frem fra skyggene

Delirium leser - The Urban Legend - Norsk superhelt-tegneserie

2012-02-09T20:17:00.002+01:00

Da har jeg lest The Urban Legend. Norsk tegneserie om en superhelt - en ekte en i trikot og greier som løper ut i gatene og bekjemper kriminalitet.

Og jeg er litt uimponert.

Jeg ville gjerne få veldig lyst til å lese resten fordi hallo! norsk superhelt! tegneserie!, men jeg klarte ikke å la meg begeistre. Storyen til Josef Yohannes er i alle fall i første nummer helt standard som superheltfødselshistorie og jeg følte heller ikke noen nevneverdig dybde i noen av karakterene. Når heftet i tillegg skjemmes av tildels litt dårlig språk skal det en del til før jeg plukker med meg nummer to neste gang jeg er på Outland.

I tillegg har jeg av alle ting hengt meg opp i at papiret serien var trykket på var for glatt og tykt til å bla komfortabelt i samt at det manglet sidetall.

Og på toppen av alt dette er jeg ikke noen kjempefan av tegnestilen til Newtasty slik den presenteres i The Urban Legend i alt av de dagligdagse scenene. For meg duger den best til actionscenene - som til gjengjeld jeg oppfattet som veldig bra og som hadde en nerve jeg gjerne skulle ha sett i resten av rutene.

Mye fordi det er kult hvis en norskbasert serie om en superhelt slår igjennom vil jeg gjerne at denne serien blir bedre og blir internasjonalt kjent. I intervju med Øyvind Holen ser det jo også ut til at Yohannes har store ambisjoner for serien sin.

Men med mindre noen om et nummer eller to klarer å overbevise meg om å gjenoppta et bekjentskap med denne urbane superhelten så er dette dessverre det første og siste jeg har plukket med meg fra den kanten.

Bildet er ærlig og redelig stjålet fra hjemmesiden til the Urban Legend.

Hvem sammenligner du deg med?

2012-01-31T09:02:00.000+01:00

Noen ganger tror jeg faktisk at hjernen min mangler noen puslespillbrikker, klinkekuler eller noe annet vesentlig. Her om dagen tok jeg meg nemlig i å for ørtende gang sammenligne meg med noen som overhodet ikke er innenfor et segment det er naturlig å sammenligne seg med.

Og mens jeg stod der og skjente litt på meg selv for å ikke akkurat være den rødeste bilen i brannbilgarasjen gikk det opp for meg at det er jo dette jeg gjør. Der jeg smugkikker på de andre damene i garderoben, kule/pene/flotte folk på t-banen/i byen/hvorsomheslst - jeg sammenligner meg konsekvent med mennesker som er ca 10 år yngre enn meg og som ikke har vært gravide og grodd en baby.

Snakk om å legge en felle for seg selv! Når det er et slikt drømmebilde jeg driver og fremelsker er det jo ikke rart jeg blir skuffet over mitt eget speilbilde! Over håndtakene på siden av magen som definitivt ikke var der før jeg plasserte to graviditetskilo permanent på hver side, over det faktum at jeg er eldre og armhuden har blitt slækkere (grevinnesleng, noen?), puppene som har funnet tyngdekraften, rynker og mer pistrete hår.

Hjernen min er så skadet at hvis noen hadde satt 20 damer på min alder foran meg der 18 av dem ser ut som damer flest, hun 19. er fitnessbabe og hun 20. er en slik som genetisk sett er slank og stram så vil jeg da uten en skygge av tvil sammenligne meg med nr 19 og 20. Jeg ville ikke gått derfra med en følelse av at jeg er fin som jeg er og akkurat som de fleste andre, neineinei - jeg er nemlig gæærn og ville derfor sittet med en sånn greie i hodet mitt om at jeg burde sett ut som de to som skilte seg ut.

Her er jeg - 26 årig flis som koser Shrek

Og da jeg her om dagen mens jeg stod og glodde på småripsa og lurte på hvorfor ikke magen min kunne se mer slik ut og puppene mine være litt mer eh... oppover og andre sammenligningsmomenter som gjorde at jeg fikk et sort øyeblikk i truse foran speilet kun sekunder senere - så var det noe som slo meg. Hardt slo det meg - jeg pleide også å se ut som om jeg var i 20-årene da jeg var i 20-årene! Og jeg er ikke det lenger. Jeg er en gammel røy på 35. Som er 15 kilo tyngre enn da jeg var 25 - sånn for ordens skyld.

Så.
Kanskje det er på tide å slutte med denne usunne fikseringen på noe som jeg aldri kan få igjen? For uansett hvor lite jeg skulle finne på å spise, og hvor mye trening og hverdagsmosjon jeg ville lagt inn og hvor mye sminke og frisørtimer så vil det faktisk være umulig å skjule det faktum at jeg ikke lenger utseendemessig er i livets vår. Men den realitetsorienteringen sitter litt langt inne merker jeg her hjernen min liker å rope "gammel og stygg" til meg.

Jeg trenger hjelp. Virkelig. Synd at kk.no ikke har svart på min halvdesperate forespørsel om en make-over.

Min datter - virvelvinden

2012-01-29T21:06:00.000+01:00

I dag har vi vært i treårsbursdag til en søtnos av en liten jente. En bursdag som var akkurat passe lavterskel for oss med hjemmebakt kake, pølse, løk på boks og ikke en eneste organisert aktivitet (selv om jeg altså var den eneste mammaen uten kjole).

Knappen brukte i underkant av kvarteret på å varme opp og storkoste seg med å leke med alle menneskene og absolutt alle lekene i hele leiligheten.

En ting som er gøy å se på når mange unger er sammen er hvor like unger på samme alder er. Det er noe med måten de beveger seg på, kikker på ting på og forholder seg til mennesker og saker. Når det er sagt er det like påfallende etter en viss alder å se hvor ulike de begynner å bli - at personligheten på mange områder begynner å danke ut alder og utviklingstrinn som den dominerende faktoren.

Hver gang jeg er med Knappen og andre barn slår det meg at mye av det som er unikt henne er en egen evne til å pelle på alt som ser ut som leker, utvise enorm entusiasme, alltid skulle herme etter og leke med de som er eldre enn seg, fullstendig munndiare, en utrolig interesse for bøker, hun roper en hel del og er ekstremt bestemt i tillegg til at hun virkelig ikke sitter stille. Når jeg ser på andre barn ved siden av henne slår det meg at de virker så rolige der Knappen fyker omkring som en liten virvelvind av en jentunge. Flaks hun er høflig, sier mye takk og smiler til ca alle sier nå jeg.

Livet AS

2012-01-26T12:57:00.000+01:00

Herregud. Jeg er sykemeldt. Igjen.

Etter et av tidenes kjipeste migreneanfall for to uker siden som varte i herlige fire dager og hvor jeg på et tidspunkt ville sagt "jatakk bare skyt meg som en halt hest" (selv om jeg selvsagt ikke mener det nå hvor hjernen ikke forsøker å krype ut av høyre hodehalvdel og jeg ikke har blandet en spennende cocktail av det jeg måtte ha tilgjengelig av hardt dop mens jeg vurderer om jeg må på legevakta i et håp om at de har strengere skyts der nede).

Som en fantastisk ettervirkning av denne migrenen har jeg nå hatt middels hodepine i varierende grad hver eneste dag, hvert eneste minutt siden anfallet roet seg. Musklene i ryggen min kan man sikkert sprette mynter på som en militært oppredd seng og jeg må konsentrere meg med all min kraft for å utføre de enkleste oppgaver. Ryggen min som har beveget seg så fint i det siste har strammet, strammet seg til og bare sluttet å være samarbeidsvillig.

Bare tro meg også når jeg sier at tålmodigheten min til verden generelt er nede på et målbart lavt nivå med all denne hodesmerten. Her om natten (i noe som burde vært en stille natt, men som var en bråkete natt fordi Knappen og vi ikke klarer å komme frem til noen som helst måte å hjelpe henne med å sove for tiden) måtte jeg gå inn til min mann og si at NÅ, nå måtte han gå og ta barnet fordi jeg ikke klarte mer. Jeg kjente hardt på den biten av et menneske som plutselig mister tålmodigheten med barnet og kanskje bare rister litt for hardt. Jeg er ikke dum, jeg klemte henne litt ekstra inntil meg i stedet mens jeg mumlet noe om at jeg elsker deg din lille drittunge og så vekket jeg pappaen hennes.

Det tar tid, sier helsepersonellet. Du må regne med tilbakefall, sier helsepersonellet. Du har hatt skikkelig uflaks med denne ryggskaden, sier helsepersonellet. Du blir nok aldri helt bra, sier helsepersonellet. Og så minner de meg på at det tar tid når jeg nøkker og rykker og blir utålmodig og helst vil jobbe 100% hele tiden og ta med Knappen ut og ake og sånt som et helt vanlig menneske.

Det er faktisk nesten (nesten) verre med tilbakefall enn å bare gå rundt og ha det vondt. Den subjektive opplevelsen av å bli fratatt livskvalitet og faktisk hele oppfatningen av smerten er verre, kjipere, mer påtagelig. Og mye vanskeligere å forholde seg til. Etter en lang stund med kroniske, kontinuerlige smerter venner man seg til det - man får en ny linje for hvordan man organiserer livet sitt og hva man forventer å få til med den energien man har til rådighet: Faktisk smiler man og gjør så godt man kan og prioriterer hardt, fokuserer på de bra tingene og lar hjernen til vanlig hoppe over det andre (og så forteller man en venninne hvordan man har det kanskje, og så blir man sjokkert når hun gråter fordi man ikke oppfatter sitt eget liv som så ille fordi man må liksom bare være glad i det livet man faktisk har fordi det er sånn det virker). Men når man har kjent på å gjøre mer, strukket seg utenfor den veldig marginale sfæren sin, er det nesten brutalt det å få denne opplevelsen revet bort igjen.

I det hele tatt er denne greia med å ikke være frisk utrolig stigmatiserende. Inne i mitt eget hode altså. Jeg rangerer meg selv som noe annenrangs, som en som skuffer, ikke takler og bare ikke er bra nok. Når jeg svikter på jobb merker jeg hvor mye av selvbildet som er knyttet til dette med jobben - ikke bare å gjøre en god jobb, men faktisk det å være der; selve oppmøtet. Å skulle reorganisere mitt menneskeverd, min verdi her i livet, til å måles i helt andre ting (som fritid, trening, tålmodighet med mitt barn, lese en bok, være oppe lenger enn til kl 21 om kvelden) er utrolig vanskelig og jeg føler det som om det er en direkte motsetning til hvordan man "skal være". Sykemelding smaker nederlag.

Jeg tror ikke jeg er spesielt unik i dette. Faktisk mistenker jeg at dette er en helt normal selvoppfattelse blant mennesker som ikke er velsignet med den normalt gode helsen. Blant mennesker som faktisk ikke har muligheten til å smile, ta seg sammen og løfte seg opp på et forventet normalnivå.

Akkurat som at jeg mistenker at jeg ikke er særskilt unik i dette at jeg nekter, nekter med nebb, klør og blod, svette og slike tårer, å godta at jeg kan være en av dem som må akseptere at jeg mye mulig ikke har en kropp som virker.

En ulykke kommer sjelden alene

2012-01-17T19:41:00.000+01:00

Hei,
Jeg er Delirium sin venstre stortå. Jeg har vondt og har hatt det i flere uker. Delirium ler rått når helsepersonell spør om hun har noe "traume" da hun generelt sett er dårlig til å rydde Knappens leker og dermed sparker inn i ting nesten daglig. Siden ingen helt vet hvorfor jeg er hoven og øm skal jeg få lov til å dra på røntgen i morgen, og til ortoped på tirsdag. Det blir sikkert moro. Eller nyttig eller noe. Delirium sier hun ser frem til å kunne gå litt lettere snart og kanskje slutte med å få vondt av å trene. Pysa.

Hei,
Jeg er Delirium sin høyre stortå. Jeg har også vondt, men har kun hatt det i noen timer. Dette fordi Delirium på trening i sted mistet en firekilos vekt på meg. Jeg er nå full av blåmerker og sånt. Mystisk nok ropte ikke Delirium "au!" eller noe, det kan være fordi hun syntes det var så flaut at hun ble stum av det.

- - -
I det hele tatt er det viktig med symmetri synes jeg. Bare vondt i ene stortåa er for gamle damer uten tilstrekkelig fantasi i hverdagen rett og slett.

Forfengelighetens fall

2012-01-15T11:36:00.001+01:00

Altså. Virkelig. Øyekatarr igjen? Som eneste i familien? Det hender jeg føler at jeg er det familiemedlemmet som bare ikke eier immunforsvar. Til gjengjeld er jeg veldig flink til å ikke smitte de to jeg bor med - forrige runde med herligheten varte i fem uker, og ingen av de andre fikk noen plager.

Forrige gang var forresten i november/desember.

Da var jeg gjennom tre behandlinger med øyedråper og øyesalver før møkka ga seg. Den mannlige legen i 60-årene som jeg var hos første dagen fniste og lo og fleipet med at her både sprutet det øyekatarr og at han virkelig håpet jeg ikke trengte se presentabel ut med det første. Siden jeg kunne skremt nøkken på flatmark så hadde han rett i det, og hyggelig at noen kunne ta det hele med godt humør.

Bildebevis fra forrige runde

Denne gangen her er det ikke like ille, ikke minst fordi det kun er venstre øye som er rødsprengt, hovent og produserer latterlige mengder gugg.

Og godt inspirert av den siste tids forskningsresultater om at klut og saltvann funker like bra til behandling av øyekatarr som salver og dråper har jeg testet det. Min dom er: PØLSEVEV. Og sludder. Det kan godt hende at forløpet av øyekatarren ikke blir påvirket av behandlingsmetode - men kløe, hovenhet, rødhet, ømhet og guggeproduksjon blir definitivt det.

Derfor har jeg nå dryppet meg med en uåpnet salvetube jeg hadde klart å tuske til meg ved forrige korsvei og håper jeg er nogenlunde normaltutseende igjen før jeg skal være pen og fjong på onsdag (da skal jeg til gjengjeld være veldig pen og fjong, ikke noe press altså...).

Og så klart, blablabla, - består øyekatarren kun av litt overproduksjon av søvnlignende substans i øyenkroken er det sikkert ikke behov for å dra frem medisinen - men ser du eller barnet ut som Quasimodo så kan du ta fra meg at øyedråper er gull og noen ganger er symptomlindring alt man trenger.

Skyrim, eller hvordan jeg gikk fra PC-innkjøp til hjemmeklipp på et par timer

2012-01-03T19:16:00.000+01:00

Den aller enkleste måten å sørge for at hovedkortet på den stasjonære spill-PC-en legger seg ned og dør er å ha en kjapp samtale om at forbruket av penger til mat har nådd Luksusfellen-nivå og at det er på tide å skjerpe seg. Tenkte jeg skulle spre tipset videre, sånn i tilfelle du har lyst på en ekstra regning nå i januar.

Det hadde vel strengt tatt ikke vi, men litt sent å unngå nå. Murphy har allerede vært på besøk.

I forbindelse med PC-døden av 2012 tok jeg en kjapp titt på den generelle økonomien min. Den er ikke en direkte sørgelig affære, men ikke nevneverdig oppløftende heller. Et halvt år med mer enn jevnlig kiropraktikk og to timer med personlig trener i uka har vært en effektiv slankekur av både sparekonto, brukskonto, feriekonto og bufferkonto. Hvis jeg skal ha noe som helst håp om å kunne fullføre opptrening og behandling må jeg knipe inn både her og der (kanskje spesielt på min vannvittige trang til impulskjøp av ræl jeg virkelig ikke trenger).

Og siden jeg har nøyaktig 88,60 kr på visakortkontoen min der det ikke kommer inn noen lønn før til uken tenkte jeg som så at det er en strålende ide å klippe meg selv i år! Det er minst 6.000,- kr spart (som tilsvarer ca 10 PT-timer), og dessuten var frisørtimen min i overimorgen aller siste time hos min geniale frisør som er påtvunget å slutte siden kroppen hennes har skreket stopp en stund.

Som tenkt så gjort! Derfor klippet jeg i går luggen og ved ørene og fikk Kent til å stusse nakken med barbermaskinen. Det kan hende nakken bærer ørlitegranne preg av å ikke være frisørstusset, men den ser jo ikke jeg daglig uansett, og resultatet er mer enn greit nok. Og hvis jeg klarer å opprettholde dette nivået på selvklippen ser jeg virkelig ingen grunn til å finne ny frisør med det aller første.

700 kr spart - klippa sjæl

Brev til 2012

2012-01-01T19:13:00.000+01:00

Kjære 2012,

Jeg er fan av deg allerede, selv om du knapt nok har startet. Du begynte med en småredd liten jente som så sitt første fyrverkeri gjennom vinduet på kjøkkenet før hun lå urolig i armkroken min i storesengen og koste meg på den myke delen av armen og ga meg smokken sin og kosekaninen da hun skjønte at jeg ville sove mye mer enn henne. Du fortsatte med en mann som tok seg av barnet mens jeg sov helt til hele familien endelig fikk sluknet når de galeste og fulleste der ute ga seg med fyrverkeriet en gang i fire-tiden på natten.

Jeg er også fan av deg bare fordi du ikke er 2011. Dusteåret 2011. Faktisk må nesten 2012 bli bedre bare fordi pappa døde i fjor, ikke i år - og fordi det ville vært underlig om noen bombet jobben min og så massakrerte mange mennesker etterpå i dette året også.

Ikke bare det, men i fjor fikk jeg endelig adekvat behandling og opptrening for ryggen min. Det var jo på høy tid, og både opptakten og prosessen har vært vond og kjip. Forhåpentligvis er jeg så godt i gang med behandling at den fysiske tilstanden jeg var i store deler av 2011 rett og slett er et tilbakelagt stadium nå i 2012.

Og på slutten av 2011 sluttet jeg også å slanke meg. Da hadde jeg slanket meg kontinuerlig siden jeg fødte Knappen i april 2010. Ikke at jeg har nådd noen vektmål, men jeg vil heller være sterk enn tynn for en periode nå, og det er himmelsk å ikke tenke kalorier og underskudd. Målet er en kropp som virker, ikke en slank en. Tror jeg tar med meg den mentaliteten inn i dette året, jeg - selv om gammel dame er vond å vende.

Ser du hvorfor jeg er fan av deg allerede, 2012?

Faktisk er jeg så begeistret at jeg så godt som avstår fra nyttårsforsett i år. Jeg vil bare gjøre mer av det som er bra for meg, kose meg masse og (bortsett fra Candy Shop hvis jeg finner den igjen) ikke kjøpe noen neglelakker før juni.

Jeg håper du svarer til forventningene.

Mvh,
Delirium

Dagens oppgave: Sortere neglelakker i min Helmer

2011-12-30T12:43:00.000+01:00

Slik så det ut da jeg startet

Det er viktig å starte det nye året ferdig organisert - eller noe sånt. Derfor utsatte jeg alt annet på min Teux Deux til fordel for å ta ut alle skuffene av mine to røde Helmere for å resortere, rydde og merke alle skuffene. Og sørge for at alt stemmer i excel-arket mitt selvsagt.

Siden jeg per av i dag eier ganske nøyaktig 327 neglelakker (dubletter og klistrelakker ikke regnet med) så er det en del å ta fatt i. Jeg tar min hobby seriøst - eventuelt har jeg et problem med å kvitte meg med ting; du kan velge selv hvilken side av det gjerdet du lander på.

Neglelakkene mine har jeg valgt å sortere etter farge, samt egne skuffer ubrukte lakker, udefinerbart glitter, foil, metalliske lakker, magnetlakker, shatter og flakies. Jeg vurderte om jeg skulle sortere etter merke, men siden jeg aldri sitter og tenker på om jeg vil lakke med China Glaze, Chanel eller OPI en kveld, men heller farge og finish så var det egentlig ikke noe å lure på. Egentlig. Selv om jeg nok har brukt uforholdsmessig mye tid til å tenke gjennom akkurat den problemstillingen...

Men nå er alt pent og ryddig. Ti skuffer har neglelakker sirlig sortert og to skuffer inneholder sminkeoverskuddet som jeg ikke har plass til på badet. Så da er i alle fall jeg klar for et godt og fargerikt 2012!

Ferdig! Skuff for ubrukte kan skimtes øverst til venstre.

Estetisk sans

2011-12-17T20:27:00.000+01:00

Det er en del ting man gir slipp på når man blir noens mamma - rene klær, gulv man kan gå på uten å skade seg på noen leker og privatliv på do.

Og øredobber.
En sånn bitteliten baby med overraskende hardt grep har en tendens til å bare hekte seg fast i smykker og dra. Knappen har røket mangt et kjede i sitt korte liv, og jeg har etter å ha snakket med noen som faktisk har fått øreflippen splittet av kombinasjonen ørering og baby tatt ut mine ørepiercinger ca rundt Knappens ankomst i verden.

Av alle ting er det disse øredobbene jeg har savnet mest, jeg har hatt dem siden jeg var tenåring og jeg føler meg rett og slett som litt mindre meg når jeg ikke har noe sølvfarget dinglende på hver side av hodet mitt.

I går tok jeg derfor og benyttet meg av halv-skatt-lønningen og dro på Pinpoint mellom jobb og trening. Der videt de ut mine nesten gjengrodde hull og vipsvips fem nye ringer og jeg ble mer enn fem ganger så pen (Minst. I alle fall innvendig.). De er litt ømme nå, men det vil gå seg til på noen dager og så blir alt som før!

Den lekre rødsprengte looken skyldes treninga!

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke gikk til en frisør og fikk skutt opp igjen hullene så kommer det faktisk ikke på tale at de får lage hull i kroppen min etter at jeg lærte hvor sykt usterile og fulle av bakterier slike pistoler er. På den mer estetiske siden vil jeg ha piercingringer til hverdags uansett og da blir det i alle fall latterlig å gå veien om en frisør først.

Det er bare å late som!

2011-12-07T19:33:00.000+01:00

Da jeg gikk til sengs i åtte-tiden i går kveld med en kaktus godt plassert i halsen og minst 50 kilo iskaldt bly i blodårene mine var det med en vag følelse av at neste morgen nok ikke akkurat ville bringe med seg store mengder energi og friskhet. Bare kall meg synsk - jeg våknet opp forkjølet og da jeg ble slått ut av en dusj bestemte jeg meg for at det nok bare var å holde seg hjemme fra jobb (noe som satt langt inne, å bli syk når man er 50% sykemeldt er et logistikkmessig mareritt).

Derfor sendte jeg mann og barn avgårde til jobb og barnehage, leste et halvt Pondus og krøp godt inn under to dyner. Tenkte jeg kanskje kunne gjøre det beste ut av det og spille Super Mario og drikke te når jeg våknet en gang rundt lunsjtider.

Klokka ni rev telefonen meg skrekkelig brutalt ut av den søteste søvn. Det hjelper faktisk ikke å ha Map of Tasmania som ringelyd når man er (bokstavelig talt) sykt trøtt. De som ville ha ta i meg var barnehagen. Knappen hadde visst et akutt tilfelle av omgangssyke gående og om jeg bare kunne hente henne ca nå?

Joda. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putte tyggis i munnen, dra på meg joggedress, lue over håret som bar preg av å ha blitt sovet med mens det var vått og småjogge hvesende til en t-bane jeg rakk så vidt.

Flaks den ungen er søt.

Og blid. Herreminfred så blid! Omgangssyke meg her og der tenker tydeligvis hun og hun spurtet leende rundt inne i barnehagen da jeg dukket opp. Og stort sett var hun så blid resten av dagen. Vi har sett litt på Biler på tv, lekt med hest, hoppet, sett på snøen, kranglet litt om det at sylteforkjølede mammaer ikke vil ut og leke i snøen selv etter to paracet med det omgangssykebefengte barnet, lekt mer med hesten, lest flere bøker, laget mat, laget kaffe, kosemost i sofaen, kranglet litt om behovet for å drikke vann når man har omgangssyke, danset til barnesanger, sett på litt mer tegnefilm på tv og med jevne mellomrom kollapset på sofaen for å samle mer energi.

Vi har kost oss, men seriøst? Hva er greia med at små barn ikke ser ut til å bli nevneverdig slått ut av å være syke? Det har tatt enorme mengder viljestyrke fra min side å holde tritt med den lille TurboKnappen i dag. For som voksen og syk er det virkelig ikke noe annet jeg heller har hatt lyst til enn å krype sammen under ett pledd med noe varm drikke og noe hjernedødt på tv.

I stedet har jeg kollapset på sofaen nå. Jeg driver med massiv lading av meg selv. For små jenter som har hatt et tilfelle av omgangssyke på morgenen får nemlig ikke dra i barnehagen før tidligst fredag og ingen tar det aller minste hensyn til at mammaen heller ikke er frisk.

Kan, kan ikke. Eller, facebookstatusene jeg aldri skrev.

2011-12-02T21:20:00.001+01:00

Jeg leste inne hos Frøken Makeløs i dag, og kom til å tenke på hvor mange ulike måter man kan presentere seg og livet sitt på. Alle kan være sanne, i form av at det man sier ikke er løgn, men selve sannheten ligger ikke der - i facebookstatusene, sms-ene, twitteren og de kjappe samtalene. Og hvor er min sannhet, liksom.

Hvis jeg ville kunne jeg latt som om jeg bare har det såååå bra. Er såååå perfekt, awesome rett og slett.

Adventslys

Det er ikke vanskelig å skulle vektlegge alt jeg får til. Alt jeg gjør. Fortelle om hvor fint og rent det var her på onsdag, om at jeg hadde en form for hjemmelaget adventsstake fremme første søndag i advent, at jeg har bakt et helt slag med julebakst og er nesten ferdig med julegavene. Jeg kan med god samvittighet legge ut om hvor flink jeg er på trening to ganger i uken - og at jeg nå løfter over 60 kilo i markløft, øver på chin-ups og har fått så vidt synlig muskulatur i både armer og lår. Jeg kan begeistret fortelle om at jeg har bedre bevegelighet i brystryggen enn jeg har hatt på nærmere 10 år. Ikke er jeg vond og be for å fortelle om hvor flink den lille klatremusKnappen er, og hvor søt og pen og morsom når hun nå har begynt å snakke og forsøker å bruke to ord sammen når hun ikke kan så mange ord i utgangspunktet. Å, så enkelt det er å vise frem et bilde av min nye adventsnøstjerne som henger i vinduet i stua, for ikke å snakke i det vide og brede om hvor utrolig god maten var på Trancher da jeg spiste der på lørdag.

Her hadde jeg ryddet bittelitt på bordet skal sies

Men dette er ikke sannheten, det er ikke livet mitt. For livet mitt er også at det kun var fint og rent her på onsdag fordi jeg hadde hatt vaskehjelp, at adventsstaken var fire umake kubbelys og litt pakkebånd som jeg satt på et lilla glassfat jeg fant i skapet på kjøkkenet og det tok meg under tre minutter å slenge det hele sammen. Et slag med julebakst var verdens enkleste biscotti som jeg kun lagde fordi jeg hadde hatt barnefri en hel helg og det var søndag. Trening to ganger i uken er selvsagt utrolig moro, men det er også utrolig slitsomt og ikke noen kjære mor - jeg trener ikke bare fordi det er gøy, men fordi jeg må og fordi kroppen min ikke tåler noen som helst form for treningspause (ikke for det, jeg elsker treningen, det er virkelig blant ukens høydepunkt!). Jeg skryter kanskje heller ikke akkurat av hvor masse tv Knappen har sett de siste månedene da det ikke er spesielt ok å bruke tv så mye som barnevakt, men nød lærer visst småjenter å se en hel del barnetv. Jeg legger så lite vekt jeg kan på at hvis jeg står 10 minutter i en ubehagelig stilling eller tilbringer et par timer på cafe/en tur på teater/en god stund i bil så kramper ryggen seg til igjen og at jeg derfor legger mine få sosiale aktiviteter på en dag der jeg ikke skal på jobb dagen derpå. Det er heller ikke så bra for selvtilliten å dele for mye om at jeg satt i en halv time og glodde på min splitter nye iPad som jeg hadde i fanget før jeg fant krefter til å ta den ut av plasten sin, eller at jeg tidvis bare ikke gjør husarbeid.

Og det er vanskelig å sammenføre disse to delene av livet mitt. At jeg faktisk kan løfte kvasiobjektive tunge vekter og trene en klasse muay thai uten andre bivirkninger at jeg blir sliten, mens jeg på samme tid har problemer hvis jeg sitter i en pinnestol en times tid. Det er akkurat som om disse to aspektene av livet mitt ikke passer sammen og føles uforenelige når jeg skal prate med andre. I tillegg føles det som fordekt syting når jeg begeistret kan dele at jeg nå jevnlig går fire etasjer uten stikkende smerter i ryggen og hofte - noe de fleste tar som en selvfølge og som for meg er fullstendig magisk. Slik ender jeg ofte opp med å være hun som entusiastisk snakker om datteren sin, gjerne med bilder til.

Min sannhet er også at jeg ikke klarer å jobbe 100% akkurat nå. Legen sykemeldte meg i 50% forrige uke ut året slik at jeg jobber 3 korte dager, med pause mellom hver arbeidsdag. Derfor har jeg den siste uken både ryddet litt, vasket klær og hengt opp adventslys i vinduet i stuen. Og i dag orker jeg til og med å forsøke dette med å forklare litt hvordan det er - dette med å være dårlig.

Noen dager er jeg glad og fornøyd, andre dager er jeg tverr, sur, lei og utslitt. Men uansett er dette meg og mitt. Og en sannhet til er at jeg hele tiden gjør så godt jeg kan, enten det er noens objektive mye eller lite.

Delirium leser - Nettserier.no sin jubileumsbok

2011-11-27T12:07:00.001+01:00

Jeg var så heldig og få nettserier.no sin jubileumsbok til å anmelde på bloggen. Etter at den har ligget brakk på kjøkkenbordet en ukes ting fikk jeg i morges endelig krøllet meg sammen i sofaen med en liten bøtte kaffe, en bolle smågodt og store mengder velvilje.

Faktisk hadde jeg ikke trengt så mye velvilje. Boka er knall. Den er pent trykket, forordene og mellomordene er jevnt over morsomme og godt skrevet, og jeg lot meg raskt sjarmere av Olaf Moriarty Solstrand sin lekne nynorske skrivestil. Og som en som ikke har vært noen fast leser på nettserier.no (jeg er så lat, så lat og orker sjelden lete etter gull på slike samlesteder) var denne presentasjonen av sidens mest populære serier en klar oppmuntring til å bokmerke en haug serier jeg vil lese arkivet til og så følge videre.

En del av seriene har jeg lest før som biserier i den horven tegneserieblader jeg kjøper/har pleid å kjøpe (digresjon: har pleid å kjøpe - jeg synes Norge nå faktisk har for mange stripeserier med egne blader slik at det er vanskelig å finne nok biserier av en kvalitet som gjør at jeg orker å kjøpe mange tegneserieblader hver måned. Når jeg da i tillegg bor i leilighet med begrenset lagringsplass har jeg blitt en person som heller kjøper M, Kollektivet og Eon og sånt i samlebøker. Slik går jeg da også glipp av geniale småtegneserier. Digresjon over.).

Serier jeg gjerne vil ha med meg videre er blant annet Indemnis, Havet og Reveland. Til gjengjeld faller Brutally Silly milevis utenfor mitt smaksmessige nedslagsfelt, men den er det jo helt sikkert noen andre som liker.

Fans av tegneserier som gjerne vil lese litt om norske serier vil gjøre dårligere valg enn å plukke med seg et eksemplar. Og til nettserier.no - hvis dere virkelig vil at denne samlingen skal være innfallsporten til bruk av siden deres burde dere få en fin, enkel og tydelig søkefunksjon - slik at man slipper å søke opp interessante serier på onkel Google.

Ut på tur, aldri sur!

2011-11-20T15:14:00.000+01:00

For fem år siden tok jeg lappen som 30-åring. Frem til jeg forsøkte å bo på i hus på landet hadde jeg ikke sett noe behov for å kunne kjøre bil.

Og etter at jeg innså at jeg ikke er noen huseier av natur og flyttet fra mannen med bilen (ikke på grunn av huset, tror jeg) så har jeg ikke kjørt bil. Jeg flyttet tilbake til Oslo og har rett og slett ikke hatt behov for å eie bil - før jeg fikk Knappen i fjor.

Vi har derfor tatt konsekvensen av å være småbarnsfamilie uten noen familie og nære venner i umiddelbar nærhet og har derfor kjøpt bil. En solid, brukt Toyota Corolla. Grønn. Plass til barnesete og bagasje. Svak eim av røyklukt fra de forrige eierne.

Dessverre har jeg fått litt bilkjøringsangst av å ikke ha kjørt på drøyt fire år. Dette er ikke en ubegrunnet angst, og alle burde være glade for at jeg ikke bare har slengt meg ut på veiene med min manglende trafikkforståelse og semipanikk for å ikke finne blinklyset.

Kent har derfor stått for familiefrakten siden vi kjøpte bilen for en drøy måned siden, men i dag måtte jeg til pers og ble rekjent med bilkjøring på en parkeringsplass. Det var meg der. Og en bil med en annen kone som lærte å kjøre bil - det var tydeligvis koneopplæringsdagen i dag.

Bortsett fra den ene gangen jeg fikk en ufrivillig bakkestart gikk det ganske greit. Jeg skadet ikke noen(n) og kjørte til og med de to minuttene fra parkeringsplassen til Plantasjen. Ja, kjørte på veien faktisk.

Sånn reelt sett skal jeg nok øve mer før jeg begir meg ut på veier med fartsgrense over 30km/t siden jeg får litt panikk både av andre biler, fotgjengere og det å måtte parkere mellom to biler på en helt ordinær plass. Men uansett er det hurra for meg! Det gikk bedre enn fryktet, første skritt er tatt og snart kan jeg nok bruke sertifikatet mitt til andre ting enn overpriset legitimasjon.

Always look on the bright side...

2011-10-29T19:04:00.000+02:00

Selvsagt er det kjipt for Knappen min at hun har feber og er syk. Men siden hun bare er litt syk så er det begrenset hvor ille hun har det, og dessuten er hun barnehagebarn så det at hun ryker på noen sykdommer hist og pist er bare å forvente.

Og det som er så fint når jeg har syk-Knapp er at hun blir koselig; vil sitte på fanget og være hyggelig og myk og bitteliten og fin. Til vanlig spinner hun rundt som en liten turbo og har aldeles ikke tid til kosestund med foreldrene sine, men i dag har vi lest mange bøker, sunget Petter Edderkopp en million ganger og sett Kung Fu Panda.

Samt at når hun ikke har matlyst kan hun få smoothie og rosiner til middag og så kan jeg få kyllingvinger mens jeg ser på film etter at hun og Frøken Kanin har lagt seg til å sove. (Og julebrus, smågodt og mer film.)

Seminar på Leangkollen

2011-10-27T10:22:00.002+02:00

Det er helt greit å våkne opp til en sånn utsikt med en litt ufotogen tåke som sniker seg rundt tretoppene...

Jeg har vært på seminar på Leangkollen. Et sted som lever opp til sitt rykte om fantastisk lunsjbuffet. Middagen var også god, men jeg har en høne å plukke med frokosten... Men det er greit - jeg kan leve på minnene om lunsjen en liten stund.

Mange klager over at rommene er små, men etter å ha feriert tre uker i Japan for noen år siden virker alle hotellrom gigantiske. Dessuten var sengen så myk og deilig at det var som å sove i en tegneseriesky. Ikke ble jeg vekt kl 06 av en utålmodig halvannetåring heller!

Og selve seminaret? Det var også forbløffende bra. Jobben hadde klart å finne noen som hverken snakket med barnehagestemme eller som fikk oss til å gjøre teite leker. Vi ble kommunisert med direkte, voksent og ærlig og øvelsene var fine stort sett. Faktisk har jeg fått en del å fundere over og et par aha-opplevelser. Ikke døde ryggen min av å sitte rett opp og ned mye av dagen heller. Og man kan da virkelig ikke forvente mer enn det!

Hurra for seminar!

Bokblogging - Tor Åge Bringsværd: Ker Shus

2011-10-23T21:22:00.001+02:00

Noen ganger får jeg endelig en bok i hendene etter å ha ønsket meg den så lenge at det nesten blir et antiklimaks det å lese den. Eller - i det minste er jeg redd for at det skal bli et antiklimaks, tenk om den ikke lever opp til hypen jeg har laget inne i hodet mitt?

Fint reisefølge på banen

Sånn var det med Ker Shus som jeg var så heldig å få i bursdagsgave. Jeg har hatt lyst til å lese den i flere år, men den har vært vanskelig å finne. Nå derimot, ser den ut til å ha blitt relansert.

Ker Shus er science-fiction. Sånn i bunnen. Men det er også en bok om definisjoner, følelser, omtanke, tilhørighet og om oppdagertrangen samt en god dose samfunnskritikk.

Vi møter Rokam som er et hårløst menneske som lever med Felin og må låne andres pels for å holde seg varm. Vi møter andre mennesker, grusomme metallfugler, store og døde byer og den siste levende byen; Ker Shus. Dette er Rokam sin historie. Men det er også historien til alle de ulike menneskene, gudene og om overlevelsen i skyggeverden.

Den er magisk bra, Ker Shus. Historien, språket, skrivestilen. Den er alt som gjør at jeg nok ville blitt til en fnisende fangirl om jeg noensinne møter Bringsværd. Det startet med Ruffen og ser ikke ut til noensinne å stoppe.

Realitetsorientering

2011-10-18T13:03:00.000+02:00

Det å ta seg selv og egen suboptimale helse på alvor har en del bieffekter med ulikt verdifortegn.

Jeg har fått som delmål å orke kitten heels på julebordet i stedet for joggesko (dette er nedgradert fra "trene en time thaiboksing før jul").
Jeg spiser ikke lenger en pakke med smertestillende i uka.
Selv med dårlig samvittighet er det å skulle tilbake på jobb på tirsdag om en uke et prøveprosjekt, ikke en sannhet skrevet i sten.
Husarbeidet flyter, jeg hviler.
Jeg begynner å bli god på å hekle bestemorsruter som jeg kan gjøre mens jeg hviler/ser på tv.

Seså. Sånn er det. Og det er jo helt greit, sånn egentlig.

Jeg er

2011-10-14T11:19:00.001+02:00

Jeg er nå (endelig) sykemeldt på grunn av ryggen. Det føles som en stor lettelse og jeg kjenner at sakte begynner reservene mine å fylle seg opp - jeg skjønner plutselig enkle ting som tidligere har vært uoverkommelige oppgaver (mye av det er Mac-relatert).

Men den største forandringen er at jeg unngår smertestillende. Ikke bare gir jeg kroppen min ro fra å håndtere piller, men jeg merker hva som gjør vondt og når det er på tide med hvile - slik får kroppen også tid til å gro. Å ikke haste fra A til C innom B mens jeg tar mer og mer smertestillende er helt tydelig bra for meg.

Jeg er så lat jeg bare klarer. Ser på tv-serier, tar lur og har lært meg å hekle bestemorsruter.

Jeg tar vare på meg selv. Og det er godt.

This is a weeping song -

2011-10-11T13:25:00.001+02:00

Jeg lider for tiden av en akutt og velbegrunnet frykt for å bli "hun syke". Dette plager meg noe helt enormt da dette er en merkelapp jeg har kjempet i mot så lenge.

Men så lurer jeg på om det å anerkjenne sin egen sykdom og svakhet kan være den grunnflaten jeg trenger for å komme meg videre til et liv med bedre helse? Slik som det er akkurat i dag er jeg nemlig hjemme fra jobb med smerter i ene hoften som stråler nedover i benet - det er så ille at jeg ikke kom meg ut av døren i morges. Og det er slik fordi jeg går til en hel enorm mengde kiropraktorbehandlinger, PT, jobb og det å ha en halvannetåring. Jeg får beskjed om å hvile siden kroppen er litt lealaus for tiden - men i realiteten så leker jeg en times tid på gulvet etter jobb og må ha hjelp til å komme meg opp i sofaen igjen.

For jeg er nemlig ikke hun syke, neida. Jeg er hun som biter tenna sammen og bare klarer seg og fikser det og jaddadetgårsåbraså. Og så bare kjører jeg på, full damp fremover!

Selv om det strengt tatt ikke har fungert så bra tidligere.

Det som derimot ser ut til å fungere utmerket er å kun trene med min PT. Jeg har nå trent hardt og målrettet i to måneder uten å skade meg - blitt sterkere og bedre og tilrettelagt for den formen jeg er i akkurat den dagen.

Og akkurat denne måten å gjøre ting på må da kunne være overførbart til andre deler av livet? Tilpasse til slik virkeligheten er i stedet for å tvinge virkeligheten til å forme seg slik jeg vil at den skal være?

Derfor er jeg hjemme i dag. Jeg kunne ha tatt to paralgin forte da jeg stod opp og lett høy dra for å oppbevares på jobb. Men det ville ha vært den gale tingen å gjøre - på langt sikt ville det ha gjort meg enda dårligere og på kort sikt ville jeg ha utført arbeidet mitt langt under pari i dag.

Faktisk føler jeg at dette er min sjanse til å bryte min egen sirkel av å skulle få til alt og heller la andre gjøre jobben sin. Stole på dem når de sier at jeg må hvile mer og trene riktig. Og så blir det opp til meg å sørge for å se hvor den hvilen rent realistisk kan tas fra - som i dag var arbeidsgiver.

Det hender jeg vil skrike fordi all tid er for lang tid. Jeg vil fungere bedre, og jeg vil fungere bedre nå. Det er ekstremt frustrerende å ikke orke ting andre tar for gitt - som fulle dager på jobb, leke med barnet sitt på lekeplassen, gå tur i skogen med familien, feste uten andre konsekvenser enn "dagen derpå", dra på konsert, stå i en kø, hoppe i sølepytter og unngå magesår av for mye smertestillende.

Men det tar tid. Jeg innser det selv, og det er også en ting alle forklarer meg - at det tar tid. Det er bare så vanskelig å opprettholde en positiv innstilling når jeg har vondt og ikke er der jeg føler jeg gjerne ville ha vært.

Magi som kompetanse

2011-09-26T14:48:00.001+02:00

Jeg er mer enn middels plaget med smerter spesielt i rygg, nakke og hofte. Jeg tror jeg har vært hos over 30 behandlere som har utvist sterkt varierende kompetanse, og har i desperasjon til og med prøvd det meste innenfor alternativmedisinhumbug.

Det siste året har jeg hatt en flink osteopat og trent på egenhånd som har fungert sånn ca. Jeg har vært til trykkbølgebehandling som gjorde meg verre enn noensinne og tatt to kortisonsprøyter som hadde bra, men meget midlertidig, effekt.

Jeg vurderte å bare gi opp alt og forsone meg med at jeg er 35 år og fanget i kroppen til en 70-åring.

Men siden jeg er litt dårlig på å gi opp booket jeg meg i stedet en personlig trener med skader som kompetansefelt for å få bygget opp musklaturen på best mulig måte. Hun på sin side syntes det var en del "rart" med meg og spurte om jeg var villig til å treffe hennes kiropraktor for røntgenbilder, ultralyd og evaluering. Med lite annet å tape enn penger sa jeg jatakk til det og booket time hos mannen som jeg nå bare tenker på som magiske Sindre.

For det Sindre fant, som kanskje noen andre burde ha tenkt på (og ja Ryen ortopedisenter, jeg ser ekstra hardt på dere) er at ikke bare har jeg flere nerver og blodårer pent i klem og bruker kun 60% av det autonome nervesystemet mitt, men jeg har også en fullstendig avstivet nakke uten nakkekurve samt skoliose i ryggen. Disse funnene forklarer så mange av tingene som plager meg at er latterlig. Samt uforståelig for meg at ingen har sett på meg de siste 11 årene og tenkt at en ryggrøntgen er på sin plass... I tillegg tok det ham en justering av korsryggen å gjøre hofta like smertefri som kortisonen gjorde. En justering! Ingen gift sprøytet inn i kroppen!

Det er rart at man må finne en bestemt person for å få hjelp. Eller - i mitt tilfelle; to. Personlig trener og kiropraktor skal nemlig samarbeide. Jeg skal slippe å tenke, skal bare møte opp og trene hardt og bli justert i ryggen (tilsammen bruker jeg nå fem dager i uka på dette).

Men selv om magiske Sindre mener jeg kan være sikker på å bli markant bedre nå kan jeg ikke gi meg ende over. Jeg er fortsatt skeptisk optimist (men håpefull, å så håpefull på et liv uten daglige smerter og kanskje litt overskudd... ).

Myk og føyelig

2011-09-16T20:10:00.002+02:00

Jeg puster. Inn og ut. Inn og ut. Lar magen være med og lungene fylles opp. Tømmes.

Inn. Ut. Inn. Ut.

Forsøker å la luften inne i meg senke tankestrømmen. Berolige hodet. Mykgjøre kantene og stresset og alle hvahvis-tankene som ikke vil slippe taket av seg selv og som bare vokser seg større og mer uoverkommelige.

Med pusten plukker jeg hendelser og følelser fra hverandre. Finner de mentale knaggene av ekte og sann virkelighet og sorterer med både hard og vennlig hånd. Både på inn og utpust. Får separert vekk alt hjernen min finner på av negative ting og sitter igjen med noe som mer reflekterer sannheten og verden slik den faktisk er.

Puster.
Kommer sakte, men sikkert ut av den spiralen som tankene mine kan være når ting er trøblete for meg.

Puster lettere. Lever lettere. Lykkeligere. Smidigere.

Hver dag gjør jeg dette. Hver dag jobber meg med tankemønstrene mine. Bygger nye tankestier. Nye kognitive reaksjonsmønstre. Det er hard jobb, men verdt det.

Jeg fortjener nemlig også å være lykkelig og kunne slappe av i livet jeg har.

Høsttrøtt

2011-09-12T20:06:00.002+02:00

Jeg er altså så latterlig trøtt for tiden. Hadde det vært opp til meg skulle jeg lagt meg klokken åtte hver kveld og sovet i 12 timer. Jeg skulle i tillegg fått formiddagslur.

Hvorfor jeg er så trøtt?

En ting er at prosjekt-sukkerfritt skeiet helt ut og jeg blir daff og trøtt og guffen av å spise alt det sukkeret. Grep er tatt. Fra av i dag - men på mystisk vis har det ikke hjulpet umiddelbart.

I tillegg har jeg sittet på så mange dårlig tilpassede midlertidige kontorstoler i det siste at ryggen min har slått seg fullstendig vrang. Jeg blir trøtt både av å ha vondt samt av alle paralgin fortene jeg har behov for å stappe i meg. Grep er tatt her også, men igjen meget mystisk hjelper det ikke å ha bestilt time hos osteopaten sin - det må bli onsdag og timen må gjennomføres først også.

I mellomtiden gjør jeg ting som å ikke gjøre noe husarbeid, la manikyrene mine skale av nesten ned til neglebåndet før den skiftes, stirrer tomt ut i luften, har ikke noe særlig bloggelyst og sleper meg på jobb hvor jeg bruker opp energien min. Og så tvangskoser jeg Knappen - unger er fine til sånt.

Ekte kjærlighet

2011-09-04T12:05:00.004+02:00

Knappen elsker hunder. Hun har en radar for når det er hunder i nærheten som grenser til å være psykisk anlagt. Det er vovvov her og vovvov der hele dagen lang.

Og i går forelsket hun seg i en hund langt større enn henne på IKEA. Det var akkurat den hunden - ikke noen av de andre prikk like som fantes i samme boksen. Det er ekte kjærlighet, så verden: Møt en liten jente og hennes store kjærlighet Dekdek.

Mitt sunne, sukkerfrie liv - eh.... vent litt....

2011-08-24T08:06:00.000+02:00

Jeg har jo siden april vært inmari flink på dette med sukker, snop og andre usunnheter. Jeg har funnet gode erstatninger for det søte i hverdagen og bakt og kokkelert bra mat.

Mmmmm - digg

Dessverre er jeg en stress-spiser og den siste måneden har vært litt for røff til at jeg har orket å tenke på hverken det å lage spesielt sunn, hjemmelaget mat eller å bekymre meg nevneverdig over dette med sukkeret.

Jeg er litt stolt over at jeg stort sett har holdt meg unna min nemesis smågodtet, dog og det har gått mest i potetgull, øl og 70% sjokolade. Jeg har ikke blitt tjukk, men har blitt bemerkelsesverdig mer daff og mer svingende i energinivået i forhold til hvor lenge siden sist jeg inntok næring.

Det er ingen del av meg som orker å kjefte på meg selv fordi jeg hadde et midlertidig tilbakeslag. Det har vært ekstraordinære forhold den siste måneden.

Men - jeg kan jo ikke fortsette sånn! Spesielt ikke siden jeg merker på kroppen at det ikke er bra for meg.

Ulempen er at jeg fortsatt ikke har overskudd til å tenke nevneverdig selv. Derfor har jeg bestilt noen bøker av lavkarbodronningen Hexeberg - hvor det blant annet i presentasjonen på nett ble lokket med "fire ukers meny" for å komme i gang. Høres perfekt ut for meg.

Er det noen som har erfaringer med Hexeberg å dele med meg? Sånn før jeg setter i gang når bøkene ankommer...

And this is when it starts

2011-08-23T08:07:00.000+02:00

I går var jeg den mammaen som sendte barnet sitt i barnehagen med prikker da de ikke så vannkoppete ut og hun ellers virket helt frisk. I går var jeg den mammaen med dårlig samvittighet da det fortsatt helt friske barnet hadde utviklet vannkopplignende prikker i ansiktet - og jeg la planer for eventuelt legebesøk og vi la "være hjemme med sykt barn hele uken"-kabalen.

Prikkeprikkeprikke

Men siden skjebnen er en underlig filur var barnet så godt som prikkeløst i morges og sitter i dette øyeblikk i barnehagen og spiser havregrøt.

Jeg derimot har pådratt meg min første barnehagerelaterte sykdom* og er klassisk hodeforkjølet med vond hals, vondt hode, generell slapphet og den underlige, prikkete følelsen jeg får i kroppen når jeg er syk.

Så nå har jeg benket meg i sengen med varme sokker, pysj og skjerf i halsen. Lille Frøken Mac Air på fanget og en god del wordfeud-spill gående på mobilen. Det er så stille og fredelig her hjemme at jeg nesten føler jeg har tusket til meg en fridag - det vil si til jeg rører på hodet eller svelger, da kommer jeg i hu at jeg er sånn syk.

Og det er visst bare å bli vant til det. Den første tiden med barnehagebarn sier ryktene at man jevnt over er mer syk enn frisk.

*Det er jo ikke sikkert det er barnehagen sin skyld. Jeg tar tross alt offentlige kommunikasjonsmidler daglig, og ikke alle holder seg for ansiktsdeler når de hoster og nyser. Ekle folk.

Om de tårene som renner nedover mitt ansikt

2011-08-21T19:20:00.000+02:00

Jeg liker ikke å gråte så noen ser meg.

Ikke engang i begravelser er jeg fullstendig komfortabel med å gråte, skjuler helst tårene mine når jeg ser film og går ut av min vei for at ikke noen andre enn min absolutt nærmeste familie skal se at det renner vann ut av øynene mine.

Dette er jo selvsagt fullstendig irrasjonelt all den tid jeg ikke skammer meg over de emosjonelle tilstandene som gjør at jeg gråter. Jeg har heller ingen vansker med å fortelle at jeg har grått - det være seg over film, bok, sorg, sinne eller glede.

At andre gråter finner jeg helt naturlig. Jeg synes aldri det er hverken klønete, flaut eller underlig når andre gråter - langt derifra. Jeg opplever deres tårer som en av de mange måtene kroppen uttrykker følelser på.

Men jeg. Jeg gjemmer meg. Mamma mener dette omtrent må være medfødt. Da jeg var liten pleide jeg be henne om å synge verdens tristeste sang for meg (det er "i en sal på hospitalet" forresten) før jeg etter siste vers løp av gårde på de små bena mine for å gjemme meg under dyna for å gråte salte små barnetårer.

Selvsagt er dette en del av et større bilde. Jeg liker ikke å vise negative følelser for noen. Ingen. Jeg blir bundet og forknytt inne i meg ikke bare når det gjelder å gråte, men også hvis jeg er sint eller såret. Jeg er den dama som i ytterste emosjonelle stress hvor jeg er i ferd med å knuses innvendig kun skjelver litt lett på hendene i det øyeblikket jeg befinner meg i samme rom som andre.

Da jeg gikk til psykolog spurte han meg om hvorfor jeg har det sånn. Svaret er så enkelt som det er komplekst, farget av livet jeg har levd og ytterst, ytterst sårt - jeg er redd for at andre ikke skal like meg. At hvis de ser meg hudløs og i reaksjonenes vold så vil de slutte å like meg for godt og jeg vil bli utstøtt og alene.

Det er ikke så greit å ha det sånn. Og selv om jeg vet at det bare er tøv - for eksempel har jeg da aldri sluttet å sette pris noen fordi de har grått eller fordi de var sinte en gang - så er det vanskelig å overbevise den innerste delen av meg selv om at jeg faktisk har noe å gå på i sosiale sammenhenger jeg også.

Og derfor, selv i en situasjon der jeg nå har observert snart halvparten av mine kolleger gråtende etter 22/7, er jeg et emosjonelt vrak fordi jeg utslitt begynte å gråte på jobb på fredag. Jeg gråt ikke ladylike med et lite lommetørkle, eller med små snufs. Jeg var utslitt på alle områder og gråt store, gigantiske tårer som nektet å slutte helt før det hadde gått nærmere en time.

Hadde noen andre grått masse ville jeg nok ikke engang tenkt nevneverdig over det på mandag - utover at jeg håpet vedkommende hadde fått slappet godt av. Siden jeg der den som gråt derimot er jeg delvis søvnløs, livredd for å ha blitt en sosial paria over helgen, at ingen av kollegene mine synes jeg er en ok dame lenger, at de har snakket om meg bak min rygg samt alle mulig andre tenkelige scenarioer.

Hjernen min prøver å hjelpe meg med å fortelle meg at det ikke er slik det fungerer. At det kanskje til og med er en positiv ting at det synes på utsiden hvordan jeg har det på innsiden (i stedet for tøffasfasaden som gjør at ingen helt tror meg hvis jeg forteller dem rolig at jeg sliter litt for tiden).

(Og hvis noen lurer - ja, jeg har tatt kontakt med bedrifthelsetjenestens psykolog og venter på time. For som Willy Nilsen sier det: Sånn kan vi ikke ha det!)

Betente hofter og annet dritt

2011-08-19T11:04:00.000+02:00

Noen som vil ha en betent hofte? Eller to? De er ikke så pent brukt, men gis bort gratis - eller helst i bytte mot en hofte som virker.

Jeg blir veldig sliten av hoftevondt. Jeg blir veldig sur av hoftevondt. Jeg husker ikke sist jeg ikke hadde vondt og en del av hjernen min har foreslått for meg i ramme alvor at jeg kanskje vil bli pillemisbruker da det er så fristende å hive smertestillende på vondtene mine selv om de egentlig er akkurat under grensen for hva jeg må hive piller på.

I livet mitt har jeg nå min gamle fysioterapaut, en fastlege og en splitter ny personlig trener som alle blander seg i hoftevondten. Jeg skal visst også settes i kontakt med en kiropraktor og en ultralydapparat. Jeg kaster alle pengene mine på problemet og håper noen klarer å fikse meg. Jeg blir nemlig miserabel av å ha kontinuerlige smerter.

Jeg er i ferd med å gi opp mentalt, men er for sta til å gjøre det i virkeligheten. Det hadde vært fint å kunne dra på kickboksing i januar - det er mitt nye mål. Om det går er jo en helt annen sak, spesielt siden ikke engang kortisonsprøyter gjorde susen.

Barnehagebarn - uke 2

2011-08-14T11:21:00.000+02:00

Knappen elsker fortsatt barnis. Hun elsker den! Alt er moro - det er leker og barn og mat og soving og hun er stort sett begeistret over å være der. Personalet sier at hun er forbløffende blid og fornøyd hele dagen, selv om det visstnok er noe klaging når hun må inn og leke.

Når vi kommer for å hente henne er hun ferdig med å være i barnehagen sånn helt plutselig. Når mamma eller pappa kommer da er det full vinking og hadet, og det er nesten umulig for oss å snakke med de som jobber der med mindre vi henter henne begge to. Skal vi hjem skal vi hjem skal vi hjem, liksom.

Men selv for det mest fornøyde barn kan det gå litt gæærnt dette med barnehagestart. Det er ikke bare-bare å være uten foreldrene sine nesten hele dagen med helt andre rutiner enn vanlig og høyere aktivitetsnivå. Derfor har Knappen bestemt seg for at å sove det er for pingler og andre unger samt at hun hun helst vil ha syv måltider om dagen og i tillegg våkner kl 05 for frokost. Og ikke vil hun legge seg om kvelden heller.

Vi forsøker nå å bare gjøre om litt på rutinene hjemme på kvelden samt at hun får være oppe og pusle litt. Det er i alle fall ikke noe poeng å søvntrene en unge som er ny i barnehagen og som hyler seg vekk på null komma svisj.

Så mens vi ikke har noe særlig voksentid og utholder en viss mengde hysterisk skriking fra en ettåring som ikke vil sove og sånt er det nok greit å nynne på Tim Minchin i mens. Sort humor er noen ganger den eneste formen for humor som duger.

Hei alle nye lesere!

2011-08-05T20:07:00.000+02:00

Hei.
Ja - hei til deg ja. Og til du. Og til deg på jobben min som jeg vet at leser bloggen etter at du fant den på vg.no. Og hei til deg som jeg har jobbet med før eller bare kjent en gang. Og hei til deg som jeg overhodet ikke kjenner.

Det er hyggelig at du leser her inne. Jeg ser at jeg har en vannvittig mengde lesere i forhold til hva jeg pleier å ha. En del av meg fikk litt angst da jeg innså at folk på jobb leser bloggen min nå. Spesielt siden jeg har skrevet åpenhjertlig og ærlig om å være alvorlig syk.

Så nå har jeg lest gjennom mange av mine mer sensitive og personlige innlegg. Kjenner jeg står for hvert ord. Og at jeg er glad for at jeg har skrevet om emner som mange opplever som tabubelagte. Jeg er for åpenhet og det å sprenge grenser.

Men du. Hvis du jobber med meg og ikke vil vite for mye ting du kanskje ikke ønsker å vite noe om så kan du bare la være å lese i de eldre arkivene mine. Men hvis du gjerne vil lese og har noe du vil spørre om er du like velkommen til å stoppe meg i gangen som å kommentere på bloggen. Jeg kan nemlig snakke om både alvorlig sykdom, været og den søte ungen min i fullt monn og uten å skjemmes.

Tilbake på jobb

2011-08-05T19:32:00.000+02:00

I dag har jeg vært tilbake på jobb. Tilbake fra lang sommerferie. I teorien tilbake til hverdagen, i praksis alt annet enn.

Jeg våknet med vondt i hodet og stramme skuldre. Stod lenge i dusjen med skoldhett vann i et håp om å myke meg opp, men måtte gi tapt og spiste et par ibux etter frokost på vei ut døren da jeg vinket farvel til familien. Busset til byen med musikk på øret - en musikk som aldri ble riktig og jeg skiftet sanger hele tiden.

Så gikk jeg alldeles ikke av på Stortinget. Jeg gikk av på Grønland. Dro føttene mine på halvvåt, ganske ukjent asfalt og ventet utenfor underdirektoratet på noen med kort så jeg kunne komme inn. Ventet. Møtte kollega som skulle skrive meg inn og fikk fineste, lengste klemmen. Ble fulgt opp. Heis. Følte meg desorientert - og var det; jeg måtte spørre noen en times tid senere om hvilken etasje jeg befant meg i.

Alt gikk egentlig som smurt. Alle har vært griseflinke og fått det tekniske og praktiske opp og gå med det som er en enorm fart tatt i betraktning at det kun er to uker siden 22/7 (bare to uker - det er umulig å fatte). Jeg fikk også mange gode klemmer, tålmodig forklaringer, eget kort, informasjon om det lille man vet om hva som skjer fremover, kaffe, en plass å sitte ved og vann i glass.

Men inne i hodet mitt var det tomt. Det var hvit lyd. En hodepine som aldri forsvant, og kvalme. Jeg har sittet i hele dag og følt meg utenfor alt som skjer. Akkurat som om noen bare har løftet meg ut av livet mitt og sluppet meg inn i et kinesisk kontorlandskap der alle ansiktene er kjente, men alt annet er ukjent. Under lunsjen snakket de andre livlig om emner jeg nesten ikke husker noe av fordi jeg følte meg så utenpå. Så fremmed. Og så kvalm.

Etter lunsj hvor jeg fortsatt følte meg forvirret og utslitt fikk jeg med meg en god kollega ut, ut, ut av huset og på kaffebar. Jeg måtte ut fra kontorlandskapet. Hun ble med. Vi fikk snakket - den gode samtalen. Den som gjør fint i magen og som man kan ta med seg og blir styrket av både på kort og langt sikt. Jeg følte meg bedre.

Da jeg kom tilbake til plassen min ble jeg kvalm igjen. En kvalme som ikke ga seg før jeg hadde gått for dagen og pustet inn den friske regnluften i noen minutter.

Dette har vært en lang dag. En arbeidsdag hvor jeg knapt nok har gjort et arbeidsslag utover å trykke nølende på tastaturet og stirre forvirret inn i skjermen, men likevel er fullstendig utslitt.

Men den første arbeidsdagen er noe jeg måtte igjennom. Stressreaksjonene på dette er noe jeg må igjennom for å komme ut på den andre siden i en tilværelse der det unormale og midlertidige løsninger er det normale. Så nå er det gjort. Og så er det bare å sette en fot foran den andre og puste mens jeg beveger meg fremover i mitt eget tempo.

Barnehagebarnet mitt!

2011-08-04T21:08:00.000+02:00

Det kommer til å kreve litt og bli vant med å levere barnet i barnehagen utover disse tre dagene med innkjøring og en vanlig dag.

Vel.

For meg i alle fall. Knappen laget i går og i dag en sutregråtelyd da jeg dro i sånn underkant av fem sekunder før hun har tilbrakt resten av dagene med å leke og være smørblid. Jeg derimot var store deler av dagen i dag litt stresset fordi jeg jo bare hadde dumpet Knappen hos nesten fremmede før kl åtte, vinket, smilt og dratt min vei for å være borte i timesvis.

Knappen første dagen i barnis

Knappen på sin side trives bedre i barnis enn en fisk gjør i vann. Hun elsker å være der! Det er leker, masse leker, mere leker og barn! Drøssevis av barn. Og sånne snille, fine voksne. Og mat.

Og når det gjelder det med maten vil jeg gjerne beklage på vegne av mitt avkom til alle som har barn i samme barnehage som Knappen. Det er nemlig hun som stjeler mat ut av matboksen til barnet ditt. Dette er ikke noe hun har lært hjemme, men hun har ingen impulskontroll enda og hun elsker mat. Spesielt elsker hun mat som ikke er den kjedelige maten hun har med hjemmefra. Fremmed mat er som alle vet morsommere enn egenpakket mat...

Knappen har vært litt lite med andre barn så vi har vært noe bekymret for hvordan dette skulle gå. Det hadde vi ikke trengt å være. Barnehagepersonalet beskriver henne som et barnehagebarn - og hun leker med de andre barna, er blid absolutt hele dagen, sover når hun skal og er generelt bare en kul, liten kid. Da jeg kom i dag var hun begeistret over Timmy-Tid-matboksen til en av sine nye venner og pekte og forklarte med stor entusiasme og alvor om alle de ulike figurene - sånn i tilfelle han ikke visste om dem selv liksom. Faktisk var hun så opptatt av det samt å spise eplebiter at hun knapt nok hadde tid til den kjedelige mammaen sin hun ikke hadde sett hele dagen!

Så kanskje det skal gå greit å levere henne i barnis likevel når jeg tenker meg om. Hun har det jo tydeligvis fullstendig fabelaktig der! (og så hjelper det at jeg liker og stoler på alle som jobber der)

Sommerlykke II

2011-07-31T09:07:00.000+02:00

Ettersjokk III

2011-07-27T22:11:00.000+02:00

Det er fem dager siden bomben ble sprengt i regjeringskvartalet og mange mennesker ble nådeløst skutt på Utøya. Fem dager hvor hjernen min forsøker å ta inn over seg hva som har skjedd. Fem dager med mange tanker, mange følelser på alle ender av skalaen og med en uendelig mengde ekstremt livaktige drømmer. Jeg sover, men føler meg ikke uthvilt når jeg våkner.

Det er sommer, jeg vil nyte den...

Terrorangrepet har gjort en del ting med meg utover at jeg føler meg som en emosjonell tryllekunstner som kan skifte fra ett humør til ett annet uten synlige hjelpemidler og triks. Hjernen min driver og går igjennom hva som er viktig og uviktig i livet.

Jeg har skrudd av pcen min oftere enn før de siste par dagene. Jeg har sittet og skisset opp planer om DIY-prosjekter da jeg har lyst til å bruke tid på å lage noe mer eller mindre vellykket i julegave til alle jeg er glad i dette året (jeg er ikke så flink, men tanken teller - ikke sant?). Jeg har også slettet en drøss blogger fra rss-leseren min og jobber med en bedre sortering av de gjenværende. Jeg har ikke lagt til en eneste ny person i g+ og lurer på om jeg overhodet orker å forholde meg til et sosialt nettverk jeg ikke er investert i. Jeg har strøket Knappen over håret og klemt henne hardt inntil meg mer enn en aktiv ett-åring setter pris på.

Jeg har også følt meg ensom.

Jeg er altså, helt objektivt sett, ikke en spesielt sosialt veltilpasset person. Det kan jeg ikke huske å noen gang ha vært. Jeg er hun rare som plumper ut med ting som setter meg på siden av mennesker jeg desperat forsøker å passe sammen med. Jeg er også hun som først var alvorlig syk med depresjon, deretter alvorlig syk med sarkoidose og så til slutt ble jeg dårlig mens jeg var gravid før jeg forsvant inn i den boblen man får når barnet kommer.

Jeg har aldri hatt mange venner og har vært varierende fornøyd med å ha det slik. Har kanskje hatt en god del bekjente og en romslig omgangskrets, men ikke mange venner. Og etter noen år med dårlig helse, mange avlyste avtaler og en situasjon der både jeg og vennene mine og mine bekjente er voksne og opptatte og lite fleksible befinner jeg meg i en situasjon der jeg kanskje ikke helt vil være alene akkurat nå, men ikke helt føler at jeg har noen å strekke hånden ut til som vil eller kan komme for å holde i den. Resultatet blir at jeg forsvinner vekk, skjermer meg, fjerner meg fra situasjoner der jeg vil bli avvist eller føle at jeg eksisterer som en tilskuer på siden av de sosiale greiene andre folk har gående.

For en uke siden ville jeg sagt at jeg hadde alt jeg trengte. Familie, venner, omgangskrets - både i RL og på nett. Jeg oppfattet meg selv som både lykkelig og heldig.

Men i dag føler jeg meg bare ubeskrivelig ensom og alene og skulle ønske flere var glade i meg.

Jeg tror kanskje ikke dette er reelle tanker. En analytisk del av hjernen min forsøker å fortelle meg at dette er en reaksjon på at jobben min er sprengt i lufta. At mennesker er glade i meg, som jeg er glade i dem. At i virkeligheten kan jeg faktisk ha genuine vennskap og at andre ikke er venner med meg "fordi de må" eller fordi "de synes synd på meg". At jeg egentlig har mennesker jeg kan kontakte for å si "jeg er så jævla trist kan du komme hit og være snill med meg, ta med kake" bare at jeg akkurat nå ikke klarer å se utenfor noen smale rom hjernen min låser seg inn i når den er stresset. At slik jeg har det nå er en stressreaksjon der mine tidligere symptomer på depresjon bestemmer seg for å gjøre en gjesteopptreden. At dette vil gå over. At det ikke er reelt at jeg vil bli avvist eller ledd av om jeg ber om hjelp.

Det kan godt gå over snart. For akkurat nå føler jeg meg så ensom, venneløs og forlatt at det gjør vondt.

Ettersjokk II

2011-07-25T18:04:00.000+02:00

I dag har jeg grått i all offentlighet i en bolle med rødkarri.

Men før det møtte jeg opp i departementet mitt sine midlertidige lokaler på Grønland for et informasjonsmøte for alle ansatte, også de av oss som har ferie. Det var så godt å se at alle var fysisk hele, selv om gråten, skjelvingen og historiene om hvordan vi hadde det viser at det er svært få av oss som føler seg ok - og noen mindre enn andre.

Det var sterkt å være med de som var tilstede da bomben smalt i regjeringskvartalet for ett minutt med stillhet. Det er ikke noe annet sted jeg heller ville ha vært - stående og med tårer rennende nedover ansiktet.

Jeg er ingen klemmer av natur, men i dag har jeg klemt så mange. Jeg har klemt dem hardt. Jeg har holdt hender og hjelpesløst hørt på historier om smellet, om å komme ut av bygget og se alle omgivelsene knust, blod og mennesker på bakken. Jeg har hørt om hvordan ting raste ned, ganger som ble fulle av røyk og om dører som måtte sparkes opp for å få ut de som var innestengt på kontorene sine. Historier om hvordan det var å gå over plassen i en følelse av at hele verden var stille og stod stille og at man var den eneste som beveget seg fordi alle andre var på bakken.

Jeg har følt på en stolthet om å være en del av departementet hvor godt vi tar vare på hverandre, hvor flinke folk er og hvor dyktige alle er i å få hele departementstrukturen opp og gå så fort som mulig. Jeg skal ikke tilbake på jobb før om halvannen uke, men det er ikke sikkert jeg får jobbe da heller fordi en god del av oss må bli permittert inntil videre da det hverken er plass til oss eller behov for oss.

Det var også godt å få tilbakemelding på at det er helt naturlig å være traumatisert når jobben er sprengt i fillebiter. Selv om man ikke var der, men var en av dem som sjokkert så bilder på tv om at stedet jeg går til fem dager i uken bare er ødelagt. At alle reaksjoner er ok. Det er lov å reagere akkurat som man gjør. Og at det også er helt normalt med tankene om at hva om jeg ikke hadde måttet ta fri fordi Knappen ikke har barnehageplass enda, hva om kollegaen min ikke hadde snudd for å fikse en ting på pc'en før hun dro hjem, hva hvis noen av oss hadde dødd, hva hvis jeg hadde dødd? Det er fint å få legitimert egne sterke følelser som man nesten lurer på om man "får lov til" å ha all den tid man ikke var der rent fysisk.

Der inne bak sperringene er jobben min

Etter et viktig, følelsesladet og nyttig informasjonsmøte gikk jeg og en annen kollega som har ferie og kjøpte blomster. Vi la blomster ved Domkirken og tente lys. Så gikk vi opp til jobben, kom så nære vi bare kunne ved sperringene og bare så. Der fremme var jobben vår. Kontorene våre. Stedet der så mye av hverdagen vår befinner seg, men som nå ser ut som en krigssone.

Jeg var bare nummen. Nummen og sulten og etter å ha funnet flere av mine favorittrestauranter stengt fikk jeg satt meg ned på Nam Fah. Bestilt en panang kylling og vårruller. Sendt av gårde noen sms. Lest litt i twitterfeeden min. Og så fikk jeg satt meg ned i ro og fred uten noen distraksjoner sammen med maten da den kom. Og så sluttet jeg helt plutselig å være nummen.

Derfor har jeg grått i en bolle med rødkarri i dag. Det var helt nødvendig. Og jeg klarte ikke anse det som pinlig eller noe. Verden er bare for brutal for å bry seg om slikt for tiden.

Blomsterhav ved Domkirken

Ettersjokk

2011-07-23T16:01:00.000+02:00

Jeg vil bare gråte. Kontinuerlig har jeg et spor inne i hodet mitt som bare vil sette meg ned og gråte. Jeg vil være stille. Jeg vil være alvorlig. Jeg vil være sakte.

Da bomben gikk av i Regjeringskvartalet i går var jeg som alle andre sjokkert over denne handlingen som drepte flere og rammet Norges maktsentrum. En drøy time senere var jeg ytterligere rystet over at samme mann hadde reist til Utøya og begynt å skyte ungdommer. Da jeg våknet opp i morges var det til en virkelighet jeg ikke vil være en del av - 80 døde sa tv-skjermen og tallet fortsatte å stige.

Det er umulig å tenke seg at dette ville skje. Alle mine tanker går til ofrene og deres pårørende.

Og så håper jeg at i dette med at gjerningsmannen er norsk at mange vil gå og skamme seg litt, for så å benytte denne muligheten til å endre på sin generelle virkelighetsoppfatning og verdigrunnlag. Det var så stygge tendenser der i går, jeg ønsker ikke å se flere av dem i min by, i mitt land.

Jeg ser også så mye hjertevarme og godhet. Så mye varme. Og så mye kompetanse på alle hold som har deltatt og deltar i denne krisehåndteringen. Jeg er imponert over hver eneste en - fra de som har lagt planene til politi, helsepersonell og politikere.

Jeg ønsker alle mine lesere en god helg med klemmer og omtanke.

Bombe i regjeringskvartalet

2011-07-22T19:47:00.001+02:00

Det er helt uvirkelig. Når man som meg har arbeidet i regjeringskvartalet i åresvis er det jo en del av en som forventer at "noe" skal skje. At dette "noe" er en diger bombe som river kvartalet i noe som på tv-bilder minner om fillebiter er rett og slett mer enn hjernen min klarer å ta inn over seg.

Jeg er heldigvis på ferie så slapp å være i det selv. Men jeg skjelver og tar meg selv i å være på gråten. Flere av kollegaene mine måtte bli evakuert da de ikke kunne komme seg ut av bygget selv, men det går takk og lov bra med alle mine.

Jeg tror ikke kontoret mitt har vindu lenger. Jeg vet ikke om jeg har noe kontor å komme tilbake til om halvannen uke eller om vi skal gjøre det beste ut av det i midlertidige lokaler. Det er selvsagt lagt planer for sånt som dette, men det er vel ikke noen som i ramme alvor trodde behovet ville melde seg.

Veldig mye virker lite viktig akkurat nå. Og mye virker veldig viktig. Jeg har i det minste lyst til å gi alle jeg kjenner en klem.

Kortison og trochanterbursitt / betennelse i hoften

2011-07-15T18:56:00.000+02:00

Jeg har hatt av-og-på-vondt i hoftene mine i flere år, men det har alltid gått over igjen helt til det virkelig satt seg da jeg fikk betennelse i venstre hofte da jeg var 6 uker gravid. Behandling man kan få som gravid er ikke så variert som ellers så jeg måtte bare gå med den vonde hoften som ikke akkurat ble bedre av alvorlig bekkenløsning og baby i magen.

Etter at jeg fødte har det vært litt variabelt hva som har blitt gjort. En runde voltaren og fysio tok knekken på en del av det i fjor, men så kom smertene tilbake etter en stund. Ettersom jeg har vært meget skeptisk til kortison har jeg prøvd andre utveier enn kortisonsprøyte i hofta. Blant det jeg har forsøkt er trykkbølgebehandling som gjorde meg mye, mye verre og jeg har de siste ukene hatt ganske vondt og hatt store begrensninger på hva jeg orker å gjøre. Selv tilrettelagte øvelser har forverret smertene mine.

I dag ble jeg lei av å være lite mobil og fikk time hos legen for å forlange at noe blir gjort, og helst nå. Min lege er på ferie så jeg fikk time hos en litt eldre herremann. Og takk og pris for det siden samtalen forløp seg litt slik: Jeg oppsummerte sykehistorie og behandling. Han spurte om jeg ville ha kortisonsprøyte, jeg sa ja, han gikk og hentet kortisonsprøyte siden han hadde satt hundrevis før (fastlegen min setter ikke slike), han advarte meg om bivirkninger, jeg sa jeg hadde oversikt og ga blaffen på dette tidspunktet siden tydeligvis ikke noe annet hjelper, jeg lot være å se på nåla som jeg vet er jævlig lang, han satt sprøyte som var overraskende lite vondt der og da og jeg fikk umiddelbart smertelindring!

Jeg mener virkelig - massiv smertelindring i hofta! Jeg ble helt halleluja og jeg har sett lyset i hodet mitt da jeg kunne røre benet frem og tilbake og løfte det uten at det gjorde vondt (en bevegelse som da jeg skulle ta på meg klær i morges medførte grimaser og gryntelyder)! Jeg ble så glad at legen ble glad og jeg erindrer at jeg pumpet armen hans opp og ned i noe som minnet om et håndtrykk da jeg dro i pur lykke.

Pur usminket lykke

Siden det er bedøvelsesmiddel i sprøyta vet man med en gang om den er satt riktig sted, og jeg kan visst forvente noe vondt utover kvelden når bedøvelsen gir seg helt. Jeg skal ta det med ro i helgen og kan begynne å trene meget pent på mandag. Er jeg ikke helt smertefri innen 10. august skal jeg tilbake for å ta en ny sprøyte. Rent teknisk sett kan jeg få tre sprøyter i en runde og så må jeg vente ett år før neste runde.

Det finnes nesten ikke ord for hvor glad jeg er for å gjøre noe håndfast som så godt som helt sikkert hjelper. Dette vil gi meg den pausen jeg trenger for å få bygget opp musklene og kroppen min slik at betennelsen forhåpentligvis ikke kommer tilbake igjen ved en senere anledning. Hurra!

Jeg blir ikke brun, jeg blir flekkete...

2011-07-14T19:08:00.000+02:00

Og på listen over første-verdens-problemer jeg skal stri med kan jeg nå føye til at jeg ikke blir brun i ansiktet.

Jeg bruker solfaktor 20 i fjeset og 30 eller 50 på melasma-flekkene jeg har under øynene/øverst på kinnbena. Jeg bruker solfaktor 20 og 30 på kroppen. Semi-religiøst begge deler.

Kroppen blir brunere og brunere. Ansiktet forblir like hvitt - jeg kan fortsatt bruke samme foundation som i vinter! Det eneste som skifter farge i ansiktet mitt er melasmaen som trass i høy solfaktor bare blir mørkere og mørkere (jeg forsøker late som om de er pene fregner, men siden de er i ett langt strekke er det litt vanskelig).

Jeg har testet Lancome sin selvbruner for ansikt som ga meg en litt skitten farge. Jeg bruker BHA-syre mot kviser som er en topisk peeling - er det grunnen til at jeg ikke blir brun?

Er det noen som vet noe om dette? Jeg begynner seriøst å bli litt grinete og har nettopp smurt meg ganske så rikelig inn med en gammel litt vel flytende Kanebo-selvbruner for kroppen jeg fant i skapet slik at jeg akkurat nå krysser fingrene hardt for at jeg ikke er skjoldete om et par timer.

15 måneder gammel Knapp

2011-07-12T09:50:00.001+02:00

Det er akkurat som om noen har skrudd på en bryter inne i hodet til Knappen. Helt plutselig i løpet av et par dager har hun begynt å slippe seg fra bordkanten (mens hun smiler som en kry hane) og hun er veldig opptatt av å hjelpe til med borrelåsen på skoene sine når vi skal ut. Hun vet at duplo-mennesker (og -dyr) skal i førersetet på lekebilen og kan sparke og kaste ball. Hun kan skille mellom mennesker, dyr og fugler. Dyr heter vovov og fugler heter pappapp og hver eneste en må pekes på når vi er på tur, gjerne etterfulgt av et ektefølt oi! Hun kan ta på seg solhatten sin og øver iherdig på sokker.

Hun har også begynt å forstå så mye mer. Hun observerer, peker ut og forklarer om detaljer og ting hun forrige uke ikke visste at fantes selv om hun kunne se dem da også. Det er akkurat som om hun tenker mer og kan sette sammen handlinger og ting på en helt annen måte i hodet sitt. Hun ble plutselig et veldig mye større barn. Det er som om hun tok et utviklingshopp i stedet for et utviklingssteg, og det er ekstremt fascinerende å se på.

Har reddet litt av det tørre brødet før vi ga alt til fuglene

Men alle utviklingstrinn har en bakside. Og selv om jeg synes ungen min er den søteste i verden har det vært noen stunder de siste dagene der jeg bare har hatt lyst til å gi henne bort (men bare til noen fysisk nære meg slik at jeg kunne hente henne når jeg savnet henne for mye). I går flyktet jeg ut på balkongen mens jeg mumlet noe om at det nå var Kent sin unge en liten stund og at jeg desperat trengte en timeout.

Hun har nemlig blitt så inmari sinna. Å herreminfred så sinna den ungen blir når hun ikke får det som hun vil eller vi ikke skjønner hva hun mener. Hun forklarer oss alt mulig, men med et ordforråd på mindre enn 10 ord er det ikke alltid så lett å formidle når det meste høres ut som gibberish for foreldrene. Det er heller ikke så lett for noen på drøye året dette med å forstå at noen ganger får man lov til noe og andre ganger ikke (hadde det vært opp til henne skulle hun sett på vovovene på tv hele dagen lang).

Og når Knappen blir sinna så hyler hun! Høyt! Og lenge. Og knurrer som et lite villdyr. Kaster seg på gulvet og er knust mens tårene triller og plasker ned i gulvbelegget. Hun kan trasse med vilje og gråte på kommando. En bitteliten rasende person som blir så sinna at hun hikster og knapt nok får puste. Og når hun bli virkelig sinna - da biter hun. Hardt. I går fikk hun ikke leke med ledningene (hun har altså aldri fått leke med de ledningene) og hun alternerte mellom å bite meg i armen så jeg fikk merker og bite sofaen mens hun vrælte.

Dette var ikke så lenge før jeg forsvant ut på balkongen forresten.

Hun har heller ingen tålmodighet mer og flyr fra det ene gjøremålet til det andre. Bøker leses en gang før de kastes til side og man henter en ny. Hvis vi ikke har tid til å leie henne gjennom huset slik at hun må krabbe litt blir hun sinna. Mat som ikke smaker slik hun vil? Sinna. Drikke som bare er vann? Sinna. Noen som husker på huska når hun vil huske? Sinna. Er trøtt? Sinna.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med denne lille sinna-personen som har flyttet inn hos meg. Det dog sikkert like lite moro for henne som for oss, og jeg kan bare håpe det går seg til når vi alle venner oss til denne nye fasen i livet hennes (som erfaringsmessig straks blir erstattet av en ny!).

I mellomtiden har jeg akkurat i tide til barnehageoppstart om tre uker skjønt hvorfor en god del foreldre bruker ordene barnehage og deilig i samme setning.

Sommerlykke

2011-07-07T09:48:00.000+02:00

Amadeus-parken

2011-07-06T09:12:00.001+02:00

Jeg elsker Amadeus-parken - den ganske lille, men fine, dyreparken akkurat passe kjøreavstand fra Oslo. Det er mange år siden sist jeg var der, men forrige uke tyvstartet jeg på litt ferie og dro ut med hele svigerfamilien, Knappen og Kent.

Parken har en liten mengde eksotiske dyr, et hus med reptiler og mer kjente dyr som man kan klappe og gi mat. Midt i parken er det hoppeslott og lekeplass samt griller som de fyrer opp slik at man kan grille medbrakt. Det er også en liten kiosk der de selger noen små leketing, is og drikkevarer. Parken er akkurat passe stor for barn i barnehagealder og gøyal for meg også som synes dyreparker er noe av det beste i verden.

Denne gangen fikk jeg klappe zebra, slange, esel og geit og slått av en prat med noen emuer. Knappen sovnet som en stein på vei hjem, alle var enige om at det hadde vært en fin dag og til neste år skal vi huske papptallerkner.

Denne føltes det tryggest å mate på gjerdet

Kameler i norsk natur

Lekeplass! Wheeee!

Skeptisk femåring klapper myke, fine slangen

Google+

2011-07-02T19:48:00.000+02:00

Ryktene skal ha det til at Google bare har akseptert "mennesker med en sterk sosial graf" inn for å teste sin Google+. Jeg kan i så fall både skjønne hvorfor (hva er vitsen med å teste ut et sosialt nettverk med folk som ikke er hypersosiale på nett?) og jeg kan skjønne hvorfor jeg uten videre ble akseptert inn i det gode selskap.

Jeg mener. Google vet at jeg har blogg, gmail og twitter. Google vet at jeg er en aktiv bruker av wave (som snart er RIP, hikst og hulk) og de er vel ikke sjokkerte over at jeg har facebook-konto heller samt bruker instagram nesten daglig.

Nå har jeg brukt G+ i et drøyt døgn og blablabla det ser fint ut og det gjøres stadig småendringer etterhvert som produktet testes i system. Men mest av alt er jeg er ihuga fan av hele konseptet - G+ ser ut til å være alt jeg noensinne ville at Facebook skulle vært, for ikke å nevne at jeg får lov til å eie mine egne bilder der. Vel, akkurat den delen oppsummerer vel xkcd mye bedre enn jeg noensinne vil være i stand til.

Helt Rå - Oslo

2011-06-28T21:39:00.000+02:00

Selv om jeg holder meg unna sukker kan jeg få inmari lyst på kake. Kake er en hyggeting, en sosial ting og noen anledninger bare krever liksom kake.

Som i dag da jeg skulle ut med Venninne S på noe som helt klart utpekte seg som en kakedate.

Siden jeg er Vanskelig i Matveien bestemte jeg at vi skulle teste ut Helt Rå som er en raw food café i Tollbugata.

Jeg er som tidligere nevnt fascinert av raw food konseptet når det kommer til snopete saker. Det er umulig for meg å ikke la meg lokke inn i den besnærende tanken om at dette er bra for meg og ikke bare godt for ganen.

Om helse-claimsene er sanne eller ei orker jeg ikke å forholde meg til, og jeg er nok latterlig langt unna å bli en raw-food-entusiast.

Derimot er jeg etter i dag godt på vei til å bli en raw-kake-entusiast. Denne nøttebunnen jeg fant i begge kakene var rett og slett saftig og god, og sjokoladesmaken på sjokoladekaken overbeviste oss begge. Siden jeg kjøpte en mini-versjon av kakefest (de hadde bare to kaker inne) hadde jeg også et stykke eplekake som ikke skuffet og litt melkefri kokos-is som smakte awesome. Jeg har laktoseintoleranse så det er ikke så ofte jeg spiser is - uansett sukkerfri periode eller ei.

Vi kjøpte også hver vår smoothie som også smakte kjempegodt. Det eneste jeg har å utsette på de var at de var nesten i overkant fyldige og mektige og ikke fungerte som tilbehør til kake egentlig. Hvis de på et tidspunkt vil utvide smoothie-menyen sin med noe litt friskere tror jeg ikke det er det dummeste de kan gjøre.

Neste gang må jeg nok teste litt mat også.

Delirium tester raw sjokolade - Nut Pie

2011-06-27T19:38:00.000+02:00

I min søken etter en slik sunn kropp har jeg så vidt begynt å snuse litt på raw sjokolade - den frister jo tross alt med at den er direkte sunn og bra for en, og det er en salgsmerkelapp jeg har vanskelig for å motstå. Om jeg tror at den merkelappen er direkte sann er en helt annen sak.

Jeg bestilte i alle fall en pakke med ymse fra the raw chocolate shop. Jeg har ingenting å utsette på å handle derfra; kjapt, trygt og billig og alt det der.

Og så testet jeg ut en raw chocolate nut pie. Nettsiden og pakken sier at den serveres best direkte fra kjøleskapet, men dette er ikke en uttalelse jeg kan stille meg bak. Jeg mener nemlig at den fortrinnsvis ikke burde serveres i det hele tatt.

Fysj og fy. Den hadde utseendet og konsistensen til asfalt og den smakte ganske asfaltete også. Den gikk rett i søpla i går kveld. Æsj.

Nød lærer ikke spesielt naken kvinne å kjøpe sko

2011-06-20T20:55:00.000+02:00

Jeg hater virkelig å være passiv mottager av smerter. Når jeg bare sitter der og har vondt og ikke kan gjøre noe med det, når jeg sitter på jobb og bare vil krype inn under pulten og gråte (men er usikker på om jeg ville kommet meg ut og opp igjen) og når jeg våkner opp om morgenen og har så vondt at jeg ikke går påtagelig normalt inn i dusjen før jeg skrur varmtvannet på skoldhett.

Å bare få vondt gjør meg sinna. Sur. Atal. Bitter. Kort i stemmen og kort i tankene.

Så i dag har jeg tatt grep.

Først tvang jeg meg avgårde til treningsstudioet mitt for å sykle i 20 minutter på innstillingen "latterlig lite motstand" før jeg noe lettere i kroppen dro hjem og åpnet pakken Voltaren snille legedamen ga meg forrige uke. På grunn av trykkbølgebehandling skal jeg helst unngå NSAIDs, men jeg fikk lov å ta dem om det ble nøvendig. Og det ble det.

I tillegg rakk jeg akkurat senteret før det stengte og er nå eier av et par masai-sko. Jeg håper de hjelper på sikt, jeg fikk i alle fall umiddelbar smertelindring i symfysen ikke ulikt slik jeg føler det når jeg går i skogen.

Kanskje ikke sokker med Hello Kitty neste gang?

Og mentalt har det hjulpet masse å gjøre noe selv om jeg fortsatt har vondt. Jeg er nesten blid er jeg sitter med en glass juice i sofakroken!

Trening som smertelindring

2011-06-17T20:26:00.000+02:00

Det at trening er den beste smertelindring er noe som er vanskelig å huske på og motivere seg for når man føler seg som en taggete, piggete, stiv og fæl knute av au.

Aller helst ville jeg i morges krype sammen som en pelsete katt under dyna og ligge der til jeg ble myk igjen, men det var ikke et alternativ. Det er aldri et alternativ da man ikke blir myk av å ligge stille i seng. Så i stedet tok jeg på meg klær så koselige at de nesten ga meg en klem, pakket ned tøy for å trene i, la et par paracet i lommeboka og dro på jobb som et normalt menneske.

Vel på jobb skrev jeg en mail til kolleger og informerte dem om at jeg a) ikke var noen rosenknopp/people person/tilsnakkandes i dag pga vondt og at jeg b) skulle trene kl 10 (jeg får trene inntil to timer i uken i arbeidstiden). Deretter skylte jeg ned paraceten med kaffe slik at kroppen skulle gi slipp på de verste stikkende plagene før trening.

Om det er tilrådelig å trene på smertestillende? Eh. I utgangspunktet er dette noe jeg unngår, men nød og spinning og alt dette her.

Klokka ti var jeg ferdig skiftet og hadde informert min faste sykkel-instruktør om at jeg ikke akkurat er en superperson for tiden slik at jeg måtte få trene i mitt eget lille tempo. Og i eget tempo trente jeg; strammeskruen på sykkelen var knapt nok på, jeg stod aldri, men fulgte tråkkfrekvens-skiftene i programmet. En halv time spinning ble etterfulgt av en halv time med hardt modifisert core-trening i sal med andre folk uten skader.

En time senere hadde jeg ikke svettet en dråpe, men var likevel kvalm fordi jeg tidvis hadde vært så nære smertegrensen min. Et kvarter senere kunne jeg legge merke til at jeg var løsere og finere i musklene enn da jeg stod opp i morges og var som en bonus betraktelig blidere - fravær av mye smerte gjør meg glad gitt.

Så jo. De har jo rett. Legene. Fysioterapeutene og alle andre -peutene. Jeg vet det jo, og er glad for at det igjen ble bevist for meg - tilrettelagt trening er alfa og omega når man har en kranglete kropp. Smågodt og stillesitting er ikke det.

Heldigvis (hahahhahhaaaaa) har jeg lang erfaring med å tilrettelegge for mine spesifikke skader slik at jeg kan troppe opp på vanlige treningssentertimer og jobbe innenfor egne rammer. Jeg vet godt hva jeg kan og ikke kan gjøre, og det er deilig med en gruppetrener som motivator selv om min grense for "godt jobba" for tiden er så lav at jeg normalt sett ikke ville giddet å skifte for å yte objektivt sett så lite.

Og det er faktisk det vanskeligste med å trene tilrettelagt. Man føler seg fort litt dust der man traver sakte på en tredemølle andre jogger som en helt på. Der man løfter halvkilosvekter i stedet for den tyngden man kunne før man skadet seg. Der man må gi seg etter kanskje bare et par repetisjoner av en øvelse man tidligere trodde man kunne gjøre i all evighet. Det er gjerne sånn at man føler seg litt uglesett blant andre som trener så mye hardere og tøffere. Jeg kan av og til føle dem tenke at jeg ikke har noe der å gjøre. Men jeg har lært meg å ikke bry meg om dem - vi jobber nok godt oppunder grensen vår både jeg med skadene og hun med sixpacken og fitnessryggen og vi har begge mål å nå.

Så i dag er jeg stolt av meg selv forresten. Ikke bare har jeg klart å tilrettelegge for meg selv og trent bort litt av vondtene, men jeg har bevist for meg selv at jeg ikke har gitt opp. Tiden for å gi opp kom og gikk for flere år siden nemlig, og jeg skal få til å bli normalfungerende igjen - i alle fall før jul.

Redd meg fra meg selv -

2011-06-14T10:55:00.000+02:00

Å herreminfred så lei jeg er av å bo i min egen kropp. Nå har jeg vært syk og hatt vondt snart så lenge jeg kan huske, kanskje jeg hadde en liten pause for 4-5 år siden tror jeg, men er ikke helt sikker - det er så lenge siden.

De siste månedene har det ikke vært så ille. Jeg har trent og holdt meg i aktivitet og klart å begrense meg ganske bra innenfor rammene mine. Når jeg ikke har klart det har jeg kastet ibux/kodein på problemet (les: smertene) til det har gått over. Det har Funka For Meg.

Akkurat nå funker det ikke for meg. Jeg har så vondt at jeg ikke er på jobb. Stod opp midt på natten for å ta migrenemedisin og gjør alt annet enn å heie på trykkbølgebehandlingen som gjør at jeg må holde meg vekk fra ibux - paracet har virkelig ikke samme schwung på betente kroppsdeler.

Alt er vondt. Jeg er sur og lei meg og sikker på at det ikke kommer til å gå over. Jeg forsøker drikke te for å muntre meg opp. Det virker ikke. Jeg fantaserer om å bytte ut morgendagens trykkbølgetortur med en fiffig kortinsoninjeksjon i hver hofte som i utgangspunktet var det jeg ville unngå. Akkurat nå gir jeg blaffen. Bare kom med den lange, vonde sprøyten - det er helt greit for meg.

Jeg har så vondt nå at en del av meg bare har gitt opp. Prosjekt kropp. Sunn helse. Vil bare kaste det hele ut vinduet og spre det for vinden og la det vaskes bort med regnet. Det føles så meningsløst å skulle anstrenge seg når jeg er her likevel. Egentlig vil jeg spise en kilo smågodt og bli tykk og enda surere. Legge meg under dyna og ikke snakke med noen før til neste år.

I stedet er jeg snusfornuftig og har legetime om halvannen time for å få henvisning til fysio. Og en resept på betennelsesdempende kur som jeg kan ha klar til å tylle i meg hvis trykkbølgedamen tillater det i morgen. Og i stedet for en kilo smågodt skal jeg spise pannekaker basert på kremost med friske bær. Jeg kommer sikkert til å takke meg selv for det ved en senere korsvei - håper jeg. Og kanskje jeg til og med klarer å smile i løpet av dagen, jeg kjenner at det hadde gjort seg.

Finnes det ny kropp til salgs på Clasern?

2011-06-13T09:32:00.000+02:00

I dag er jeg sur. Og sinna. Grrrrr.

Jeg har vondt over alt. Nesten. Jeg er fanget i en kropp som ikke virker og det føles ikke noe greit i det hele tatt. Venstre hofte har en betennelser jeg ikke får hive ibux på pga pågående trykkbølgebehandling. Høyre benet har nå bestemt seg for å få strålingssmerter og låse seg og slutte og virke med ujevne mellomrom fordi jeg har feilbelastet pga smerter i venstre siden. Den gamle ryggskaden min liker ikke å føle seg utenfor så den bestemmer seg for å bli vond igjen når jeg ikke klarer å bevege meg skikkelig. Når det skjer vil den gamle nakkeskaden min være med og leke også og da overrasker det kanskje ingen at hodepinen kræsjet festen.

Seriøst. Dette suger. Alt er vondt. Det er veldig spennende å bære en kaffekopp og bæring av barn er en risikosport ingen vil jeg skal delta i.

Rent logisk nok vet jeg at dette går over igjen. Det er ikke første gangen kroppen min har låst seg helt og bare er vrien. Men det er alltid en liten stemme bakerst i hjernen min som forteller meg at denne gangen gikk jeg visst i stykker for godt.

Mugg og alger i badeleker for barn

2011-06-02T21:20:00.001+02:00

Knappen fikk av meg et sett med små badedyr i plast til å leke med i badebaljen sin. Du vet slike hule, med et lite hull i. Det har slått meg at det kan bli ekkelt på sikt all den tid jeg har hatt både dam og akvarie å holde rent i sin tid, men så har jeg ikke tenkt mer på det og Knappen har elsket lekedyrene sine.

Ikke før i går da jeg slapp badelekene ned i vannet og lurte på hvorfor de var så misfarget i plasten. Sorte i flekker liksom, og noen steder så det nesten ut som om lekene var skyggelagt. Jeg tok opp den ene leken og kikket på den og så at noe av det svarte beveget på seg mens jeg rørte på leken. Da Knappen begeistret trykket på sin leke (hun liker at det spruter vann ut av dem) kom det masse ekkel algeaktig slimete substans ut. Utrolig ekkelt. Jeg aner ikke om det er mugg eller alger, men det spiller ingen rolle...

Se mine sorte sjatteringer, en gang var jeg helgul

Så disse lekene er nå i søpla, og nye badeleker skal kunne enkelt skylles, tørkes og helst kunne slenges i oppvaskmaskinen.

Nodee - Revisited

2011-05-29T09:09:00.000+02:00

På torsdag var jeg på date med min ektemann. Barnet var for en gangs skyld godt plassert hos barnevakt over natten og vi benyttet anledningen til å se Thor i 3D og spise middag på Nodee.

Jeg har vært på Nodee og spist en gang før og forventet meg derfor bra mat. Det fikk vi ikke. Jeg ble rett og slett virkelig skuffet - og det å bli skuffet med en 650,- kr prislapp er verre enn å bli skuffet med en prislapp på det halve bare så det er avklart.

Vi bestilte noen sushibiter til forrett. Risen var hard, rett og slett underkokt. Det var miserabelt dårlig. Var det ikke fordi jeg hadde litt knapt med tid mellom middag og kino ville jeg klaget. Ikke var det wasabi mellom risen og fisken heller, noe de med et passe halvnedlatende tonefall forrige gang jeg var der hadde bedyret at de alltid serverte nigiri-sushien sin slik (det er slik nigiri serveres i Japan, alltid, selv på de billigste stedene - hvorfor dette jevnt over ikke gjøres i Norge er uforståelig for meg).

Til hovedrett delte vi en Crispy Duck, en rett jeg kun har spist på Dinner tidligere. Og som jeg kun kommer til å spise på Dinner igjen. For det første er det den minste anden jeg har sett i mitt liv, for det andre var den dårlig oppskåret slik at det var både slintrer og brusk innimellom kjøttet og for det tredje var det lite grønnsaker. Men siden rett skal være rett har de bedre ho-shin-saus enn Dinner og man fikk flere rispannekaker.

Det kan hende servitørene overhørte at vi baksnakket middagen for påfallende nok ble vi aldri spurt om maten hadde smakt.

Uansett ble dette siste gangen jeg spiser på Nodee. Jeg betaler ikke masse penger for middag hvis jeg risikerer å få objektivt dårlig mat og det tross alt finnes en Dolly Dimples rett opp i gata som leverer varene som forespeilet hver eneste gang.

Problemer med definisjonen av lavkarbo - personlig avklaring

2011-05-27T20:02:00.001+02:00

Når noen spør, og jeg svarer bekreftende, på at jeg stort sett spiser lavkarbo nå må jeg følge opp med å forklare. Jeg vet hvor forvirringen kommer fra, for inntil jeg la om kosten og leste meg opp og brukte masse tid på dette var "lavkarbo" ett begrep for meg.

I virkeligheten er "lavkarbo" en ekstremt ubrukelig sekkebetegnelse. Den brukes stort sett om de fleste typer kosthold som involverer at man spiser betraktelig mindre karbohydrater enn nordmenn flest gjør i dag. Og for ordens skyld så spiser man fort på et "normalt norsk kosthold" en 70-80% karbohydrater. Jeg har talt nemlig - med god hjelp av vektklubbens kostholdskalkulator.

Og denne sekkebetegnelsen gjør det unødvendig komplisert å snakke om lavkarbo da folk flest etter noen runder med dagspressen forbinder kostholdet med Atkins eller andre dietter hvor man tvinger kroppen i ketose for å forbrenne fett.

For ordens skyld stiller jeg meg tvilende til dette med at gudoghvermansen gjerne vil i ketose. Dette er ikke en ukomplisert ting å gjøre for kroppen og legger en god del press på ens fysikk. Det anbefales at man er minst 10 kilo overvektig og gjerne følges opp av lege. Det er veldig mange som er opptatt av å snakke med meg om at ketose i mange forskningsmiljøer oppleves som potensielt helsefarlig. Dette har ikke jeg medisinsk kompetanse til å uttale meg om, men er det noe som er allment kjent er det at overvekt har så store helsemessige konsekvenser at for veldig mange mennesker vil ketose i samarbeid med lege (selv med ukjente langtidsvirkninger) være en positiv ting. Jeg har vel til gode å møte noen som føler seg dårligere av å nå en normalvekt. Men jeg mener også det at så lenge helsepersonell faktisk mistenker at det kan ha uheldige konsekvenser for kroppen på sikt å være i ketose så trenger man da ikke å lefle rundt med slikt på egenhånd for å bli kvitt en 5-6 kilo for mye. For alle som vil teste ut ketose: les bøker - ikke nettsider, og les hele boken; starten legger ofte føringer det kan være viktig å få med seg.

Så nei. Jeg er ikke i ketose. Jeg vil ikke i ketose. Det er ingenting ved min kropp som tilsier at jeg kan og vil benytte meg av den diettmetoden.

Jeg spiser frukt, korn og meieriprodukter i moderasjon, litt ris og skeier ut med grovt brød og potetgull i helgene. Jeg får ikke angst av å spise litt potet og har gjerne en flaske appelsinjuice i kjøleskapet. Derimot unngår jeg kaker, loff, pasta, smågodt, melkesjokolade, is og andre klassiske sukkerprodukter. Jeg har denne uken takket nei til kake og/eller vafler hver eneste dag (seriøst - hver dag har noen gjerne ville gi meg kake!). For ordens skyld spiste jeg hjemmelaget eplepai i forbindelse med 17. mai og Kents bursdag dagen etter, hjemmelaget pizza lørdag forrige uke og skeiet ut med pepsi max på restaurant i går.

En vanlig dag spiser jeg 4-korn frokostblanding med cocoa nibs, gojibær og naturell yogurt. Lunsj er ofte blandet salat med masse grønnsaker, egg og linser hvis ikke de har en god varmrett i kantina som passer spisingen min. Middag er noe protein (bønner/egg/fisk/kjøtt) med mye grønnsaker til, og som mellommåltid spiser jeg noe frukt, nøtter eller annet.

For meg er ikke dette et ekstremt kosthold og jeg føler at jeg ikke kjenner meg igjen i slik lavkarbo som mat blir oppfattet av "folk flest" jeg snakker med selv om jeg uten tvil spiser slik at jeg holder meg innen definisjonen. Hvis jeg skal gradere meg innenfor de ulike retningene av lavkarbo spiser jeg et sted mellom low carb/high fat og Fedon Lindberg.

For ordens skyld føler jeg dette passer meg supert, men det er en utlegning for et annet innlegg.

For videre informasjon om lavkarbo ser denne nettsiden ut til å ha satt seg ned og skrevet et ganske fornuftig sammendrag,

Sykdom, sykdom og mer sykdom - Eller; jeg er et persilleblad

2011-05-20T13:57:00.001+02:00

Jeg har kanskje ikke kost meg så mye i tre ukers permisjon som man kunne ha trodd i forveien. Jeg har ikke fått gått masse ned til Østensjøvannet, jeg har ikke fått startet et eneste syprosjekt og hadde det ikke vært for at jeg hadde tilstedeværelse nok til å vaske leiligheten første permisjonsdag ville vi nok levd i en svinesti alle tre.

Det jeg derimot har fått vært er syk. Bortsett fra den første uka hvor kun pollenet plaget meg. Da var jeg ellers frisk og storkoste meg utendørs. Rett skal være rett.

Men syk altså. Først med uvi som heldigvis hadde vett nok til å gå over uten antibiotika. Men så mens immunforsvaret mitt var nede for telling ble jeg inmari forkjølet. Heldigvis hadde jeg fine, engelske forkjølelsesmedisiner slik at jeg fikk tatt vare på Knappen - Knappen som ble syk akkurat når jeg begynte å bli frisk igjen og hvis sykdom sørget for at vi så godt som avlyste 17. mai her i huset. Og nå som hun begynner å kvikne til har jeg vondt i halsen og hodepine som ikke vil gå over uansett hvor mange piller jeg kaster på den.

Så teit er det å være syk på 17. mai

Dette begynner å bli latterlig. Jeg skulle ledd rått hvis det ikke var for at jeg er for sliten. Samt at jeg synes skrekkelig synd på meg selv. Skrekkelig. Rent manneforkjølelsesynd på meg er det.

Det er akkurat som om immunforsvaret mitt har sluttet å virke. Klappet sammen. Takket for seg. Dratt på utenlandsferie. Skrekkelig urettferdig er det all den tid jeg både tar omega3 og spiser masse antioksidantrik mat og grønnsaker og sunne ting sånn ellers.

Og så lover det ikke så godt for høsten når Knappen skal starte i barnehagen hvis jeg skal plukke opp hver eneste liten sykdom andre har. Kanskje jeg trenger å lage meg en snasent kjede laget av små ampuller med håndsprit?

Åpent brev

2011-05-17T09:13:00.000+02:00

Kjære Aardman Animation.

Jeg vil gjerne benytte denne dagen til å takke dere fra dypet av mitt hjerte for å ha gitt oss i åresvis brilliante animasjonsserier og -filmer. Dere har fått denne damen til å le og kose seg i flere år enn jeg synes vi skal dvele ved. Ikke bare har dere godt håndverk og gode ideer, men dere gjennomfører med stil og lager barneserier som også voksne synes det er gøy å se på.

Spesielt vil jeg gjerne takke dere for Timmy Time. Timmy er uten tvil den hyggeligste lille rampesauen i tv-historien, og jeg elsker den lilla streberuglen ganske mye også.

Men min store kjærlighet til dere akkurat i dag skyldes ikke at jeg har fnist når den lille katten fornærmet sier miiiauuu, men det at Timmy Time tydeligvis er et magisk program.

I natt tiltet nemlig min lille ettåring. Hun hadde så vondt et eller annet ukjent sted, og var så forvirret av høy feber at det eneste hun kunne gjøre var å hyle skikkelig høyt, skikkelig mye og skikkelig lenge. Hun gråt så sårt at det ikke gikk an å få kontakt med henne og en bekymret meg med sovehår og singlett lurte veldig på om det er sånn det føles rett før man må pakke barnet i bilen og reise på legevakten.

I ren desperasjon satt jeg da klokken fire i morges på en episode av Timmy etter å ha gitt barnet nattens andre paracet. Intromusikken hadde ikke holdt på mer enn i noen sekunder før datteren min gikk fra gråting til lett hiksting, pekte på tv og sa bæ bæ bæ. Ikke bare sluttet hun å gråte, men vi fikk også lurt i henne brødskive og litt smoothie. Deretter sovnet hun og sov et par timer før hun våknet opp overraskende blid og fornøyd.

Jeg vet ikke hva dere har gjort med denne serien for å gjøre den så magisk, men takk. Tusen, tusen takk.

Bare bittelitt uggen

2011-05-16T19:24:00.000+02:00

En sånn syk en

I dag har jeg lært meg noe nytt. Jeg har lært at hvis noen kaster opp på meg så blir jeg sympatikvalm. Ikke gir det seg på noen timer heller. Og når man er sympatikvalm orker man ikke laks til middag faktisk.

Men stakkars lille febrile Knappen min orker ikke hverken vått eller tørt - to biter med lapskaus er ikke middag, og tre skjeer med grøt er ikke kveldsmat. Hun slår vannflasken og snurper munnen sammen for alt annet enn smoothie på pose hun kan drikke selv. Derfor har jeg selvsagt kjøpt inn omtrent alle smoothieposene de har på Rema og trøster meg med at selv om hun er en tynn liten jentunge har hun sikkert litt å gå på for noen dager.

Knappen ble dog glad for en flaske med morsmelkserstatning. Vi satt og koste oss med den mens vi så på litt tv. Koste oss veldig helt til hun veldig overrasket kastet opp et par dl med nylig inntatt melk over meg, seg selv, sofaen, gulvteppet, Timmy-bamsen sin og gulvet. Da var vi vips ikke noe glad for den flasken med melk lenger og Knappen gråt og jeg måtte trøste og vaske og alt på en gang. Da Kent kom hjem fem minutter senere skal jeg innrømme at jeg sjelden har vært så glad for å se ham, og ga klar beskjed om å bade avkommet mens jeg vasket meg, sofa, teppe, Timmy og gulvet.

Nå, fire timer senere, er jeg fortsatt sympatikvalm, får kyllingvinger som trøst og håper at Knappen våkner opp frisk og rask i morgen.

Klart som glass

2011-05-16T15:38:00.000+02:00

Etter at jeg fikk barn er jeg mer lettrørt enn før. Jeg kan ikke se eller høre om noen som mister foreldrene eller barna sine uten at det kjennes ut som om innsiden av kroppen min blir skåret opp med bittesmå kniver.

I sted var jeg og Knappen ute og så på barnehagenes 17. mai tog. Og der, midt inne i toget var det en tydelig kreftsyk mamma med datteren sin i den ene hånda. De hadde flagg begge to, smilte fra øre til øre- den ene i pensko, den andre i joggesko - og var de som ropte høyest hurra av alle sammen. Det var bra jeg hadde solbriller på siden jeg måtte klemme litt ekstra på min egen lille datter mens jeg gråt varme tårer. De var så fine, og så tydelig begeistret over å kunne være der sammen de to, akkurat i dag. De var så glade og mer levende og tilstedeværende enn alle andre i hele det enormt lange toget.

Skjønnhetsdill som virker for meg - Pedikyr med PedEgg

2011-05-14T12:52:00.000+02:00

Jeg liker å ha pene, myke, velhydrerte og skjønne føtter. Derimot liker jeg ikke å sitte og bade føttene fordi det er kjedelig og jeg synes en tradisjonell fotfil egentlig ikke funker så bra. Det kommer ikke på tale at jeg skjærer bort død hud selv med en liten skalpell og jeg synes en time hos fotpleier egentlig er ganske kjedelig og gjør sistnevnte kun hvis jeg føler jeg må (som da jeg var gravid eller hvis tåneglene mine plager meg).

For et par år siden var det noen amerikanske blogger jeg leste som skrøt av PedEgg og sa at det var omtrent det beste innen fotpleie siden hjulet - eller noe i den retning.

Og det er faktisk sant. Det er nesten magisk. Jeg har nettopp bestilt nye etter at jeg slet ut mitt forrige og fikk stelt vintertørre føtter i morges.

For det første skal den brukes på tørr hud, ikke noe søling med vann og fotsalt og ladida. Man filer av den tørre, harde huden med en grov fil som mest av alt minner om en osterasp og dernest går man over med den siden som minner om sandpapir. Svosj svosj og 10 minutter senere er føttene mine myke og pene og klare for en fet krem. Man skal visstnok være litt forsiktig for å ikke overfile, så langt har jeg klart meg helt fint og jeg har brukt denne en god stund nå.

Den kan bestilles for en ganske rimelig penge på eBay.

Infeksjonstid igjen

2011-05-11T08:58:00.000+02:00

I fjor på denne tiden her var jeg ganske så syk med en brystbetennelse.

I år på denne tiden her er jeg syk med mitt livs første urinveisinfeksjon.

Jeg håper ikke dette skal bli en vane slik at jeg neste år får en ny infeksjon. Det hadde jo vært litt teit synes jeg.

Uansett så er jeg trøtt, sliten, grinete og har mye mer vondt i magen enn jeg hadde innbilt meg at man fikk av en uvi. Det svir ikke når jeg tisser og takkogprisfordet (jeg har nemlig fått det beskrevet av andre i meget livlige termer og er glad for de små ting!). Magen verker som et blåmerke og av og til nøkker den til for moro skyld og gir meg ekstra vondt.

Legen min er tydeligvis en hippie og har ikke gitt meg antibiotika. I teorien er jeg veldig for å være restriktiv med sånt siden medisinen tross alt ikke eksisterer i et vakuum, men her jeg drikker hemningsløse mengder med vann og tranebærjuice mens jeg avventer at det hele skal kunne gå over av seg selv så er jeg litt mer pro løslig omgang med antibiotika enn jeg var for bare en uke siden.

Bakemester Harepus - feiring av en ettåring

2011-05-06T08:54:00.000+02:00

For noen uker siden ble Knappen ett år. Jeg har vanskeligheter med å tro det. Dette året har bare sust avgårde og det har skjedd så mye at det er helt sprøtt.

Jeg tok jo tross alt med meg denne her hjem fra sykehuset i april 2010:

Se så liten. Bitteliten. Helt ny.

Og nå har jeg en robust ettåring! En ettåring hvis bursdag selvsagt måtte feires med selskap (et stille og rolig selskap ettersom hun hadde bursdag midt i påsken). Og det er ikke selskap uten kake, det er noe alle vet!

Jeg gikk kanskje litt amok med kakebakingen. Jeg kom inn i en sånn lomme av kreativitet som ikke skjer meg så ofte i alle fall, men hvor det er hyggelig å være og man blir lykkelig av å sitte og fikle med ting. Derfor fikk Alma sin egen spisekake som var en muffin med smørkrem og lys på, jeg hadde hadde gele og jeg hadde laget en oreo-sjokoladekake med Timmy-Tid tema ettersom Knappen elsker Timmy Tid.

Det er Timmy-kaken jeg er stolt av. Virkelig stolt. Jeg viser den frem til alle som marginalt er interessert i å se på bildene. Det tok meg et par timer å lage Timmy i marsipan og ingen fikk spise ham. Nå pryder han en hylle på kjøkkenet, og jeg tror han trives godt der!

She's my heartbeat

2011-05-05T09:18:00.000+02:00

Det er virkelig ikke noe slaraffenliv å være hjemme i permisjon med en ett-åring. Det er mer som et evig sirkus og tivoli på en gang der Knappen sier oooo og oi og der og er generelt begeistret for omtrent alt vi ser. Hun elsker barn, dyr og mennesker med mørk hud og flørter hemningsløst med alle som vil.

Å sitte på fanget er for andre, mindre barn og ikke noe hun bedriver lenger. Kosing er også noe mammaen hennes håper kommer tilbake på et senere stadie for akkurat nå har frøken Knapp for mye maur i baken for sånt.

Hun kan si pappa, favorittallet seks (det er så mange skjeer det er i en flaske med melk til henne!), bø, der, hallo, hadet, nei og dalek (ja, dalek). Hun kan av og til si ja, gidder ikke si mamma og prøver å etterape nesten alt vi sier.

Bildet til venstre er fra i går morges da vi hadde delt min frokost. Hun forlangte nemlig meget bestemt å få spise frokosten min og jeg er myk og ga etter. Faktisk overrasker det meg hvor flink hun er til å formidle hva hun vil, og hvor mye av det hun vil som hun har tenkt ut helt av seg selv i det lille hodet sitt. Det må være egenviljen som gjør seg gjeldende i annet enn raserianfall, og det er jo litt hyggelig.

For raserianfallene hennes er nemlig ikke like hyggelige og jeg er fullstendig målløs over en ettåring som kaster seg ned på gulvet og hyler som en stukken gris når hun ikke får det som hun vil. Eller som i hemningsløst sinne kaster seg bakover i bue så hodet dunker i gulvet og kun lynraske reflekser hos foreldrene gjør at hun ikke går boms i bakken fra sofaen når sinnet presser seg frem mens hun er på fanget.

For jeg er litt sånn at er dette virkelig min søte lille jente som vanligvis tripper rundt og skravler kontinuerlig? Hun som ler så nesen krymper seg sammen og som kaster hodet bakover og liksomskoggerler når hun synes hun har vært morsom. Den lille ettåringen som danser når det settes på musikk og som er lykkelig når hun er omringet av bøker hun kan bla i, som hviner av fryd når de bøkene er Kokos verdens minste elefant og som begeistret klapper i hendene hvis noen har vært flinke enten i virkeligheten eller på tv.

Gi meg viljestyrke noen

2011-04-29T20:23:00.001+02:00

Det er dag fire i mitt nye, sukkerfrie liv.

Frem til nå vil jeg si at det har gått bra, easy-breezy, nema problema. Har bare følt meg bra - flink og makeløst deilig å ikke kræsje fra sukkerhøyder hele dagen.

Men akkurat nå er det fredag kveld og jeg tar meg selv i å dagdrømme om snop samt å surfe nettet etter alternative ting å stappe inn i munnen min, du vet - bare for å spise fordi det er så fint å spise. Noe søtt. Mmmm.

Akkurat nå føles dette første-verdens-problemet ganske stort - kanskje jeg skal gå og opprette en kiva-konto eller noe for å få litt perspektiv på sakene. Jeg skal i alle fall ikke spise noe snop (dessuten har jeg vært forutseende nok til å tømme alle skap for alle søtsaker!).

Fri som fuglen

2011-04-27T08:43:00.001+02:00

Jeg har bare to dager igjen på jobb før jeg skal ha tre og en halv uke hjemme med Knappen igjen.

Forrige gang det var oss to lå hun stille mest, og rullet kun hvis det var helt presserende.

Nå skal jeg være hjemme med en som danser og synger for meg, som spiser mye mat selv, som kan opptil flere ord og som krabber med lynets fart. Hun vil helst bare stå og klatre og har fått sin første hårklipp. Hun er stor, liten jente nå - og jeg gleder meg så mye til å fjase rundt og leke med henne, hun er tross alt den kuleste jeg vet om.

Sukker! Sukker! Sukker!

2011-04-22T08:57:00.000+02:00

Det begynner å bli en tre års tid siden jeg for første gang bestemte meg for å kutte ut sukker fra kostholdet mitt. Ut i fra den informasjonen jeg hadde da erstattet jeg hvitt sukker med fruktose og kuttet ned på mel og en del andre ingredienser som omdannes til sukker i kroppen.

Det gikk skeis etter en stund. Som det alltid har gjort med meg.

I fjor spiste jeg lenge et passe strengt kosthold med kun grove kornprodukter, minst mulig sukker, lite snacks og kun 1-2 frukt om dagen. Jeg følte meg, som alltid, veldig bra med et sunnere kosthold. Så forsøkte jeg å innføre sukkerholdig mat i moderasjon - og så gikk det galt. Igjen.

Dette er bare to eksempler. Jeg ser ut til å være ute av stand til å forholde meg til sukkerholdige matvarer som normale folk. Får jeg litt vil jeg ha mer og mer og mer. Jeg tuller ikke når jeg sier sukkerholiker og stapper i meg mens jeg føler at dette ikke er bra for meg - sukker gjør meg ikke bare tjukk, det gjør meg også sur, gir meg hodepine, gjør meg slapp og tom i hodet (sånn etter at det initielle sukkerrushet har gitt seg...). Forskningsmessig debatteres det om sukkeravhengighet er fysisk eller psykisk - for meg føles det subjektivt som en kombinasjon.

De siste par månedene har jeg derfor gjort et slags eksperiment. Jeg startet med å fjerne alle former for sukker fra kostholdet mitt: Vanlig sukker, honning, meieriprodukter, frukt, kornprodukter, ris, pasta - absolutt alt. Jeg beholdt cottage cheese til frokostshaken min pga proteininnholdet. Jeg spiste med andre ord en høyproteindiett, men sørget for å ikke gå i ketose. Hver lørdag skeiet jeg ut med alt som ellers i uken var forbudt både for å kunne holde meg i skinnet og for å fylle på karbohydratlagrene mine.

Målet var å få kontroll på sukkerinntaket, tvinge kroppen til å gå ned rundt midjen (som var 91 cm ved start, et sunt midjemål for en normal kvinne er under 80 cm) (det tykkeste punktet rundt midjen min var rundt 100 cm...) samt å gå ned mer i vekt (66 kg ved start) (da jeg startet å slanke meg for et drøyt halvt år siden veide jeg 74 kg).

De første par ukene var jeg sur. Sinna. Sukkerabstinenser. Men jeg var sterk, og så ga det seg. Etter en måned følte jeg meg full av energi, fikk enormt mange kommentarer på hvor bra jeg har sett ut og har gått ned fra ca 100 cm til 92 cm på det tykkeste punktet på magen, ned til 86 cm rundt midjen og vinket farvel til et par kilo.

Så kom del to av prosjektet: Opprettholde et høyproteinkosthold til vanlig, men spise litt kake på fredager på jobb, si jatakk til sjokolade om ble budt det, samt spise hva jeg ville på seminar i Bergen.

Resultatet kan oppsummeres med ordet snøballeffekt... Jeg klarer altså ikke å spise bare litt sukker. Plutselig sitter jeg der og spiser snop daglig i store mengder og kjenner et genuint behov for loff uten at jeg er helt sikker på hva som skjedde mellom den første kakebiten og nå.

Og midt i en slags mental fortvilelse over at jeg ikke klarer å begrense meg dukker Is Sugar Toxic artikkelen opp. Den er en oppsummering og vurdering av forskning som har foregått siden 1970-tallet og konkluderer med at det er større forskjell på kroppens behandling av sukker-sukker og sukkeret som finnes i feks ris. Den viser også til at sukker ikke bare oppleves som vanedannende, men også som giftig for kroppen i de kvanta de konsumeres i den vestlige verden, knyttes til utviklingen av en rekke sykdommer samt at man ved å innta en sukkerfri diett i stor grad kan reversere skadene man påfører kroppen.

For meg ble dette et slags aha-øyeblikk. Øyeblikket der alt jeg har lest de siste årene i kombinasjon med mine egne opplevelser ifht sukker bare falt på plass med dette som den siste puslespillbiten.

Jeg tror at sukker skremmer meg litt faktisk. Like mye som sigaretter skremte meg da jeg sluttet å røyke for snart fire år siden. Og jeg mistenker at jeg, med mitt tydelig vanedannede forhold til sukker, trenger å behandle sukker som jeg behandlet røyk og som en del mennesker må behandle alkohol - si neitakk, fjerne det, unngå fristelser.

Det kommer til å bli skikkelig vanskelig. Jeg lever i et samfunn der søte saker er forbundet med kos og hvor man oppleves som frekk om man ikke vil ha. Jeg har leflet med tanken om å lyve på meg en diabetesdiagnose bare for å gjøre det sosialt lettere for meg selv - det kommer nemlig til å være hardt nok med de unnskyldningene jeg klarer å finne på inne i mitt eget hode.

Oppstart er når påsken er over.
Og jeg går ikke med på å feile denne gangen her. Det føles nemlig som om alt for mye står på spill i forhold til min egen helse.

Hjertesukk fra en multiallergiker

2011-04-13T21:27:00.000+02:00

Jeg er sånn multiallergiker - dette regnes som en, to, multi - og for meg innebærer dette ting som at jeg ikke tåler mygg, laktose, katter, hunder, alt av pollen og kan dø av kontrastvæske for CT-undersøkelse.

Det er selvsagt litt kjipt med allergier, spesielt når sykehus glemmer at jeg er allergisk mot kontrastvæske slik at jeg må krangle meg til annerledes undersøkelser enn de har gitt beskjed om. Og pollenallergi er heller ingen spasertur i parken med mindre man har med seg både øyedråper, solbriller og massive mengder med snytepapir - og jeg må også begrense lufting fra mars til august hvert år.

Men alt i alt er det greie nok allergier jeg har sånn i det daglige. Jeg kan spise melk uten å omkomme av det, og kan spise litt meieriprodukter før jeg får magevondt hvilket er hendig i sosiale sammenhenger.

Derimot har jeg nå tydeligvis utviklet en ny allergi for et eller annet. Det fant jeg ut i dag da armen min plutselig så slik ut i fem-tiden:

Det klør, det klør - tiddelibom

Sannsynligvis er det en eller annen form for kryssallergi fordi jeg reagerer på pollen, men hva? Bortsett fra en liten bit sellerirot har jeg ikke spist noe annet i dag enn det jeg har hatt i meg de siste ukene. Man kan jo også være kryssallergisk mot det meste av normale matvarer og de trenger ikke være relatert til det pollenet som er ute akkurat nå.

Jeg håper inderlig at i dag bare var en engangsforeteelse fordi jeg virkelig, virkelig synes det virker slitsomt med allergier til mat, og ikke aner jeg hvordan jeg skal gå frem for å finne ut hva jeg faktisk reagerer på heller.

Mac sier du?

2011-04-03T22:07:00.000+02:00

Jeg har vært en pc-jente siden jeg lærte meg opp og ned på sånn summende boks med tastatur og skjerm koblet til. Det skal innrømmes at jeg gikk igjennom en fase i 19-års alderen der de var skumle som bare av det, men så tilhører jeg da også en generasjon som hadde skrivemaskin i valgfag på ungdomsskolen og bare virkelig rare folk tok data på videregående.

Lite visste vi den gang kan du si, og noen år senere skrudde jeg pc med mye iver og imponerte stort i delebutikker der jeg som jente kom og visste hva jeg skulle ha. Jeg kjøpte brukte deler av spillfanatiske venner og var i overkant knyttet til frankensteinmaskinen min. Bare det å gå over til bærbar var for meg et stort skritt - man kan jo ikke gjøre noe med en sånn liten nett en sammenlignet med et slikt monster man har på gulvet.

Og en Mac! En Mac skulle jeg i alle fall aldri ha. Det var bare sånne klysete designermennesker uten sans for ekte datamaskin som drev med sånt. Pha! Og ha! Og phøy!

Men nå har jeg falt langt. Jeg har falt fra min høye pc-hest og mykt og deilig ned i fanget på min MacBookAir. Jeg og lille frøken Air er nok egentlig skilt ved fødselen. Da den ble lansert fremstod den som alt jeg noensinne har ønsket meg i en maskin, og nå som jeg har den i mine klamme små fingre kan jeg bekrefte at den er perfekt. Perfekt. Jeg kommer nok i overkant lenge til å la meg begeistre over at det er en egen knapp for @ samt den geniale strømtilkoblingen som jeg vil gå så langt som å kalle sexy.

Jeg liker det her i epleverden med min iPhone og min Air. Og jeg kommer aldri til å gå tilbake. No, sir.

I like it here on the dark side

Nyttårsforsetter og -planer for 2011 - Første evaluering

2011-04-02T18:55:00.000+02:00

Jeg gikk høyt ut med planer for 2011 og det utfordrende å klare å tenke på så mange områder med endring på en gang. Har det funket i det hele tatt?

Spare mer: Dette har fungert fabelaktig. Heldigvis. PC'en min bestemte seg nemlig for å parkere tøflene for et par uker siden, og da var det strålende å ha en konto å ta av. Driver nå og refyller den.
Nøysom med handling/unngå shopping som terapi: Fungerer også strålende. Jeg har flere ganger stoppet meg selv i en døråpning eller hengt tilbake ting jeg har i hånden eller lukket en fane i nettleseren min når jeg har innsett at jeg bedriver emosjonell shopping. Selv da pappa døde klarte jeg å ikke ramle inn i gamle vaner.
Ønske meg ting: Dette er faktisk ganske gøy! Jeg får en finfin ønskeliste og her om dagen handlet jeg en treningsbag til meg selv som jeg trengte og hadde sett på ganske lenge.
Skal kun kjøpe klær jeg trenger: Dette fungerer også kjempebra. Jeg har kjøpt litt klær hver måned, og har nå flere bukser enn en som passer og er på utkikk etter noen flere topper. Har klart å unngå å handle topper som er ca bra i påvente av å finne noen som er perfekte.
Prosjekt sunnere og bedre meg er også i full gang. Jeg har strammet inn på dietten noe som går relativt bra. Den har litt mer rom for å skeie ut. Det er vanskelig å bli kvitt de siste 4-5 kiloene og de siste 8 cm rundt midjen, men jeg jobber aktivt med saken. Trener 2-3 dager i uka og er forelsket i kettlebells. Den siste halvannen måneden har jeg vært ekstra flink og får nå kommentarer på hvor raskt andre ser endring i meg. Jeg føler meg som en reklameperson for at trening er bra for en!
Ta med handlepose i butikken gikk så bra at jeg måtte begynne å kjøpe poser for å ha noe å kaste søpla i! Klarer stort sett å unngå å få med meg sånne små fjaseposer fra steder som ikke kan gjenbrukes som søppelpose.
Og bonusprosjektet lese mer går nok mye mulig i boks siden jeg har lest 18 bøker i år allerede.

Jeg føler meg med andre ord jevt over flink, sunnere og balansert. Det er faktisk ganske deilig å ikke hele tiden gi etter for innkjøp av alt mulig rart og stappe i seg med masse usunn mat til enhver tid. Å spare penger på konto gir en helt egen form for tilfredsstillelse og det samme gjør vissheten om at jeg ikke jevnlig drar ræl inn i mitt eget hjem.

Award og ting om meg

2011-03-24T20:41:00.000+01:00

Skolelyst har gitt meg en award. Shiny og alt mulig.

Sammen med denne hyggelige awarde’en kom det en utfordring om å fortelle åtte ting om meg selv.

1. Jeg pleide å være neat-freak ala Monica fra Friends. En sykdomsperiode etterfulgt av en i overkant røff graviditet har rettet på dette og jeg overser nå støv, skitt og rot som en proff. Dette er hendig all den tid en ett-åring klarer å rote og møkke til helt latterlig mye.

2. Søvn er noe av det beste jeg vet, og jeg orker ikke styre med søvnunderskudd i lengden. Derfor er jeg stort sett i seng rundt kl 22 og er en av de få relativt uthvilte småbarnsmødrene jeg vet om selv om Knappen jevnt over mener det er morgen lenge før det objektivt sett er sant.

3. Det at jeg ga bort 10-12 bæreposer med bøker i vinter synes ikke i bokhyllene mine fordi det stod så mye dobbelt. Jeg er en boksamlehamster og har meget godt av å nå eie en kindle.

4. Jeg er ute av stand til å lære meg å strikke skikkelig. Dette irriterer meg noe grenseløst.

5. Jeg var veggis (korrekt term: pescianer) i 6-7 år før jeg begynte å spise kjøtt igjen i fjor av helsemessige årsaker. Nå spiser jeg omtrent alt av rent kjøtt bortsett fra sau og lam som jeg synes har guffen ettersmak. Jeg spiser dog ikke noen farse- og blandingsprodukter eller kjøttdeig – da foretrekker jeg fortsatt veggis-alternativer.

6. Å lese bok i ro og fred under et pledd mens jeg spiser snop har vært min favorittaktivitet siden jeg lærte å lese første dagen på barneskolen.

7. Jeg er medlem av Mensa . Å være i besittelse av slik høy IQ har ingen praktisk betydning i hverdagen utover at jeg er over middels flink til å se generelle sammenhenger og organisere ting. Jeg er ikke nevneverdig geniaktig i matte og strøk i fysikk i første gym.

8. Jeg er jålete – noe både klesskap og sminkepung(er) bærer preg av. Har derimot aldri fortsått den greia mange kvinner har med sko.

Jeg ser! En laseroperasjon for øynene senere...

2011-03-13T19:23:00.000+01:00

Jeg har brukt briller siden jeg var seks år gammel og lærte og lese. Da begynte man nemlig å legge merke til at jeg bokstavelig talt satt med hodet i en bok, og siden har synsfeltet mitt vært preget av innramming. Da jeg var 18 fikk jeg meg linser, men ettersom jeg har skjeve hornhinner og linser for det må ligge nøyaktig på øyet (de har en vekt nederst) har dette ikke fungert så bra for meg.

Det siste halvannet året har jeg omtrent kun brukt briller og har blitt skikkelig lei. Jeg må ta de av meg når jeg trener, de dugger, de blir fulle av regn og etter at Knappen oppdaget brillene har de vært fulle av bittesmå fingeravtrykk. Derfor var jeg ikke vanskelig å puffe i retning av en laseroperasjon av øynene, og for halvannen uke siden var jeg til pers.

Jeg opererte meg hos Memira på Majorstua via godt syn. Metoden som ble brukt heter lasik, og ble vurdert som det beste for meg etter en veldig begivenhetsløs forundersøkelse.

Så.
Hvordan var det? Sånn uten å hverken overdrive eller underdrive?

Vel, først av alt var jeg skikkelig nervøs. Kvelden før var jeg full av snakk om å kanskje bare la være å møte opp og heller bare la de 25.000,- kronene gå inn i kategorien for svinn, men det var jo selvsagt ikke et alternativ. Da jeg ankom Memira var jeg nesten i neglebiter-land, men ble av alle ting fullstendig rolig av at de var skikkelig forsinket. Da hadde noe gått galt, og da var det liksom greit i hodet mitt (jada, jada - jeg har aldri påstått at hodet mitt fungerer optimalt...). Så da satt jeg og leste en stund, dro ut og handlet lunsj og noe overpriset sjokolade i bursdagspresang til en kompis og tok livet fullstendig med ro.

Da det endelig ble min tur fikk jeg en valium. Den hadde jeg sett frem til hele dagen og var litt vel entusiastisk tror jeg og veldig "hei, valium, min nye venn, kom hit så jeg kan spise deg" før jeg ble plassert på et hvilerom. Jeg er bare semibevandret i beroligende midler, men skjønte den virket da American Gods plutselig ble like intrikat som et Escher-bilde.

Og takk og pris for Herr Valium! På grunn av den var jeg ganske så rolig og lot meg lede som et lam til slaktebenken der jeg bare var helt "ok, du teiper fast det øyet der ja, og Clockwork Orange åpner det andre øyet ja, og så drypper du bedøvende dit ja, og kikke på den prikken sier du, dumdidum, ja og så pirker du der ja, og oi der skjedde det noe rart og se på alle de fine fargene der oppe oi oi, og der vibrer noe ja da skjærer du vel i øyet mitt da, javel, oi, så fine farger og usj svidd lukt altså æsj det er øyet mitt og ja, vips er du ferdig ja og da skal vi gjøre det samme en gang til og oi så fine farger" i stedet for å frike ut. (Svigermor har gjort dette uten valium og hatten av for henne!)

Da jeg reiste meg opp var alt tåkete og damen fulgte meg inn på et hvilerom med en divan der jeg lå med pledd og bare halvdormet og var litt stolt av meg selv og halvsløv på valium (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker den valiumen?). Etter en tre kvarters tid sjekket de at alt var gått som det skulle, dryppet øynene med bedøvende dråper og sendte meg hjem med mann og barn som ventet med bil.

Jeg hadde hørt veldig blandede erfaringer om hvor vondt det er etter en sånn laseroperasjon. Alt fra at det knapt nok var smerter til at det var helt forjævlig innom at noen tok et par paracet. De på klinikken hadde heller ingen konsensus, men jeg holder meg til at min personlige oppfatning av min subjektive opplevelse av min smerte er at hun som sa at jeg kom til å ha det skikkelig vondt hadde helt rett. Jeg startet med to ibux. Høynet raskt med to paracet og etter en liten stund til ropte jeg på Kent om at han måtte komme med kodeinet mitt (de fleste har ikke det løst og har kanskje litt paralgin forte slengende, men jeg bedriver blandingsmisbruk pga ryggskade). Det er meget mulig jeg ulte noe i retning av at jeg angret før jeg kastet alle ut av det mørklagte soverommet og lyttet til musikk med sammenbitte kjever.

På et eller annet tidspunkt sovnet jeg. Og sov som kun de dopede sover. Våknet opp rett før Knappen skulle legge seg og bortsett fra noe mildt ubehag var øynene fabelaktige. Jeg var skikkelig lyssensitiv og skrudde av alt lyset i leiligheten, men kunne fint nok se på barnetv med mitt barn og så litt voksentv etter at hun hadde lagt seg. Uten briller.

I en uke måtte jeg dryppe fem ganger daglig med antibiotika og har kunstig tåreveske som skal benyttes ved behov. Behovet varierer og er sterkere på jobb enn hjemme. Dessverre reagerer jeg allergisk på Oxyalen som jeg fikk på klinikken (jeg får eksemlignende utslett under øyet som sprekker) så forsøker nå en annen kunstig tårevæske jeg har kjøpt på apoteket.

Jeg ser som en haukørnugle og det er magisk. Synet mitt er mye bedre enn noen linse eller brille kunne gjøre det, og på fredag trente jeg og hadde hele salen og instruktøren i fokus. Jeg er dog dønn avhengig av en solbrille utendørs og er blitt hun på t-banen som har solbriller på inne i tunnelen også. Dette kan sikkert høres slitsomt ut, men jeg er foreløpig ekstatisk over at jeg kan bruke solbriller i stedet for mitt ene par med styrke og har den siste uken kjøpt to par nye solbriller (yey!). Så får folk bare tenke sitt der jeg sitter og sniktitter bak mørke glass, jeg på min side er bare søt og begeistret - helt sant!

Rosa. Rosa Plattan. Rosa briller. Rosa boble.

En av dine nærmeste er død - vennligst rykk tilbake til start

2011-03-13T09:17:00.000+01:00

Etter at pappa døde for to uker siden har jeg delvis vandret nummen omkring i verden og delvis taklet noe som har føltes som en enormt berg av ansvar og papirarbeid. I denne prosessen har jeg lært en del ting.

Det er ikke noe som heter å si fra seg arv. Dette er en vanlig misoppfatning og noe som gjorde at jeg i åresvis trodde jeg slapp å styre med boet etter pappa som hovedsakelig er fullt av gjeld og ingen formue. Å si fra seg arv kalles å be om offentlig skifte - da gjør det offentlige jobben og du kan i den prosessen si "ok, takk for hjelpen - nå vil jeg ikke ha mer med arven og boet å gjøre". Problemet er at dette koster minimum 40.000 kr som er hva staten tar seg betalt for å gjøre dette. Jeg har ikke 40.000,- kr.

Når man er født av noen må man altså, uansett forhold til avdøde, styre med begravelse og arv. Arveloven kan løst sett tolkes som "den mest ansvarlige av avdødes barn sitter i møkka med alt papirarbeidet og alle telefonene og all planleggingen osv mm".

Man kan arve gjeld, det er ingen myte.

Når boet knapt nok har vekslepenger i seg nok til å dekke gravferd bruker man skjema som heter erklæring om skifte av bo av liten eller ingen verdi. Hvis det er mindre enn 75.000,- kr igjen etter at begravelsen er betalt blir de pengene utbetalt til personen som står ansvarlig for gravferdsutgiftene (det siste her tok det meg intet mindre enn tre telefoner til tre ulike steder å finne ut, forresten). Blir det mer enn den summen igjen står man kun ansvarlig for gjeld innen boets verdier, dvs at man ikke arver noen gjeldsfelle.

Man kan søke NAV om refusjon av gravferdsutgifter. Man kan få et maksimalbeløp på rundt 19.000,- kr og er behovsprøvd etter avdødes likning. Dette lønner det seg helt klart å la begravelsesbyrået ta seg av.

Begravelsesbyrået er i det hele tatt en uvurderlig kilde til informasjon og hjelp.

Det er ikke den ynkelige pamfletten staten gir deg som forteller deg mer om hvordan du skal sørge enn om hva du skal gjøre med det praktiske.

Du kan ikke få ut noen informasjon om avdødes økonomi eller annet uten skifteattesten. Skifteattesten får du ikke før du har sendt inn alle papirene der du skal fylle ut spesifikke punkter om avdødes økonomi. Man kan dog få en midlertidig skifteattest.

I tillegg kan du ikke få noe tilsendt noe særlig i posten som avdødes bobestyrer. Neida, man må ta seg fri fra jobb, møte opp med et papir i hånden personlig og så kan man få hjelp. Dette er latterlig.

Jeg er nå så utrolig for å forenkle dette. Jeg ønsker at man kan få en konvolutt fra begravelsesbyrået når man kontakter dem. Der ligger det et skjema med hvor man kan fylle ut hvem som er død og hvem som står som dokumentansvarlig/midlertidig bobestyrer, denne sender man inn sammen med dødsattesten. Vips får man i posten de aktuelle skjema for arv, gravferdsstøtte, fjorårets likning for avdøde og annen relevant informasjon et offentlig kontor kan skrive ut med et tastetrykk. Mennesker i sorg slipper slik å ringe et utall offentlige instanser. Skjemaene man skal fylle ut kan også i de fleste tilfeller forenkles betraktelig.

Farvel pappa -

2011-02-27T20:57:00.001+01:00

De siste dagene er det som jeg har vært med i en indie-film. Du vet typen, den hvor ingen er Hollywood-pene og hvor handlingen går sakte og hvor det ikke nødvendigvis skjer de helt store tingene, men hvor du følger menneskene i filmen gjennom noe livsendrende. Jeg har hørt scene i hodet mitt og sett hvordan filmen har blitt skrevet mens livet mitt bare skjedde rundt meg.

scene
Jeg sitter på kurs. Det er pause, mamma har ringt to ganger så jeg ringer henne opp. Jeg tror hun skal ringe for å spørre om detaljer om en øyeoperasjon jeg skal ta, men hun ringer for å fortelle meg at pappa ligger for døden og hvis jeg skal dit må jeg dra nå. Hun kan hente meg i Sandvika. Jeg får henne til å sjekke om pappa vil jeg skal komme, vi har nemlig ikke snakket med hverandre på 6-7 år. Pappa vil gjerne se ungene sine, sier han, og jeg har bestemt meg for mange år siden om å komme på dødsleiet om han vil treffe meg.

scene
Jeg er i en liten trygdebolig et sted utenfor Sandvika. Det lukter sigaretter og slik alle leilighetene til pappa har luktet i alle år. Og der er han. Den tynneste mannen det er mulig å forestille seg, dødssyk, så tynn som jeg bare har sett på dokumentarfilmer om aidssyke på slutten og fangeleire fra andre verdenskrig. Kroppen hans er full av utslett, pusten er tung. Jeg setter meg ned, vi snakker, jeg viser bilder av barnebarnet hans og forteller om da jeg giftet meg og om hyggelige ting fra jeg var barn. Tidspunktet for å ta opp noe vanskelig har kommet og gått for lenge siden. Pappa ligger der, krøllet sammen i en toseters sofa fordi det ikke finnes noen sykeseng til ham enda. Vi tar en røyk sammen selv om jeg har sluttet, og jeg takker hjemmesykepleien fordi hun tar vare på ham. Etter 20 minutter drar jeg, nummen, da pappa er så sliten at han sovner mens han snakker. Han vil gjerne jeg skal komme igjen, men jeg må ikke stresse...

scene
Jeg er hjemme fra jobb. Jeg er så sliten, så forvirret. Det er så mye å tenke på. Jeg leker med Knappen, lager mat, drar på senteret. Tar meg en sigg på verandaen. Selv om jeg har sluttet.

scene
Jeg drar på jobb. Svarer på hvordan det går med meg. Trener en times tid. Spiser mat. Har med meg fotoalbum fra da jeg var liten i sekken i tilfelle noen ringer meg og sier jeg må komme ut. Gjør jobben min. Men er ikke helt tilstede.

scene
Halvbroren min ringer meg. Jeg fikk tak i ham via facebook, bare flaks. Vi har ikke snakket med hverandre på 20 år. Det er en rar samtale. Og hyggelig. Gjør dagen enda mer surrealistisk. Jeg gir ham alle telefonnumre han trenger.

scene
Jeg er 10 meter fra inngangsdøren hjemme når jeg får en telefon om at jeg må komme nå hvis jeg vil treffe pappa en siste gang. Lillebror er i utlandet, han rekker ikke hjem. Han skal ringe. Halvbror kjører visst så raskt han kan fra Sørlandet - for å se en far han ikke har hatt kontakt med på 19 år.

scene
Jeg får en venninne til å kjøre meg. Mamma møter meg der. Jeg snakker med hjemmesykepleien som forklarer status, pappa orker ikke snakke mer, er vanskelig å få kontakt, men man merker han hører. Det hadde visst vært fint da Lillebror snakket med ham.

scene
Jeg kommer inn i rommet, jakken av, men skoene på. Pappa er om mulig enda tynnere enn for to dager siden. Det er tydelig at han ikke har lenge igjen å leve. Jeg snakker med fetteren min som har kommet inn, med hjemmesykepleien igjen. Med mamma. Jeg sitter på en stol ved siden av sykesengen pappa endelig har fått. Jeg holder dem magreste hånden jeg har sett. Den klemmer av og til i min. Jeg har ikke så mye å si. Av og til snakker jeg bare for å snakke - detaljer fra da jeg giftet meg, om ting fra da jeg var liten. Jeg bare passer på at han ikke er alene. Han fortjener ikke å dø alene, tross all fortid.

scene
Jeg sigger igjen. Jeg står på terrassen da pappa, noe ufrivillig, har sluttet å røyke denne dagen. Han kan ikke engang drikke. Jeg sigger mer enn jeg egentlig har stamina til. Jeg har med en vannflaske jeg drikker av. Ingen forsyner seg fra kjøleskapet. Hjemmesykepleien har vasket dagen før, så det skulle være fint der, på slutten. Hun avbestiller nattevakten, vil følge pappa til slutten.

scene
Halvbror kommer. Han er hel lik pappa, bare uten skjegg. Han er så lik Lillebror at jeg stadig tar meg i å tenke at det er som å stå og snakke med broren min, og det er det jo. Dette er jo den andre broren min. Han jeg ikke kjenner. Han snakker med pappa, forteller ting, og jeg ser den gamle, grånende, syke mannen dra så vidt på smilebåndet - den første reaksjonen jeg har sett på mange timer.

scene
Min onkels samboer kommer. Fetter drar. Mamma drar. Det er fire igjen; hjemmehjelpen, halvbror, onkels samboer og meg. Jeg sigger mer. Jeg holder pappa i hånden. Jeg viser alle bildene i fotoalbumet og vi fire kan snakke om dem. Pappa har ingen endring, men vi tror han hører. Jeg sigger igjen.

scene
Det blir sent. Jeg merker at jeg vil hjem. Det er akkurat som om pappa forsøker å ikke slippe taket enda, selv om han puster raskere nå, øynene er oppe. Halvbror sier han kan kjøre meg, han har fått sagt hadet nå. Pappa er i gode hender hos de to som blir igjen.

scene
Jeg sier farvel. Forteller at han må huske at uansett hva som har vært så har alle det godt nå. Alle ungene hans har gode liv, han har tre flott barnebarn. Alt er godt. Han kan godt slippe taket nå om han vil. Det er greit. Det er lov. Jeg sier at han ikke trenger å være redd, er det noe som er sikkert er det at vi alle skal dø en gang, og hvis han vil dø nå - så er det bra. Han trenger ikke leve mer. Alt er godt. Alt er bra.

scene
Jeg og Halvbror står utenfor i snøisregnet og tar en røyk. Hjemmesykepleieren kommer løpende. Etter at jeg hadde gått hadde pappa grått. Jeg har aldri sett ham gråte. Han har visst ikke grått noe særlig i det siste heller. Det går i overkant inn på meg.

scene
Jeg er hjemme. Det er natten nå, jeg har akkurat pusset tennene. Telefonen ringer. Pappa er død. Han ga slipp en halv time etter at jeg dro. De skal nå stelle ham og kle ham i klærne jeg har bedt om. Jeg sier takk. Jeg gir de andre beskjed. Jeg legger meg. Jeg gråter ikke.

scene
Jeg våkner opp. Det er lørdag. Jeg har ingen pappa mer. Jeg kaster pakken sigaretter i søpla.

Og det er her indiefilmer slutter. Det kommer ingen løsninger, ingen ferdige svar.

Men for meg er det ikke slutt.
For meg er det å oppdage at ingen har snakket med pappa noe særlig på mange år. Jeg er glad han ikke døde alene, glad jeg fikk være der. Men jeg kjenner ikke at jeg er glad. Jeg er nummen. Jeg er nummen og med hovedansvaret for å stede ham til hvile, arveoppgjør og dødsboet. Jeg har så mange lag av komplisert smerte og sorg at jeg ikke kan kjenne på det, og blir sint fordi så mange forteller meg at jeg nok ikke er lei meg siden pappa og jeg ikke har hatt kontakt - samtidig som det kjennes ut som jeg går i stykker.

For det er pappa. Uansett. Den eneste jeg noensinne kommer til å ha. Min pappa. Og han lever ikke mer. Og jeg må få sørge på min måte, ut i fra mine forutsetninger, mitt liv. Og det må ta den tiden det tar.

Paradigmeskifte

2011-02-19T19:06:00.001+01:00

Man får en baby og høye på pæra lover seg selv at man ikke skal bli til de foreldrene, for man er bedre enn dem helt klart. Skulle bare mangle liksom.

Men så; to tenner, søvnløse netter og en familievid forkjølelse senere - når Timmy Tid har feilet og alt foreldrene gjør er feil, så sitter man der da - og lar barnet se på treningsvideo* på tv mens hun gnager på fjernkontrollen og trykker på alle knappene. Man innser plutselig at man har blitt til en sånn en og gir blanke, barnet er i alle fall stille og virker sånn nogenlunde fornøyd.

Ikke at hun er sjefen eller noe altså. Langt der i fra...

*Ja, treningsvideo - Jillian Michaels faktisk. Av ukjente årsaker er dette noe av det gøyeste hun vet. Vi satt 25 minutter en tannrelatert sutrekveld og så på menn på YouTube som gjorde kettlebells-øvelser (ja, bare menn, damene var visst kjedelige og hun begynte å sutre igjen...).

Elixia - Oppsigelse av et hatforhold

2011-02-06T10:45:00.000+01:00

For alt jeg vet er hele Elixia-kjeden møkk - de sliter i alle fall hardt med slike enkle kundeserviceting som å oppgi pris hvis man kontakter dem. Akkurat dette irriterer meg faktisk så grenseløst at den eneste grunnen til at jeg meldte meg inn er beliggenhet; Elixia på Lambertseter er dessverre enerådende her oppe.

Dessverre, fordi Elixia på Lambertseter er mye mulig det dårligste senteret i hele Oslo. De er i alle fall det dårligste senteret jeg noensinne har satt mine ben i, og jeg har trent på senter siden jeg var 17.

Elixia surfer en del på at de har spa-avdeling og nye apparater. Men som alt annet her i verden hjelper det ikke å være pen utenpå hvis det mangler en hel del innvendig. På Lambertseter-avdelingen er det nemlig kun en liten håndfull med instruktører som vet hva de holder på med, resten er så hårreisende dårlige at de ikke burde få undervise noe sted som helst (og ja, jeg tror jeg har testet alle nå). Jeg har vært på styrketime der øvelsene har blitt vist feil, jeg har vært på andre timer som skal være "enkle og for alle" der øvelsene har vært sammensatte og umulig å tilpasse for mennesker med skader (som er et sånt type menneske jeg dessverre er), yogainstruktørene deres er middelmålige på det beste (med et hederlig unntak for Masimo) og er man uheldig nok til å forville seg inn på en spinningtime får man raskt lyst til å simultant gnage over pulsåren og legge seg over sykkelstyret og sovne. Da mannen min skulle ha en av sine to inkluderte PT-timer så kom PT'en over et kvarter for sent og var så ufordragelig at min meget avdempete og høflige ektefelle bare gikk.

Og ikke bare er de som underviser der langt under pari kvalitetsmessig, men de som jobber i resepsjonen er så sure at man kan få hakeslepp av mindre. Dette er faktisk et tidspunkt der man burde la førsteinntrykket fra resepsjonen tale for seg og deretter flykte til et annet treningssenter så fort man bare kan. Fortrinnsvis et som ikke er Elixia da de har markedets dårligste bookingrutiner og man kun kan reservere klasser fra dagen i forveien, og i tillegg har de markedets dyreste månedspris uten å levere innhold som matcher.

Elixia på Lambertseter kommer dog nok ikke til å slite med kundetallet. De har ingen konkurrenter og har godt over 7.000 medlemmer. Dette betyr at senteret til enhver tid er så proppfullt at det faktisk gjør det vanskelig å få trent der, og det fungerer ikke akkurat som noe incentiv for Elixia kjeden å faktisk gjøre grep slik at Lambertseter-avdelingen kan bli bra.

Etter å ha slitt med Elixia et knapt år nå orker jeg bare ikke mer. Så i dag skal jeg si opp, betale ut bindingstiden min og ikke se meg tilbake. Jeg har meldt meg inn på World Gym, og foreløpig er alt og alle der så bra at jeg og de støle magemusklene mine allerede gleder oss til å trene i morgen.

Nye tider -

2011-02-05T08:29:00.000+01:00

Klokka er litt over åtte om morgenen og jeg sitter med bena i sofaen, pc'en på fanget og har en kaffekopp lett tilgjengelig. I og for seg ikke et helt underlig scenario for de fleste, men for meg er dette et tegn på Nye Tider som kommer etter at man har fått sånn barn.

Ikke bare er jeg oppe og kaffedrikkende på denne tiden av døgnet, men jeg har også vasket og hengt opp en maskin med klær, ryddet og vasket på et fullstendig bomba kjøkken inkludert legge på duk på bordet og sette på oppvaskmaskinen. Jeg har vannet planter, ryddet i stua, tatt ut av tørketrommelen, spist frokost, ryddet i gangen, lett etter en forsvunnet andesokk, satt på rent trekk på vippestolen og selvsagt vasket, stelt, matet og lekt med Knappen. Før klokka åtte om morgenen... på en lørdag...

Den lyden. Den lyden som aldri stopper.

2011-01-28T20:08:00.000+01:00

De siste dagene har vi hatt en meget irriterende lyd hjemme. En slags høyfrekvent hvine- og pipelyd. Litt som en klagende katt eller en fugl i nød. Uansett hva vi har gjort har den vært nesten umulig å stoppe, og den har blitt mer avbrutt av en høy vrælelyd heller enn latterlyder.

Jada. Det er Knappen. Knirke-Knappen. Dag og natt. I går kveld og store deler av natten ville hun bare ligge stille i sengen sin og sove hvis pappaen hennes stod ved siden av henne. Forsøkte han å gå kom den høye vrælelyden tilbake igjen. I dag var det helt ok å dra på jobb kjente jeg - ingen av kollegene lagde høyfrekvente lyder og jeg hadde musikk, kaffe og marsipan.

Men mystisk nok har knirkingen og hviningen avtatt i løpet av dagen i dag. Det var uvisst hvorfor helt til Knappen bestemte seg for å tygge litt på fingeren min i sted og det var betraktelig vondere enn vanlig fordi det var noe meget spisst der inne. En taggete liten babytann som helt sikkert kommer godt med når Knappen tar frem rovdyret i seg og blir til Alma Sokkefanger.

Skummel sokkejeger med bytte

Mammablogg Awards 2010

2011-01-24T18:57:00.000+01:00

Konkurransen mest velskrevne mammablogg ruller og går, men snart er det over - dette blir siste innlegg i stemmefasen.

Jeg har oppdaget at jeg trass i at jeg kanskje ikke er en typisk mammablogger veldig gjerne håper å komme sånn nogenlunde plassert i den konkurransen, og vil derfor gjerne pent anmode de som liker bloggen min om å stemme på meg. Det vil være hyggelig og takk og takk.

For å stemme går man hit, scroller ned til mest velskrevne mammablogg, huker av for frem fra skyggene og stemmer.

Sååååå glad vil mamma bli om du stemmer på hennes blogg!

Vintersport

2011-01-23T10:36:00.000+01:00

Vi er ikke så harde på vintersport i min lille familie. Det var faktisk med gru her tidligere i vinter vi innså at til neste år må Kent og jeg gå til innkjøp av utendørslekeklær til oss selv... Vi eier ingen ski - hverken av bortovertypen eller nedovertypen. Ikke har vi snowboard heller. Faktisk er vi nok mer av typen til å sitte med solkrem i fjeset og en kopp kakao i solveggen.

Men i går utøvet vi en vintersport vi kan stille oss helhjertet bak, nemlig babyaking! Vi har kjøpt et akebrett der man kan binde fast babyen og så var det bare å trave avgårde. Lille frøken Knapp er en adrenalinjunkie så hun elsket å kjøre i bittesmå babystørrelse nedoverbakker, og da jeg løp med henne bortover veien skoggerlo hun. Svært lite slår ivrig babylatter over gnistrende.. eh... møkkete .... eh... grusstrødde... eh... veier. Altså. Svært lite slår liten jente latter!

Åååå - dette er så gøy!

Slik kjører man tur med akebrett i byen

It Gets Better Project - igjen

2011-01-22T14:04:00.002+01:00

It Gets Better Project gir meg troen på at folk som meg slipper å ha hatt den sånn som meg. At det finnes en verden vi kan lage der mennesker bare er mennesker og ikke blir bokselagt og plaget og satt utenfor det store shiny fellesskapet. En virkelighet der det ikke er om å gjøre å presse seg inn i en bitteliten trang konform kiste og bruke all sin energi på å bare fremstå som mer normal og A4 enn man er i stand til.

Jeg tilbragte mesteparten av barndommen og ungdommen i en sånn kiste. Dessverre er jeg skrekkelig dårlig på å fake slik at kisten min var proppfull av sprekker der det skinte igjennom at jeg nok egentlig var en sær dust. Sære duster får ingen venner, de får ikke være med på ting som er gøy. Sære duster får skjellsord og ting frastjålet seg og latter og plaging.

Etter flere år med å forsøke å undertrykke meg selv og så bli plaget hver gang jeg skinte i gjennom hadde jeg for det første ikke den fjerneste anelse om hvem jeg egentlig var, men jeg hadde heller ingen evner til normal sosial omgang. Årevis med empiri hadde lært meg at når jeg åpnet munnen så ville jeg med 50% sannsynlighet få dritt tilbake noe som gjorde meg usikker og fjern i sosiale sammenhenger - noe som jeg kan røpe at ikke akkurat gjorde underverker for mine evner til å ha det gøy samt å forholde meg til andre og for andre til å forholde seg til meg. Jeg hadde fått en virkelighetsoppfatning der ingen likte meg og der kanskje folk bare lot som om de likte meg for å siden peke og si hahaha, du trodde det du, men du er egentlig ubrukelig. Dette gjorde meg til en nervøs, hakkete dukkeperson. At jeg i tillegg på videregående skjønte at jeg var bifil var noe jeg klokelig holdt fullstendig kjeft om til langt oppi 20-årene.

Hvis noen er i tvil så er det ikke noe ok å ha det sånn. At jeg fortsatt åpnet munnen og sa hva jeg mente om ting etter mange år på skolen skyldes delvis en overutviklet rettferdighetssans og delvis en del av meg som er utrolig sta og har en vannvittig sterk egenvilje som mamma påstår har vært en del av meg omtrent fra før jeg kunne gå.

More gothic than thou - Delirium anno 1999

Da jeg sluttet på skolen ble det bedre. På høgskolen var det flere folk og annerledes folk, og i gothmiljøet som jeg oppdaget på den tiden var det av alle ting fremelsket å ramle utenfor dette A4-livet jeg hadde brukt mesteparten av livet mitt til å forsøke å passe inn i. Sakte, men sikkert begynte jeg å endre meg. Få mer tro på at jeg var genuint verdt å lytte til, at jeg var bra nok og kanskje til og med morsom av og til. Jeg møtte andre som likte det jeg likte, tenkte som jeg tenkte - og det var nesten magisk.

Det tar tid. Ikke minst siden deler av arbeidslivet er akkurat som skolen. Ikke alle arbeidsplasser synes det er stas med noen som skiller seg ut på hverken den ene eller andre måten, og jeg har hatt flere arbeidsgivere som mener at særhet og egen vilje er noe de helst ikke vil se snurten av. Fordelen med jobb fremfor skole er dog soleklar - man kan slutte og finne seg et annet sted å tjene til livets opphold.

I dag har jeg en helt annet selvtillit enn før. Jeg har omfavnet det at jeg nok fremstår som noe sær med interesser som til dels faller langt unna normalen og med en hang til å bli fullstendig otaku i hodet mitt. Gjennom årene har jeg fått samlet mennesker som faktisk liker meg, feil og alt. Jeg har en ektemann som synes jeg er genuint morsom og en arbeidsplass der folks små særegenheter dyrkes frem og settes pris på. Jeg har sluttet å forsøke å tilpasse meg til enhver tid, lar folk få se den ekte meg og gir tidvis genuint blaffen i om jeg ikke er likt av alle.

Noe er alderen. Noe er tiden som har gått. Noe er oppmerksomhet og samtaler med mennesker jeg er glad i. Noe er miljøskifte. Og noe er psykologtimer.

Men uansett så er det sant. Det blir bedre. Og blir det ikke bedre på egenhånd fordi du har stanget hodet mot et taggete bur for lenge så finnes det heldigvis profesjonell hjelp å få.

Og så synes jeg du burde høre på denne sangen, som er dagens inspirasjon for meg.

Shoppestopp

2011-01-22T12:56:00.000+01:00

Det å ikke handle klær er det nyttårsforsettet mitt det er hardest å holde. (Hvis ikke jeg regner med å leve sunt, men det gjør jeg ikke. Ikke akkurat i dette øyeblikk etter gårsdagens øl i alle fall.)

Egentlig er det ganske skremmende hvor godt det sitter i ryggmargen å svippe innom en klesbutikk etter jobb eller i lunsjen. Hvor forlokkende skiltene med ”salg” er og hvor mye jeg har lyst på bare den genseren eller å prøve det skjørtet der. I tillegg har jeg flere ganger omtrent måtte fysisk holde fast i shoppefingeren min som har vibrert over ymse ”kjøp”-knapper på internett. 22 dager inn i å ikke handle klær har jeg fortsatt nemlig til gode å bruke mer enn kanskje 1/5 av det som allerede befinner seg i klesskapet – noe som jeg mener er et fabelaktig bevis på at jeg virkelig, virkelig ikke har behov for mer tøy med det aller første. Med andre ord er min lyst til å shoppe beviselig emosjonelt drevet: trøsteshopping, koseshopping og belønning er de motiverende faktorene for visakortbruk.

Og sånn vil jeg jo ikke ha det! Jeg vil jo selvsagt gjerne av og til handle ting for å hygge meg, men ikke slik at det eller å spise skal være default. Shopping gjør meg jo kronisk blakk og ukritisk spising gjør meg litt tjukk og i dårlig form.

Så da er det bare å holde blikket stivt festet på sparekontoen og utfordre mine kreative evner ifht å mikse og trikse med det jeg allerede eier. Jeg er nemlig helt overbevist om at dette prosjektet er sunt for meg på så mange ulike plan.

Neglelakk og manikyr for småbarnsmødre

2011-01-17T20:18:00.000+01:00

Helt seriøst tror jeg det spørsmålet jeg har fått hyppigst siden jeg fikk baby er "hvordan kan du ha så pene negler hele tiden etter at du fikk barn". Det litt sleivete svaret på det spørsmålet er "barn sover en del". Men det er sant og ikke bare tøys. Jeg lakker nemlig neglene etter at Knappen har lagt seg for kvelden. Jeg vet at dette er en tid andre mødre bruker på å rydde og sånt, men det er en prioritering jeg ikke kan stille meg bak.

Mine negler. Behørlig fotgrafert.

Det hjelper selvsagt å ha en stor dose neglelakkgalskap under beltet før man får barn. Jeg har knappe 250 neglelakker og det hele har bikket over i hobby og samling for lenge siden. Neglene mine føles rare og nakne uten lakk på og jeg bruker uhorvelig mye tid på nettet for å kikke på ting som er neglelakkrelatert.

I tillegg har jeg jo noen tips.

For småbarnsmødre som gjerne skulle ha lakket neglene.

Lakk neglene etter at barnet har lagt seg. Sørg gjerne for å ha partneren din hjemme så vedkommende kan gå inn hvis barnet våkner.
Ha en god underlakk slik at lakken holder lenger og du ikke trenger lakke så ofte. Jeg kan foreslå Seche Base om man har ruglete negler, og mange sverger til CND Stickey.
Lakk flere tynne lag. Du trenger ikke la lakken tørke mellom lagene pga magien i punkt 4.
Ha en hurtigtørkende overlakk. Min HG er Seche Vite. Den tas på i et godt og tykt lag mens den fargede lakken fortsatt er våt og neglene tørker på meget kort tid. I tillegg blir neglene ekstremt blanke og fine, og lakken holder lenger.
Hvis du som alle andre har tørre neglebånd er Lush Lemony Flutter din venn.
Neglelakk du har sølt på fingeren skrapes av i dusjen neste morgen.

Fra jeg starter å lakke til neglene er ca tørre tar det en episode av en av favorittseriene mine. Multitasking kalles det.

For en kjapp manikyr kan jeg anbefale å ha grei tid på badet en morgen du ikke har neglelakk på. Bruk litt kroppsskrubb på hendene mens du er i dusjen og blir ren. Når du er ferdig dusjet er neglebåndene dine fine og myke og du kan dytte litt på dem og skrape av eventuell neglebånd som har festet seg på selv neglen. Smør så på håndkrem.

Du trenger selvsagt ikke ha barn for å ta glede av denne måten å lakke negler på. Det er vel ingen som liker å gå rundt og være redd for å stange i ting med fargerike tupper?

Produkter kan kjøpes på nettet - eBay har det meste og jeg handler mye på Transdesign som har ca alt. For flotte bilder, inspirasjon, masse lenker og alt annet som er bra synes jeg Neglelakkmani er den uovertrufne beste norske neglelakkbloggeren.

(og for ordens skyld. siden det har blitt så populært visstnok å sponse bloggere med ting: jeg er ikke sponset. Hahhaaa - som om noen av disse stedene vet at jeg finnes... jeg bruker mine egne hardt opptjente penger for å dekke galskapen.)

Fake your beauty

2011-01-16T12:19:00.001+01:00

Jeg skal ikke gå så langt som å si at komplimentene har haglet etter at jeg har kommet tilbake på jobb, men jeg har fått sanket med meg både "du er så pen og veltrent" og "det ser ut som du aldri har vært gravid". Jeg smiler pent og sier takk, mens jeg inne i meg ler rått og takker meg selv for en tillært evne til å kle meg.

Det er nemlig ikke slik at 10 kg slanket vekk slik at jeg nå er på samme sted som før jeg ble gravid har gitt meg tilbake den samme kroppen. Nei, det er langt derifra. Forsvunnet er den tiden da jeg bestod blyanttesten og midjen min har begynt å samle på fett på en måte jeg er helt sikker på at den ikke gjorde før.

Men som sagt, takk for komplimentene. Det er jo hyggelig å indirekte få høre at jeg kan kle meg! At en strategisk plassert cardigan her og noen bukser med høyt liv der samt nye bh'er tilpasset meg gir inntrykket utad av jeg er både slank og veltrent. Hvis jeg ikke tenker meg om før jeg hopper inn i dagens påkledning har jeg nemlig plutselig både muffinstopp, hengepupper og en glippe der noe blekt fett titter frem og jeg tilbringer hele dagen med å dra i klærne mine for å føle meg mer komfortabel.

Så for dere som tror at "alle andre" driver og smelter inn i klærne sine og bare spretter tilbake i fasong vil jeg gjerne si at neida - de fleste av oss gjør nok ikke det, og jeg mistenker at jeg er gjennomsnittskvinnen personifisert. Og for å bevise hvor magisk klær er tenkte jeg at jeg i ærlighetens og sammenligningens navn skal sprenge illusjoner av meg som en sånn trent tynnas og vise meg frem både slik jeg faktisk ser ut og slik som jeg fremstår post klestrylling.

Her har jeg tryllet med cardigan og mønstrete kjole

Her har jeg tryllet med høye jeans og trang singlett

Sånn ser jeg ut. Vel, jeg holder da magen litt inn,
er tross alt meget forfengelig av meg...

Mottoet er med andre ord at hvis man ikke har det, så kan man fake det - samt at gode gamle klestips og råd om å kle seg etter den figuren man har skal virkelig ikke kimses av...

Mest velskrevne mammablogg - kan det være meg?

2011-01-15T22:41:00.000+01:00

Oi.
Jeg er visst nominert til noe. Med premier. Jeg liker premier. Og blogge. Jeg liker å blogge også.

Jeg er nominert i kategorien mest velskrevne mammablogg. Det er ganske sjeft i seg selv, og i beste Oscarvinnerstil vil jeg gjerne takke gråtkvalt og ektefølt for nominasjonen.

Hvis du vil stemme på meg kan du gjøre det her hos foreldremanualen. Jeg blir glad for hver eneste stemme.

Og se så glad Knappen kommer til å bli hvis jeg vinner:

Meg - meg - meg

2011-01-10T20:41:00.000+01:00

En uke på jobb. Eller - fem hverdager, to helgedager og en hverdag til.

Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta å venne seg til å være tilbake på jobb, og svaret er kortere enn du skulle tro. Nøyaktig regnet tre og en halv arbeidsdag. Da satt jeg og dinglet med føttene mine (fordi jeg ikke har klart å reinnstille kontorstolen min) og lurte på om jeg ikke kunne få gå hjem snart. Det kunne jeg ikke, ikke minst fordi tidsregningsystemet på jobb har vært vennlig nok til å spare på minustimene mine slik at jeg har 5,5 timer å arbeide inn før jeg starter på null igjen.

Det går fortsatt bra da. Jeg kommer meg avgårde i tide, har mini-fest i hodet mitt fordi hjernen faktisk fungerer og drikker en god del kaffe fra en ny kaffeautomat på jobb som magisk nok lager god kaffe; crema og alt. Lest halvannen bok på banen har jeg gjort også.

Det er så mye tid til meg. Å komme hjem drøyt to timer før barnets leggetid er nesten som å være på besøk hos noen der man leker med det søte barnet før man vasker eller bader det, nusser på den myke babyhuden, fniser med og legger i sengen hvor hun sovner.

Mamma er hjemme!

Og på lørdag hadde jeg ikke bare muligheten til å sove så lenge at jeg nesten forsov meg, men jeg var også på en hardt tiltrengt treningstime (ja, jeg døde nesten...). Og jeg handlet i butikken uten barnevogn. Deretter var det så dårlig vær at vi uten dårlig samvittighet kunne strø barneleker over hele stuen og bare kose oss i timer på timer. Knappen var så begeistret over å ha begge foreldrene sine hjemme at hun tidvis bare vibrerte. Det er greit, jeg var ganske så begeistret jeg også.

For selv om det er stor stas med all denne alenetiden så hender det jeg sitter på jobb og får et bittelite knip et sted inne i meg fordi jeg savner Knappen sånn. Det er ikke bare-bare å ha vært omtrent oppå noen i mange måneder og så bare dra hver morgen og være borte i timesvis. Samt at ingen på jobben er så knusesøt som Knappen min, ikke i nærheten engang.

Jeg - en arbeidstaker

2011-01-03T20:32:00.000+01:00

Etter åtte måneder i permisjonsboblen har jeg i dag stått opp, kledd på meg, stelt Knappen, spist frokost, slengt veska over skulderen, vinket farvel til Knappen og Kent og tasset til t-banen. Det var helt mørkt der ute og jeg hadde sommerfugler i magen mens jeg satt på fremkomstmiddelet som en helt vanlig person.

Det var så lett å gå opp trappene fra Stortinget t-banestasjon og opp til gateplan uten en diger gravidemage og krykker eller Knapp og barnevogn. Og resten av dagen fortsatte i samme lette leie - det hadde faktisk ikke vært nødvendig å grue seg så mye at jeg møtte opp på første arbeidsdag med noe lite søvn innabords. Jeg fikk kaffe, passord, oppdaterte rutiner, lunsj, mer kaffe og snakket med kollegene mine.

Utsikten fra kontoret mitt

Faktisk var det så fantastisk å tilbringe en hel dag med opptil flere voksne folk at jeg muligens fremstod som noe manisk fordi jeg ble så giret og glad at jeg snakket kjempefort og kjempemasse og smilte som Jokeren i Batmanuniverset. Alle på jobb kunne konversere, sitte selv, spise selv og underholde seg selv. Litt mer mystisk er det at ingen på jobb trengte lur, og jeg tenker på at dette muligens er en oversett ting i arbeidslivet.

Man blir jo litt rar i hodet av å være hjemme med barn i månedsvis. Det er en helt egen verden og den har faktisk ikke så mye å gjøre med det resten av den arbeidende befolkningen holder på med. Jeg gikk fra å glede meg masse til å komme tilbake til å grue meg en hel del og lure på om jeg faktisk ville være i stand til dette etter å ha fulgt min egen lille rutine så lenge. Andre med erfaring har beroliget meg med at jeg ikke trengte bekymre meg - å ha baby gjør jobb morsommere og fritid bedre og man har glemt mindre i permisjon enn man tror.

Jeg husker forbløffende mye av hvordan jeg skal utføre arbeidsoppgavene mine og hva kollegene mine liker å gjøre. Det er skikkelig deilig å gjøre et arbeidsslag uten å ha gravideteflonhjerne og jeg har store forhåpninger til at dette kan bli bra. I morgen skal jeg pimpe kontoret mitt med plakater og fargerike ting slik at det blir enda bedre.

Og klokka halv fire pakket jeg sammen sakene mine, skrudde av pc og lys og forsvant med lette skritt til t-banen. Da den stoppet på min holdeplass måtte jeg ta meg skikkelig sammen for å ikke løpe hele veien hjem - hjem til min hemmafru og en Knapp som var full av smil over å se meg igjen.

Farvel til 2010 -

2010-12-31T14:20:00.000+01:00

2010 har vært et av de beste årene i mitt liv. Det har skjedd så mye og aldri har ett år gått så fort med så mye innhold. Jeg sitter og holder en liten jente på fanget mitt nå i stedet for å okke meg over en diger mage som jeg hadde da året startet. 2011 blir forhåpentligvis ikke fylt med noen voksende mage, men med masse annet spennende (men ikke for spennende, bare akkurat passe hadde gjort seg!).

Godt nytt år til alle!

Bildekavalkade. 2010.

Nyttårsforsetter og -planer for 2011

2010-12-29T14:20:00.002+01:00

Vel vitende om at å få baby nok ville rokke ved selv de beste nyttårsforsetter for 2010 lagde jeg meg bare ett: Jeg skulle lese flere bøker og tegneserieromaner i 2010 enn i 2009. Jada, dere som har barn fra før jeg hører latteren deres resonnere helt hit.... Jeg feilet selvsagt - med mindre jeg klarer å lese fem bøker på to dager, og det tror jeg ikke jeg gidder å prøve på en gang.

For 2011 derimot har jeg planer om å være betraktelig mer ambisiøs.

Jeg skal spare mer. Bufferkontoen min er helt ok, men den er ikke kjempebra og trenger noe påfyll. Jeg kommer fra en familie med dårlig råd og føler meg derfor alltid bedre hvis jeg har penger i bakhånd som jeg kan sitte og gnukke litt på.
Jeg skal bli mer nøysom med handling. Shoppe som terapi vil jeg fortrinnsvis unngå og heller kjøpe fine ting jeg har hatt lyst på en stund. Dette startet jeg med nå i vinter og har tro på det som et langvarig prosjekt.
Jeg skal forsøke å ønske meg ting i stedet for å bare kjøpe meg ting. Det er gøy å ha en skikkelig ønskeliste klar både til jul og bursdag, og det er fint å glede seg også.
Jeg skal kun handle klær jeg virkelig, virkelig trenger. Dette betyr at jeg nok må gå til innkjøp av et par nye jeans i løpet av året samt noe treningstøy. Men ellers skal jeg prøve å bruke alle klærne i skapet mitt. Prosjektet innebærer at alle klær med dårlig passform, dårlig stoff og ting som er for slitt eller som jeg virkelig ikke liker lenger skal ut av klesskapet. Hvis dette skaper et behov for noe nytt skal jeg bruke tid på å finne et plagg jeg virkelig vil ha og tenke kvalitet fremfor kvantitet.
Jeg skal også fortsette på Prosjekt Sunnere & Bedre Meg, og skal finpusse sunn og god mat, trene, samt gå ned de siste fem kiloene jeg mangler til min medisinske optimale vekt.
Og noe enkelt, men viktig: Take my canvas bag to the supermarket. (Klikk på linken. Bare gjør det. Tim Minchin, ftw)

En del av forsettene henger jo sammen i den store samlesekken "bruk mindre penger". Men jeg kan ikke ha det som forsett fordi det blir for vanskelig å håndtere. Prosjektet med å ikke handle klær bare fordi jeg ser noe jeg synes er fint er uten tvil det vanskeligste, men også det jeg vil bli mest stolt av om jeg klarer å fullføre. Og klarer jeg å lese mer i år enn i 2009 er det en fabelaktig bonus, men ikke noe jeg vil ha som forsett gitt (Referanse: 35 bøker lest i 2009).

Så, da er det vel bare å ønske meg selv lykke til! (Lykke til!)

Sarkoidose - Tiden går

2010-12-27T10:29:00.000+01:00

Den perioden jeg ble utredet og til slutt diagnostisert med sarkoidose er en av de mest stressende i mitt liv. Ikke bare var jeg midt i et behandlingsopplegg for en alvorlig depresjon på tidspunktet jeg ble syk slik at jeg hadde lite mentalt spillerom, men jeg ble jo også fysisk dårlig av den nye, sære sykdommen min.

Det siste året eller så har jeg dog følt meg helt frisk, men har ikke hatt noen mulighet til å feire. Graviditet i seg selv gjør nemlig sarkoidose bedre fordi kroppen produserer mer kortison, og det er dessverre relativt vanlig med et tilbakefall et halvt års tid etter at man har født. Det er også meningsløst å ta spirometri mens man er gravid, og røntgen utgår.

Men nå har jeg endelig fått tatt alle prøvene jeg trenger og det ser ut til at sykdommen objektivt har brent seg ut. Lymfeknutene i brystkassen min er ikke lenger forstørrede, alle blodprøver er normale og spirometrien er innenfor normalområdet (selv om drøyt tre år år med nesten ingen fysisk aktivitet pga sykdom har senket lungevolumet mitt fra 110% til 98%).

Dette betyr at jeg er frisk! Det er ikke tilfeldig at jeg ikke har hatt leddsmerter i vinter eller at jeg ikke får smerter i musklene mine lenger. Det er ikke bare noe jeg tror at jeg har mer overskudd enn tidligere og ikke blir sykelig utmattet av en liten treningsøkt.

Det er dessverre heller ikke noe jeg innbiller meg at lungene mine er i dårligere form, men det er nesten greit å vite at det ikke bare eksisterer inne i hodet mitt. Det tar lenger tid å bygge seg opp enn å forfalle - så det er bare å være tålmodig og trene jevnt og trutt.

Om jeg er overlykkelig og klar for å slå jul, rope ut fra hustak og sånt? Ikke egentlig. Jeg er bare sånn stille glad inne i meg og det er godt å få bekreftet en subjektiv følelse av at sykdommen har forsvunnet. Det er rett og slett bare fint å ikke lenger ha en sånn mystisk Dr. House sykdom.

Bildejulekalender - 24. desember

2010-12-24T08:26:00.003+01:00

Julegeita har vært her med julestrømpen min.Jeg har vært snill, det var snop i den - ikke bæsj.

Knappen har også vært snill.I hennes strømpe var det klementin og ny kjole.

Riktig god og fredelig jul ønskes dere alle!

Bildejulekalender - 23. Desember

2010-12-23T20:58:00.002+01:00

Julemanikyr - China Glaze Frosty

Bildejulekalender - 22. desember

2010-12-22T20:13:00.002+01:00

Vi har pyntet juletre.

Bildejulekalender - 21. desember

2010-12-21T20:03:00.002+01:00

Innedag. Syk meg. Snill Knapp.

Bildejulekalender - 20. desember

2010-12-20T20:27:00.000+01:00

Alma har fått uglegenser! Ikke strikket av meg...

Bildejulekalender - 19. desember

2010-12-19T18:13:00.000+01:00

Bakt pepperkaker og laget pepperkakepynt

Bildejulekalender - 18. desember

2010-12-18T21:04:00.002+01:00

Kokt karameller. Trodde jeg. Blir nok karamellsaus i år igjen.

Bildejulekalender - 17. desember

2010-12-17T20:01:00.000+01:00

Pyntet til jul.

Den lille snødamen og konglenissen laget jeg som liten.

Bildejulekalender - 16. desember

2010-12-16T21:16:00.000+01:00

Den store julegaveinnpakkingsdagen

Bildejulekalender - 14. og 15. desember

2010-12-15T20:40:00.000+01:00

En tur til London. Magisk. Deilig. Alt en ferie skal være. Nå også i noen få bilder.

Vi leker ikke Tim Minchin billetter

Gleder meg så mye til Tim Michin at er på en snurr

Øln, Alltid fint med øln.

Ål på Miyama.

Winter Wonderland!

Der jeg lærte at roasted chesnuts er æsj.

Ellers magisk og litt fantastisk.

De leker ikke julepynt på puben i London

Hjemme. Bliss.

Bildejulekalender - 13. desember

2010-12-13T12:01:00.001+01:00

Ikke London. Bare Gardemoen. Dagens ord; tåke.

Bildejulekalender - 12. desember

2010-12-12T15:44:00.002+01:00

Pakket og klar
Svigers/barnevakten neste

Bildejulekalender - 11. desember

2010-12-11T17:06:00.002+01:00

Adventskalenderbuttons gjør vinterluen magisk ny

Bildejulekalender -10. desember

2010-12-11T07:33:00.002+01:00

Julebord