da Neil Gaiman tok initiativ til å riste meg i lanken
• Da jeg fikk to kattunger som kom for å bo hos meg
  

Tre ting du misliker

• Barn i flokk
• Mobiltelefoner som ringer på upassende steder som kino og yoga
• Folk som er slemme mot andre
  

Tre ting du liker godt

• Hvordan livet mitt har puslet seg sammen
• Sitte under varmt pledd med te/kakao og en god bok
• Musikk
  

Tre blogger du besøker daglig

• Alle bloggene mine er i rss-leseren
  

Tre sanger du hører på for tiden

• Blonde Redheads Misery is a Butterfly
• Belle and Sebastian The Boy with the Arab Strap
• Elizabeth Mitchell Three is the Magic Number
  

Tre tv-program du følger med på

• Flash Forward
• Tingenes Tilstand
• So You Think You Can Dance - America
  

Tre bloggevenner du vil sende denne utfordringen videre til

• Lothiane
• SerendipityCat
• Whoisgeorge-Elisabeth
  

Ting jeg ikke skal gjøre når jeg blir stor

Da jeg ble gravid begynte jeg å tenke en del over hva slags person jeg ikke ville være, både som gravid og som mor. Kan hende du tenker at jeg heller burde tenke over hva slags person jeg vil være, men tro meg - jeg er omtrent sist i vennekretsen og familien til å få barn og det er noen relasjoner som har overlevd på tross av og ikke på grunn av folks familieforøkelse.

Føler meg litt som en tenåring som har store ambisjoner om hvordan hun skal være når hun blir voksen uten å være helt klar over hva voksenlivet faktisk bringer med seg av utfordringer. Det kan være så - uten ambisjoner kommer man ingen steder og tryner jeg skikkelig kan jeg alltids trøste meg med at siden jeg er omtrent sist i formeringsrekken er det mange jeg kjenner som skylder meg mengder med tålmodighet.


Ting jeg ikke skal gjøre som gravid

• Klage over at jeg er tjukk. Jeg er ikke tjukk, jeg er gravid. Her har jeg feilet litt i 1. trimester, men til mitt forsvar er man da ikke synlig gravid enda, men oppblåst og pms'ete i kroppen og man ser feit ut. Og kvapsete. Og er full av luft. Og full av andre ting som ikke er luft. Jeg har planer om å ikke klage over dette når jeg blir på størrelse med en hvalross - vel, jeg kommer nok til å klage over størrelsen likevel, men uten bruk av ord som tjukk.
  
• Snakke om graviditeten hele tiden til andre vil gå på veggen. Host. Kremt. Dette er pokkers så vanskelig, og noen ganger har jeg tatt meg i å bable i vei om ting ingen andre enn meg kan finne særlig spennende. På den positive siden tar jeg meg i det, og jeg er jo fortsatt like interressert i andre sine liv så ved å ta meg litt i nakkeskinnet tror jeg at jeg har funnet en ganske grei balanse her.
  
• Kle meg sjuskete og bevege meg utendørs i uggs og joggebukse fra måned seks. Denne tror jeg at jeg skal klare. Pysj hjemme teller ikke, og jeg tror også man de siste tre ukene er unnskyldt om man går i butikken i joggebuksen fordi man omtrent fortjener ros for å ha klart å velte seg ut av sofaen uten uhell. Jeg håper på å beholde min personlige stil gjennom hele graviditeten.
• Bruke det at jeg er gravid som unnskyldning for å spise usunt. Jeg spiser mer usunt nå enn før jeg ble gravid, jeg føler at jeg har ramlet ned i et hull hvor det er mye pommes frites, loff og friterte saker. På den annen side gikk jeg på Grete Roede da jeg ble preggers og alt virker usunt i forhold til det. Jeg tror jeg klarer meg ganske bra, og skal fortsette med det/forbedre meg. Andre er mer opptatt enn meg med at jeg "kan jo bare ta litt ekstra pga babyen i magen".
  
• Fusjonere med sofaen. Ha. Ha. Ha. Har knapt nok sett innsiden av sats siden jeg ble gravid. Startet friskt med å opprettholde treningsfrekvensen min første to ukene, ble deretter ekstremt sliten og sov 14-16 timer i døgnet. Har vært flink til å gå tur dog og har begynt på gravideyoga. Jeg har heller ikke gitt opp å starte med trening igjen i løpet av graviditeten, ikke minst siden jeg savner det.
• Bruke masse penger på babyting som babyen ikke trenger. Dette går fint. Helt ypperlig.
  
• Blir hormonell hurpe. Klarer jeg også finfint. Jeg har hatt noen episoder der jeg har begynt å grine fordi det er noe hyggelig på tv og er også skyldig i å gråte fordi vi var tomme for gjær når jeg skulle lage pizza, men bortsett fra sånt er jeg ganske stabil. Det hender jeg merker at jeg blir sur for ingenting, men da tar jeg meg i det fordi jeg vet det er hormoner og prøver å la det bare blåse over.
• Bli hysterisk over hva jeg kan og ikke kan gjøre. Dette er lett. Jeg har lest brosjyren fra helsedirektoratet over hva som er anbefalt når man er gravid og så følger jeg den uten å tenke mer over den saken. Jeg har kun kjøpt en bok ifht graviditet og den inneholder praktiske tips og råd for å trene under svangerskapet.

Ting jeg ikke skal gjøre som forelder

• Snakke om avføring ved middagsbordet. Seriøst. Hva er galt med folk?
  
• Snakke om barnets avføring med folk flest i det hele tatt. Igjen, seriøst - det er da veldig få mennesker som har den fjerneste interesse av mitt barns avføring uansett hvor mye den har å gjøre med avkommets velbefinnende.
• Informere barnløse venner om detaljer som hvor lenge morsmelk kan oppbevares i romtemperatur, hvor høyt babyen løftet hodet i går i forhold til i dag osv. (Denne kan nok bli hard å holde. Jeg tror man blir dum en stund av å få baby.)
• Skylde på ammetåka for alt mulig. Det er bare teit. Jeg vet det til en viss grad er realistisk, men det er et overbrukt uttrykk jeg har fått nok av mange år før jeg vurderte eget barn.
• Bli sånn mor som oppdrar ved hjelp av dårlig samvittighet. Jeg kommer fra en sånt hjem, og har tenkt til å prøve i det lengste å ikke bli sånn - man får nok dårlig samvittighet i livet om man ikke skal gå rundt og bekymre seg kontinuerlig for om man gjør ting rett hjemme ned på detaljplan.
• Amme i alt for mye offentlighet. Dette er av en eller annen grunn en kontroversiell mening, men jeg er av den oppfatning at folk som jeg ikke naturlig ville vist puppen min til før neppe har lyst til å se den bare fordi det henger fast en baby i ene enden. Å amme foran (spesielt mannlige) kolleger, kompiser, min mors mann, svigerfar, fremmede på cafe etc føles utrolig feil for meg. Av og til må man amme på ganske offentlige steder, men da skal, vil og må jeg forsøke å være diskre.
• Ta med barnet på cafe/spisested og la barnet søple ned rundt seg uten å rydde opp eller gi massive mengder driks.
• Ta med barnet på cafe/spisested og la det løpe rundt fritt mens det plager de andre gjestene mens jeg selv sier ting som "å er h*n ikke søt".
  
• Dra på handletur for å kjøpe noe til meg selv og så komme hjem med kun ting til barnet.
• Bare snakke om barnet. Jeg vil forsøke å være et av de menneskene som genuint fortsatt har interesse for det som skjer utenfor meg selv og min umiddelbare radius på 30 cm. Jeg har noen venner som har klart dette, og det har vært ekstremt bra for alle involverte tror jeg.

Det var alt jeg kunne komme på for nå...

Noe jeg har glemt eller burde ha med? Er det noe du irriterer deg over hos folk som er gravide og/eller har barn? Eller ting du har tatt deg selv i å gjøre som du virkelig tenker man burde prøve å la være? Jeg er lutter øre!

Jeg synes i alle fall synd på meg

Jeg nekter å tro at denne halsvondten og hodepinen og frysningene kommer fra influensavaksinen. "Milde influensalignende symptomer" kan også like gjerne beskrives som "forkjølelse", og hvis jeg skal legge alle kortene på bordet her drev jeg på tirsdag/onsdag og brygget på en sådan forkjølelse. Sannsynligvis har den bare brutt ut samtidig som jeg tok vaksinen. Eller kanskje vaksinen er skylden i at den brøt ut? Jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke.

Det eneste jeg bryr meg om akkurat nå er at pleddet mitt er mykt, jeg har dagens tredje gigantisk glass vann på bordet, jeg har orket å lage meg en kopp kakao og hvis hodepinen blir verre skal jeg ta paracet. Jeg gidder ikke lide fullstendig unødig selv om jeg blabla er gravid blabla unngå piller blabla. I et anfall av galskap har jeg vasket og hengt opp en klesvask (det var rett etter jeg hadde sovet i nesten tre timer), jeg har klart å presse i meg to skiver til lunsj - og bare Mannen kommer hjem fra jobb nå så får jeg appelsinjus og julemarsipan også (jeg vet jeg vet - julemarsipan i oktober. Jeg er gravid. Og syk. Hva er din unnskyldning?)

Håret mitt står til alle kanter, men ikke på den kule måten, øynene mine er røde og halvparten så store som normalt. Enda bra jeg har fikset neglene mine til Halloween da - slik at de i det minste er übercoole, bare synd ingen får sett dem siden jeg har permanent fusjonert med hjemmets største sofa.

Du vet når du er på jobb en kjip og kjedelig dag og i et sinnsykt øyeblikk tenker at det kunne vært digg å være litt syk og ligge hjemme på sofaen? Og så blir du syk og ligger hjemme på sofaen og innser at det ikke er digg i det hele tatt fordi du er syk og du heller ville vært på jobb.

Hmmm. Enda bra jeg ikke er typen som syter, eller hva?

Den mye omtalte influensavaksinen

Da hele influensastyret startet før sommeren var jeg heldig nok til å jobbe på et av de stedene som faktisk driver med nasjonal helse og kunne derfor trekke på skuldrene av avisenes hang til sensasjonelle oppslag og heller forholde meg til finfine fakta fra myndightene - servert på arbeidsplassen intet mindre.

Siden den gang har jeg vært opptatt av å skille mellom journalistikk og faktisk informasjon og har kanskje tilbragt i perioder litt mye tid på nett hvor jeg forteller folk at de tar feil, og hvorfor. Etter at jeg ble gravid har jeg hengt på noen gravideforum og det har ikke vært måte på hva som verserer for sannhet der ute: som at influensavaksinen vil gi barnet ditt autisme... Til slutt ga jeg opp og kom frem til at hvis folk vil tro det verste må de få lov til det, og så får jeg håpe at ingen av dem får lungebetennelse. Jeg er grei sånn.

Jeg hører til blant dem som mener at mydighetene i Norge har vært flinke til å informere og planlegge edruelig basert på den til enhver tid tilgjengelige informasjon. Hysteriting synes jeg media og deler av internetten får ta på seg skylden for.

Legen min har vært klar på siden jeg ble gravid at jeg skal ta både vaksinen mot svineinfluensa samt sesongvaksinen. Det er ikke vanlig å gi gravide sesongvaksine i Norge, men det har mer med sedvane å gjøre enn noe som helst annet. I USA tar gravide rutinemessig sesongvaksinen. Legen min anbefaler alle sine gravide sesongvaksine og påpekte tørt at man ikke vil ha influensa når man er gravid, eller føde mens man har influensa samt at influensavaksine under graviditet gir immuninet til fosteret sånn at du ikke får influensasyk nyfødt. Da jeg mumlet noe om at jeg aldri pleier å ta influensavaksiner fordi jeg ikke pleier å få influensa påpekte legen like tørt at jeg nå er både gravid og har sarkoidose (for nye lesere: en autoimmun betennelsessykdom som bla liker å gi folk dårlig lungekapasitet) og at jeg bare hadde å innfinne meg første dag man startet vaksinering.

Og det hadde jo legen selvsagt helt rett i. En ting er at jeg ikke er en stor fan av influensa i seg selv (jeg hadde sist for ni år siden og de tre dagene jeg bikket 40 i feber var kjipe nok uten en gravid kropp i å drasse rundt på. Jeg var visst så syk at de jeg bodde i kollektiv med passet på at noen var hjemme med meg hele tiden.). En ting jeg er enda mindre fan av enn influensa er lungebetennelse som jeg har hatt et par ganger i tenårene og jeg husker det som både smertefullt og langvarig. Og selv om jeg i hodet mitt gjerne skulle være uovervinnelig og Wonderwoman så er realiteten det at jeg er langt i fra begge deler, samt at graviditet ikke akkurat gjør immunforsvaret noe sterkere.

En ting jeg gjerne kritiserer myndightene for er deres håndtering av vaksinedistribusjon. Her mener jeg de tabbet seg ut med å gi til Nord-Norge først når selv små barn må skjønne at Østlandet med Oslo som hovedsete er der en smittsom sykdom vil spre seg kjappest. Jeg kritiserer også gjerne myndighetene ned på mikronivå for tildels dårlig organisering av selve vaksinasjonsstasjonene. Historier om syke og høygravide som står flere timer i kulda og venter på vaksine er ikke uvanlige og burde være unødvendige.

Min bydel starter massevaksinasjon på mandag, og jeg så ikke direkte frem til å henge på vaksinasjonsstasjonen i timesvis - jeg har også vond rygg og er ute av stand til å stå rett opp og ned i mange timer. Heldigvis hadde fastlegen min fått vaksinene i går og den (overraskende) blide damen i telefonen kunne fortelle meg at det bare var å møte opp, trekke kølapp og bli stukket.

Så da gjorde jeg det. Jeg tok med banan, nøtter, flaske med vann og en god bok og håpet på en stol å sitte i. Da jeg kom opp til fastlegen var det ikke avskrekkende mange mennesker der og jeg fikk sitteplass med en gang. Med ventetid, vaksinering og de obligatoriske 20 minuttene venting i etterkant tok det hele ca halvannen time og jeg kom langt i boken min og har ingenting å klage på.

Selve vaksinen er ikke særlig vond - det sprenger litt når de dytter inn væsken, men med mindre man har sprøyteskrekk er ikke det noe særlig å tenke på. En ti-minutters tid etter jeg hadde fått influensavaksinen i venstre arm og sesongvaksinen i høyre arm begynte jeg å føle meg litt svimmel og kvalm. Da jeg skulle dra spurte jeg sykepleieren om dette og hun mente at det like gjerne kunne være en psykisk reaksjon, men at hvis jeg hadde anledning til å ikke gå tilbake på jobb anbefalte hun meg å legge med nedpå litt hjemme. (Det med at det kan være en psykisk reaksjon kjøper jeg glatt: de første par gangene jeg fikk B12 sprøyte følte jeg meg også svimmel så tror hjernen min reagerer litt på å få injisert ting i kroppen den bor i).

Som sagt så gjort. Jeg la med nedpå litt hjemme og følte meg bedre etter en stund. Det klødde bittelitt på stikkstedene og utover kvelden ble begge armene litt stive - omtrent som når man har løftet vekter og blitt støl; ukomfortabelt, men ikke noe å syte over. Da jeg skulle legge meg derimot hadde stivheten i venstre arm blitt såpass ille at jeg ikke klarte få av klærne hensiktsmessig helt på egenhånd og måtte få hjelp. Det var også kjipt å skulle sove da jeg ikke klarte å ligge på noen av sidene fordi armene var for ømme.

Klokken halv fire våknet jeg av at svineinfluensaarmen gjorde vondt. Det stakk nedover i underarmen, gjorde vondt i håndleddet og ut i tommel og lillefinger. Det minte ganske mye om den smerten man får ved enkemannsstøt, bare at det ikke gikk over og er konstant. Jeg fikk ikke sove noe særlig mer etter det og da vekkerklokken kimte hadde jeg hodepine i tillegg av å ligge der uten søvn. Den ubehageligeste overraskelsen kom da jeg begynte å bevege meg rundt - det gjorde såpass vondt i venstre arm at å bruke den gjorde meg kvalm, hodepinen lettet ikke og jeg følte meg sjaber. Hvor mye av sjaber og hodepine som skyldes manglende søvn aner jeg ikke, men jeg vil gjette på "en hel del". Enden på visa var at jeg er hjemme fra jobb i dag, tok to paracet for å dempe smertene i armen og gikk og la meg igjen. Til sammenligning er det i høyrearmen bare følelsen av å være støl i overarmsmuskelen - mye som forventet.

Paraceten og sovingen har hjulpet. Jeg er fortsatt trøtt og sliten og føler meg litt sjaber og uggen, men ikke så ille som i morges. Det er ikke like vondt i armen som bcg-vaksinen var i sin tid, og selv om jeg må si at det er direkte vondt i venstre arm i stedet for ukomfortabelt er ikke dette noe som burde skremme noen fra å ta vaksinen. Jeg vil i stedet bare anbefale å ikke ta vaksinen dagen før du planlegger å bruke den armen du blir stukket i til noe viktig!

Gravid - Klær

Jeg hadde ikke vært gravid mer enn i noen få uker før store deler av garderoben min begynte å vise seg lite adekvat. Syv-åtte uker på vei hadde jeg selvsagt ikke noen gravidmage enda, men som alle andre gravide kvinner var jeg oppblåst av luft i pms x 10 varianten innen jeg kom hjem fra jobb. Så mine normale klær passet greit nok om morgenen, men på kvelden har det vært på med pysj og klær som er myke.

Nå er jeg straks 16 uker (et lite stykke ut i 4. måned) på vei og har fått liten bulk. Jeg er fortsatt lekker og ekstra oppblåst utover dagen og hadde et tilfelle forrige uke der t-skjorten som var romslig kl 07.15 var ubehagelig stram kl 15.00 og således effektivt forpurret middagsplaner etter jobb da jeg omtrent løp hjem for å skifte.

Stort sett har jeg nå følt meg feit i ulike varianter i et par måneders tid. Det var på tide med noen grep.

Steg 1 var å bestille bella/belly bånd på internett. Disse båndene kan man putte utenpå de vanlige buksene sine med oppkneppet knapp og kanskje glidelåsen litt trukket ned og så holder de buksen oppe og flatt inntil magen. Jeg planlegger at disse kan drøye de vanlige buksene mine noen uker til.

Steg 2 var å ta seg en tur innom H&M bare for å oppdage at gravide i år visstnok skal gå i ruter og så snudde uten å ha kjøpt så mye som en topp.

Steg 3 innebar mye nettsurfing bare for å oppdage at det ikke bare er H&M som tror alle gravide elsker ruter. De klærne jeg fant andre steder som var fine var dertil dyre, og det jeg fant i utlandet som var fint samt greit nok priset hadde en porto som gjorde at jeg kjapt klikket på det hendige krysset i hjørnet som lukker vinduer for meg.

Etter steg 3 var jeg litt sur. Så steg 3B innebar litt sutring og klaging...

Steg 4 var mye mer vellykket. Jeg ryddet nemlig i klesskapet. Dette kan Fretex også bli glad for da alle klærne jeg har vært for tykk til det siste halvannet året havnet i en søppelsekk til dem. Alle klær som "egentlig passer meg, bare ikke nå" havnet bakerst i skapet og jeg hadde små nette hauger igjen forrest i skapet med klær jeg kan klare å ta på meg nå uten å føle meg feit eller ukomforabelt stappet i løpet av dagen. Det hjelper på selvtilliten å ikke måtte lete gjennom masse klær jeg liker godt før jeg finner noe som passer.

Steg 5 ble utført i dag og var en stor suksess. Jeg har nemlig manglet handle-motivasjon og fant en venninne som var villig til å være med som moralsk støtte. Derfor har jeg nå et par dyre klær fra den passende navngitte kolleksjonen Boob (som ikke er så bra navngitt som ammeklærne Milkbar...) samt at vi trålet den vanlige H&M avdelingen etter ordinære klær som kan brukes sammen med gravidmage. Det var mye mer moro å handle sammen med noen enn å motløs løfte på klesplagg alene. Det var forresten også freakishly moro på gravidebutikken å prøve klær sammen med en gravid-løs-mage!

Steg 6 er på mandag og er shoppingtur med mamma der målet er å finne noen topper til, en cardigan samt et par gravidejeans eller to. På mammas regning intet mindre.

Så med seks små grep har jeg klart å gå fra å ha lyst til å rive ut håret i små tuster fordi ikke noe passer i hele verden til å ha satt sammen en ganske finfin garderobe som burde holde meg gjennom både svangerskap og deler av ammeperioden. Hurra!

Ny fra topp til tå

Når man føler seg gruff og blærg, føttene ser ut som Shrek sine, man er hårete som en hobbit og gravidehåret ikke vil oppføre seg i en sveis den tidligere har oppført seg i er det bare en ting å gjøre: Makeover!

I går fikk jeg stelt føttene slik at de er myke og kosete som pusekatter og røsket av meg den overflødige pelsen hos en hyggelig dame i hvit frakk. Dernest tok jeg både barbermaskin og saks fatt foran speilet på badet hjemme og ga meg selv en splitter ny frisyre som jeg farget i gulmellombrun eller noe slikt. Kent mener jeg pre hårvoks ser litt ut som den gangen søsteren hans klippet katten, men jeg er fornøyd med hvordan det ble.

Noen sa en gang at med en ny, drastisk hårendring føler man seg som om man kan bestige verden. I dag føles det i alle fall sant.

Gravid - Magebilde uke 13

Så her er magen min i uke 13 - dvs starten av 4. måned.

I løpet av de siste dagene har det kommet en tydelig bulk der som hverken er gass eller andre innvoller. Når man klemmer på magen er den litt hard som en ball og ikke myk som en tykk-mage er.

Det som også har skjedd er at puppene mine har krympet. Ned to størrelser på noen få dager. Jeg er fullstendig forvirret ettersom google ikke klarer å fortelle meg at dette pleier å skje, men antar det er et resultat av at hormonene mine har roet seg fra 1. trimester.

Ellers er det utrolig sært at magen min har poppet ut. Jeg trodde det kom til å skje mye senere enn uke 12/13 ettersom jeg er gravid med førstemann, det kun er en baby inne i der og jeg ikke er sylslank fra før. Men sannelig om jeg ikke nå er tydelig gravid; i alle fall om man vet hva man skal se etter!

Yoga for gravide - Gravideyoga

De som kjenner meg vet at jeg tror at yoga kan fikse det meste for de fleste. Jeg begynner nå å få noen år med yoga i bagasjen og har vært innom iyengar, ashtanga, bikram, anusara og klassisk yoga. Yogaeringen min har variert mellom ofte og intenst til perioder med opphold grunnet enten helse, økonomi eller ingen instruktør jeg har likt.

Derfor vil jeg helt klart anbefale alle å bedrive yoga under svangerskapet også!

Yoga under svangerskapet er ikke som yoga ellers. Er man en uerfaren yogautøver skal man ikke starte i 1. trimester. Og hvis man har gjort yoga før er det viktig å huske på at det er en god del øvelser man ikke kan gjøre - denne listen inkluderer opp-ned stillinger, båten, dype vridninger samt noen andre som varierer fra tradisjon til tradisjon. Bakgrunnen for at det i yogatradisjon er en del øvelser man skal holde seg unna er at man forbinder disse med økt abortfare. I ashtanga-yoga frarådet Sri K. Pattabhi Jois gravide å utøve denne yogaformen overhodet i 1. trimester. Bikram skal ikke praktiseres under graviditet.

Hvis man går på et yogakurs når man oppdager at man er gravid er det viktig at man umiddelbart sier i fra til instruktøren slik at denne kan tilrettelegge for deg. Trener man yoga i første trimester er det viktig som ved annen trening å unngå å bli for varm, drikk gjerne vann selv om dette er noe man normalt sett ikke gjør under en yogaklasse. Det er også viktig å ikke overstrekke seg da ligamenter "løsner opp" under graviditet og hvis man tøyer seg langt inn i stillinger er det økt fare for skader.

I 2. og 3. trimester regnes det som trygt å ta opp igjen/starte med yoga. Selvsagt med en god del unntak: Mange øvelser er ikke praktisk gjennomførbare pga magen eller krever tilrettelegging samt innen de ulike tradisjonene er det en drøss øvelser man antar er uheldige for den gravide kvinnen og fosteret. Går man i ordinære yogaklasser må man påregne å tilrettelegge store deler av opplegget til seg selv, men mange yoginier velger bort sin vanlige yogapraksis til fordel for en mykere og roligere gravideyoga.

Jeg er vant til ulike varianter av hatha yoga og pleier å svette godt i løpet av en klasse. I går var jeg på min første gravideyogaklasse og kan røpe at det var null svetting. Tror ikke jeg ble fuktig i armhulen en gang. På forhånd har jeg beskrevet denne klassen som puse-kose-yoga for gravide og det er det sannelig! I enda større grad enn det jeg hadde forestilt meg. De har også en dynamisk yogaklasse, men siden jeg har vært så trøtt og sliten i 1. trimester valgte jeg å fokusere mer på ro.

Min opplevelse av klassen var først at det var veldig fullt. Deretter ble jeg overrasket over at det kun var meg og tre til som hadde trent yoga tidligere, så det er tydelig at slagordet om at yoga er passende treningsform for folk med bulk har slått godt an i Oslo-området i alle fall!

Selve klassen var rolig med mye fokus på pust, avslapning og oppmykning og styrking av rygg, bekken, hofter og bekkenbunnen. Den var enda mer kose-puse-yoga enn jeg hadde sett for meg på forhånd, det var ikke en gang snurten av en solhilsen. Uten tvil er dette en klasse jeg enkelt kan anbefale for nybegynnere, ingen burde føle seg utenfor her.

For de av oss med litt yoga på baken er det rolige øvelser man nok normalt sett tenker på som enkle. Men jeg følte det var mye yoga i dem. Kroppen min er stiv nå og jeg har litt smerter i hoftene noe som gjorde at jeg simplethen ble tvunget til å praktisere med mindfullness og til å legge stor vekt på detaljutførelsen for meg selv i øvelsene. Alt føltes veldig godt tilrettelagt for en gravid kropp og ryggen min føles flere hakk mykere og gladere i dag enn det den gjorde før jeg dro dit. Sinnet mitt finner også stor glede i at jeg får trent yoga nå også som jeg er gravid; i de periodene jeg gjør lite/ingen yoga glemmer jeg nesten hvor stor del av meg det faktisk er.

Klassen er åtte ganger og jeg ser absolutt frem til de neste syv - i alle fall hvis folk i fremtiden kan være i stand til å skru av mobiltelefonene sine slik at jeg ikke blir brutalt revet ut av en behagelig dyp savasana av hissig kiming (og utrolig nok - noen som skrev sms med tastelyden på!).

Gravid - Andre trimester

Nå har jeg truffet andre trimester og kan med stor undring rapportere at jeg er mer opplagt enn jeg har vært på mange uker. Ikke så opplagt at jeg vil gå tur rundt Songsvann eller så opplagt at jeg klarte å komme meg på trening i dag, men så opplagt at jeg ikke trenger lur alle dager og jeg har ambisjoner om å starte med fulltid på jobb igjen i morgen.

Andre ting jeg observerer med undring er at puppene mine ikke bare har blitt enda større, men de har blitt rundere og rekker tunge til naturlover som tyngdekraft og har flyttet seg høyere opp på brystkassen min. Det ser absolutt ut som jeg har kjøpt nye i butikken og en kollega her om dagen kommenterte at det nok var best med cardigan på fordi jeg var noe distraherende i brysthøyde... Jeg har vurdert å presentere billedbevis, men er redd bloggen min da vil bli sperret pga pornografisk materiale.

Selvsamme kollega mente dette med puppene vil jevne seg ut når magen blir større. Hele den biten med at magen min skal ese ut er fortsatt surrealistisk for meg, men jeg tar hennes ord for det. Jeg kan røpe at magen har begynt å synes nå. Det er mye tidligere enn jeg trodde siden jeg er førstegangsgravid, men nå er det en liten bulk som hverken er gass eller innvoller og som gjør at jeg i går ikke fikk på favorittbuksen min. Det er sært. Det er rart. Jeg har store problemer med å fatte at dette faktisk skjer med meg.

Jeg har også oppdaget hvorfor gravide gnir på magen sin hele tiden. Det stikker og er ømt i ligamentene som strekker seg og det eneste som hjelper er å gnukke og gni. Siden jeg for uinvidde bare ser litt tjukk ut på midten ser jeg nok ganske knapp ut.

Og ting er bedre i andre trimester: Fantomlukten er vekk (takkgud), jeg tror ikke lenger jeg skal kaste opp av ymse matretter (her om dagen vurderte jeg en kaffekopp, og spiser nå halvgrovt brød hvis det er helt ferskt), trøttheten er mindre påtrengende og jeg tror sannelig ikke jeg lenger hater å være gravid.

Ikke for det. Jeg elsker ikke å være gravid heller. Men nå bare misliker jeg det, og det er absolutt et skritt i riktig retning. Og så har jeg kommet frem til at det er ok å være glad for å være gravid uten å nødvendigvis være glad i å være gravid.

Og siden andre-trimester-damer kan trene yoga starter jeg på kurs til tirsdag. Jeg har som kjent tro på at yoga kan fikse alt og håper at mellom yogaering og at første trimester legges bak meg så kan jeg finne både gravid glød og glede.

Gravid - Kjønnsperspektivet

Så jeg er gravid. Kent og jeg føler at vi har ganske nøyaktig 50% hver av æren for dette, selv om jeg mest sannsynlig kommer til å ta mer og mer av den æren etterhvert som svangerskapet skrider frem som en fremtung seilskute.

Så hvorfor er det bare Kent som får tilbakemeldingen "godt jobbet"? Helt seriøst er det ingen som har sagt det til meg, men alle sier det til Kent og jeg får til og med beskjed fra folk jeg forteller nyheten til om å hilse hjem og si bra jobba. Må innrømme at jeg føler meg litt snytt. Mener nemlig bestemt å huske at jeg var tilstede under unnfangelsen jeg også.

Kanskje jeg bare får håpe at jeg får min skjerv "godt jobbet" etter fødselen?

Graviditetsrefleksjoner i hodepinerus

Jeg gjør ikke gravid elegant og grasiøst. Å være gravid for meg er å hangle meg gjennom dagene mens jeg i skrekk innser at det er et halvt år til med graviditet foran meg til jeg har baby. Jeg har hatt store magesmerter, søvnløshet, ben som rykker til når jeg vil og må sove, utslitthet, vondt i ryggen, isjasnerven min er i klem og i går fikk jeg så vondt i hodet at jeg trodde hjernen min skulle eksplodere og jeg begynte å gråte av smertene.

Ingenting av dette med graviditet faller naturlig for meg.

Men her jeg har ligget hjemme med hodepinen min fra jobb i dag har jeg tenkt litt på at det er vel strengt tatt litt sånn livet er. I alle fall for meg. Det faller seg ikke nødvendigvis naturlig for meg, og jeg er ofte ugrasiøs og fomlende. Jeg strever og kjemper og feiler og ting er vanskelig. Men så jobber jeg meg gjennom det med støtte fra mennesker jeg er glad i og så fikser det seg. Ting fikser seg.

Nå hjelper det selvsagt for tiden å være i besittelse av det magiske ordet gravid som gjør at legen i løpet av 10 minutter ringer meg opp for å fortelle meg hvor mye piller jeg kan ta og hvilke sånn at jeg forhåpentligvis slutter å ha vondt i hodet snart - men det reflekterer jo Livet litt det også. Man har det trøblete med noe, og så har man de magiske ordene kjærlighet og vennskap og så trer noen støttende til.

Jeg skulle jo gjerne fikset dette med graviditet litt bedre i stedet for å føle at kroppen min er et fremmed sted som aldri gjør som jeg vil og er vant til. Humøret mitt er underlig, matlysten min er sær og jeg har vondter jeg ikke er vant med og ikke setter pris på. For ikke å nevne at overskudd til å trene forsvant for flere uker siden. Jeg er ikke blant dem som sitter og koser meg med graviditeten min og klapper meg på magen mens jeg strikker babytøy. Jeg er hun som gnisser tenner og kjemper meg gjennom dagene og banner mens jeg håper det er sant som "alle" sier at andre trimester skal være lettere siden kroppen har vent seg til å være gravid da.

I mellomtiden skal jeg som den løsningsorienterte personen jeg er forsøke kiropraktikk mot en del av vondtene, og deretter satse på at gravideyogaen jeg skal starte med neste uke kan avhjelpe både noen vondter og litt på humøret også. Jeg tror jo som kjent at yoga kan fikse det meste og det hadde vært supert om yogaering kunne fått meg til å sette ørlitegranne mer pris på at jeg driver og lager en person.

Jeg vil nemlig ikke si nei-takk om mennesket som stjal min gravide glød gir den tilbake slik at jeg kan bli kose-gravid og ikke zombie-gravid de neste månedene. Jeg mistenker at ektemannen også vil sette pris på det forresten...

Up eller Se opp - En anmeldelse

I går var jeg på premieredagen av Up (Se opp på norsk) i 3D på Ringen kino.

Og jeg lurer på om det kanskje er en av de beste filmene jeg har sett i hele mitt liv uavhengig av sjanger. Noe av det geniale med Up er at den ikke er en typisk tegnefilm - historien er helt unik i dette mediet, og når det i tillegg er en av de beste historiene noensinne vist på lerret som jeg har sett blir dette en slående kombinasjon.

Up handler på overflaten om en gammel mann som fyller masse ballonger og drar på leting etter Paradise Falls der han har planer om å leve ut resten av livet sitt i ro og fred. Denne planen tar en brå slutt da han oppdager at han har fått med seg en høyst uventet og uønsket gjest i form av den lille Wildernes Explorer'en Russel.

Under overflaten handler Up om så mye mer, men jeg har ikke lyst til å komme med noen spoilers. Jeg nøyer meg med å si at det ordet som best beskriver filmen for meg er gripende; et ord jeg aldri trodde jeg ville bruke om en tegnefilm.

Du kan se traileren på You Tube.

Gratulerer for meg!

Når man har bursdag får man ballonger på døren på jobb, fine gaver, hyggelige meldinger og nevø som fniser på telefonen. Jeg kaller dette en bra dag!

Tori Amos - Sentrum Scene 21. september 2009

Du vet når noe er så vakkert, som en skjør blomst eller isroser på et vindu, at det eneste du vil er å strekke hånden mot det for å ta på det?

Akkurat sånn hadde jeg det et stykke ut i Tori Amos konserten i går. Hun hadde nettopp sunget Spark, en sang jeg ikke visste om jeg ønsket meg fordi den er så full av rå og sanne følelser og er en av de sangene som fort kan få meg til å gråte. Men hun sang den - og det var så nydelig og ekte. Og jeg fikk den følelsen jeg av og til får på konsert av å være en del av noe og at musikken har blitt større, bedre og mer virkelig av å være live.

Og live var det i går. Tori Amos er et fyrverkeri av en kvinne med en energi det er få forunt. I gullfargede stiletthæler og holografiske sølvtights tok hun en forventningsfull sal fullstendig med storm med en kropp som strålte av glede over å være på scenen og spille. Hun spilte tidlig Cornflake Girl som var den eneste enkeltsangen jeg hadde håpet på, og ellers var den en rekke av livetilpassede låter fra ulike faser av karrieren. På vei ut overhørte jeg en jente som klaget over at hun ikke klarte å forstå Tori Amos fordi Amos bruker så mange ulike stiler i musikken sin. Henne om det - for meg er Tori Amos sin evne til å variere, eksperimentere og bruke musikk og lyd noe av det som gjør henne så stor for meg. Og mellom oss - den dama kan piano! Og det kunne hun i tre timer - jeg var så sliten på slutten at jeg nesten ikke kunne stå på bena...

Jeg var veldig spent på konserten. Kunne dette bli Årets Beste som jeg ønsket meg? Og kunne Tori Amos være alt det jeg i mange år har tenkt at hun er? Ja, det ble det og ja, det er hun. Konserten var fantastisk og gjorde meg lykkelig. Og Tori Amos er uten tvil den vakre, sterke, dyktige og utrolige personen jeg alltid har trodd at hun er, hun er fortsatt for meg selve essensen av kvinne.


Bildet er tatt av Robert Maxwell, hvis hjemmeside ser ut til å være helt nede for øyeblikket.

Gravid - Sansene

Gravid. Hormoner.
Man hører det og tenker straks på damer med bulk som griner for ingenting eller kjefter fordi mannen kjøpte med feil merke lakris fra butikken.

Men hormoner er så mye mer enn det! Når man er gravid er hormoner liksom en hel Pandoras eske med ulike ting som bare gjør livet ditt så mye mer spennende enn det var før du begynte å gro et nytt menneske inne i magen din. Hormonene kan sørge for at du mister håret, at magen blir treg/full av gass, kvalme og mye mer gøy hver eneste dag!

Mine personlige favorittter så langt er hvordan hormonene har føkket med sansene mine. Jeg er (*bank i bordet*) ikke så veldig kvalm og bare jeg spiser jevnlig nok og sover nok så har jeg ingenting å klage over. Desverre er det noen dager nesten umulig å spise nok fordi hormonene mine sørger for at det er en hel haug med mat jeg ikke vil ha. Faktisk sluttet jeg plutselig midt i en brødskive makrell i tomat å synes det smakte godt, og det var til og med før jeg hadde testet positivt. Andre ting jeg ikke liker lenger inkluderer kaffe, grovbrød, ikke-smeltet gulost og flere ulike teer. Faktisk er brødaversjonen min såpass ille at magen min slår saltomortaler bare jeg tenker på å sette tennene i en skive grovbrød. I tillegg aner jeg ofte ikke hva jeg vil ha til et måltid før jeg omtrent skal spise det.

Det hjelper heller ikke på matlysten min at jeg har fått luktesans i høygir. Det er ofte litt for spennende å spasere bortover Torggata om morgenen, og ved flere anledninger synes jeg det har stinket så søppel på kjøkkenet at jeg har snudd i døråpningen og jaget Kent inn for å fikse vann/mat/annen drikke til meg. Jeg takler ikke å gå ut med søpla og begynner å få lyst til å forby parfyme og sigarettrøyking før folk skal ta offentlige kommunikasjonsmidler.

Fra før av har jeg ekstremt god hørsel og Kent lurer nå på om jeg er i ferd med å bli forvandlet til en hund og om om jeg bærer på et kull og ikke en menneskebaby.

Men der hormonene virkelig fniser som infernalske smådjelver er det området som har gitt meg tittelen "den mest gravide gravide noensinne" fra en venninne. Det området små behornede hormonbøller virkelig har køddet med er nemlig neseborene mine. Der har de plantet en stank av råtne grønnsaker. En stank som Kent forsikrer meg om at ikke finnes noe annet sted, og som gjorde at jeg begynte å lure på om jeg hadde blitt klinisk gal. Løsningen fantes da jeg googlet gravide og luktesans og internett kunne fortelle meg at noen få prosent gravide opplever fantomlukt. En lukt som pleier å oppleves som ting som råtner og som ingen andre enn deg i hele verden kan ane ferten av.

Jeg føler meg ikke nevneverdig beæret over å være blant gravide som opplever å lukte ting som ikke eksisterer. Hadde det enda duftet sitroner og roser kunne jeg kanskje forsonet meg med tilstanden, men råtne grønnsaker - nei takk. Foreløpig har jeg ikke funnet noe som hjelper mot innbilt lukt, men jeg har faktisk vurdert å smøre tigerbalsam inne i nesen for å ta knekken på det!

Gravid - Forfall

Gå inn hos Elisabeth og les om den gravides forfall. Jeg lo så tårene spratt!

Gravid - Sykemeldt

For en tid tilbake slaktet Kristin Clemet norske arbeidstakeres arbeidsmoral og dro i særdeleshet frem gravide. Det ble litt diskutert her og der på nettet, hvor noen var enige i vurderingen av slapp moral - mens andre mente at gravide var så mye sykemeldt fordi de er i dårlig form, overvektige eller for gamle.

Uten noensinne ha vært gravid var det vanskelig for meg å tenke noe direkte om dette utover "jeg kjenner da ingen gravide som har vært sykemeldt uten at det har vært behov for det." De jeg kjenner med sykemelding under beltet har hatt svangerskapsplager som hyperemesis (kaster opp i ni måneder), høyt bloddtrykk, risikosvangerskap med behov for å hvile mer enn jobb + fritid kan tilsi samt depresjon. Ingen av disse svangerskapssykdommene ser jeg for meg at de det gjelder kunne ha "tatt seg sammen" og gått på jobb med uten at det hadde vært direkte helsefarlig.

Personlig har jeg hatt forhåpninger om at det skal gå greit nok å være gravid. Jeg er i ganske god form, spiser sunt, er ikke overvektig og med en sterk motivasjon for å ikke være sykemeldt all den tid jeg begynte i ny jobb for en tre ukers tid siden. Men sannelig om jeg ikke er gradert sykemeldt likevel pga noe som blir sett på som en normal svangerskapsplage, nemlig trøtthet.

Det føltes som et stort nederlag å måtte gå med på legens forslag om å sykemelde meg litt. Svangerskap er som kjent ikke en sykdom. Men jeg skulle likt å se Clemet og andre som synes gravide er late slabbedasker ta seg sammen ut av problemet med at jeg sovner på jobb (kontorstolen min har ikke engang nakkestøtte, men jeg sov tungt i den en halv time fredag forrige uke) samt er så trøtt at jeg gjør feil (og jeg har ikke en jobb der man kan gjøre feil på detaljnivå). Jeg tar gjerne to-timers lurer og legger meg likevel kl ti på kvelden.

Kanskje er problemet mitt at jeg er gammel gravid (33 år meget straks), men det er det svært lite jeg kan få gjort noe med. Jeg er i alle fall helt sikker på at problemet ikke er at jeg er lat.

Gravid - The looks

Du har hørt om de gravides glød sant? Der de svever rundt på rosa sky med 1,5 liter mer blod i kroppen og gløder som en airbrushet modell i et dameblad. Skinnende hår og sterke negler. Et strøk mascara og rosa lipgloss og så er de vakrere enn de noensinne har vært.

Vel.
Jeg gjør ikke "gravid glød". Ikke i det hele tatt. La meg ta det i oppdelte biter slik at ingen går glipp av noe.

Huden på kroppen
Jeg er så sliten at å smøre meg med fuktighetskrem på kroppen har blitt en luksusaffære jeg glatt hopper over. Som et resultat er leggene mine hårete, hvite av tørrhet, skalete og med små sår og skorper fordi jeg klør meg til blods når huden er for tørr. Sexy.

Huden i ansiktet
Jeg er plaget med kviser så det burde ikke komme som et sjokk på noen at jeg nå ikke ser ut. En ting er at kvisene i ansiktet har eksplodert og jeg har fått masse av de små som jeg hadde som tenåring, en annen ting er at jeg har masse på halsen og bak ørene og andre steder jeg seriøst ikke vil ha kviser. Huden min er rødflammete og jeg har så blå ringer under øynene at det ser ut som om gluggene mine hviler en halv cm lenger inn i hodet enn normalt. Jeg ser med andre ord permanent utslitt ut - som strengt tatt ikke gjør noe annet enn å gjenspeile den irriterende sannhet.

Figuren
Her er eneste oppturen. Puppene mine ser ut som noe ut fra en tegneserie! De er fyldige, runde og står liksom opp av seg selv. De har aldri vært så flotte, og jeg vurderer å ta masse bilder av dem for å kunne beundre dem når de faller hardt i gravitasjonsretning etter ammeperioden. Nedturen er at jeg foretrekker at ingen kommer nær puppene mine fordi de er ømme... I tillegg er jeg så oppblåst og full av vann og skit at jeg ser inmari tjukk ut, bukser som normalt sett er litt store føles trange og jeg finner liksom ikke klær som passer. Jeg er pms-blubby ganger 10.

Hår
Fett. Kjipt. Vil ikke oppføre seg. Ok - så er ikke hårklippen min den heteste heller da jeg måtte ta til takke med en reservefrisør da min (nå x-) frisør hadde reist på ferie den dagen jeg hadde time uten å gi meg beskjed.

Øyne
De har slimhinner. Slimhinnene mine er tørrere enn normalt og jeg har flyttet inn i brillene mine. Det positive med det er at det ikke blir like lett å se ringene og posene under øynene samt det blodskutte på det hvite. Jeg ser hakket mer sliten ut med linser rett og slett. I tillegg har jeg glemt å nappe brynene mine i noen uker slik at jeg har to hårete åmer som kravler rundt over øynene mine et sted.

Negler og hender
De er kortklipte. Litt skjeve fordi jeg ikke orker gjøre det skikkelig. Så slenger jeg på litt neglelakk og håper den holder en uke. Minst. Håndkrem og neglebåndskrem og sånt har jeg visst omtrent glemt at eksisterer og hendene mine ser ut deretter.

Så nei. Jeg gjør ikke gravid glød... Jeg er mer et slags gravid forfall i flere akter.